Archive for the 'Trivialiteter' Category

Avslag for gamle kjente

Published at 16. mai 2008 in Trivialiteter. 8 Comments

Hvorfor er det ingen som slår av på prisen for “gamle kjente”? Dette mener jeg å ha opplevd noen ganger i oppveksten, da de voksne kunne snakke seg til prisavslag på en eller annen kostbar vare de var i overkant interessert i å anskaffe. Etter en god stund med kikking i butikkhyllene gjorde man ekspeditøren, ja helst innehaveren av butikken, oppmerksom på at man hadde pekt seg ut noe i sortimentet som kunne friste. En gjenstand man allerede var eier av dersom fantasien fikk bestemme. Men dessverre var prisen akkurat over det man ville betale.

Etter litt godsnakking hvor man blottla sine kunnskaper om produktet, samt avslørte ens behov for fornyelse, ja etter en slik tidkrevende og oppbyggende prat var det dags for et taktisk grep. Det var som om de voksne dengang hadde en innarbeidet øvelse. En øvelse hvor man fremviste både kløkt og forhandlingsferdigheter. Man kikket på prisen og betraktet produktet fra diverse vinkler. Etter en viss tilnærming snudde man gjerne litt på det, kikket på baksiden, kikket på toppen, kikket under og studerte nøye alle dets finesser.

Etter en diskusjon hvor selger bød på skryt av en annen verden for å gullmale dingsen som nå var tema for handelen, og hvor kjøper nikket og kikket om hverandre, var man kommet til den avgjørende runden i handelen.

- synes kanskje prisen er litt høy. Du slår kanskje av for gamle kjente?

Her hadde man gjerne en eller annen tjomslig rykning i øyekroken etterfulgt av et kort flir, som voksne gjerne tydde til når man skulle signalisere at man var dus. Denne rekkfølgen av fakter ville kanskje lokke selger til å respondere med det samme korte fliret, for deretter å komme med en noe uklar vurdering av forslaget. Hadde man ikke fliret, kunne man like gjerne avbryte handelen og oppsøke konkurrenten.

- Tjaaaa, mjaaa… avslag og avslag.. Det er jo et veldig godt produkt. Av glimrende kvalitet. Ingen klager på den der nei.

Kjøper ville her kanskje spille på den ørlille muligheten for at produktet ville bli stående usolgt i ennå en tid, dersom det ikke ble solgt der og da. Kanskje man til og med ville skape et falskt bilde av at man ikke egentlig hadde et prekært behov for produktet.

- Det er sikkert noe av det fineste jeg har sett, men jeg har god tid og trenger det egentlig ikke nå. Det var bare dersom du tenkte at du ville bli kvitt det. Gjøre en god handel - med gamle kjente.

Avbrytende kremting fra selger avslører mer uklar vurdering.

- Ja nei, altså.. Tenkte og tenkte.. Vi kan vel bli enige vi. Veldig godt laget den der. Du vil sikkert bli fornøyd. Slå litt av ja.. Jeg kan kanskje si tjuef.. tjue. Femten.. Femten prosent avslag.

Kjøper ville da kanskje med ny frisk snu og vende litt ekstra på produktet, og til og med stryke det litt granskende på toppen for å markere at man likevel var i tenkeboksen.

- Hmmm… Mjaa.. jeg vill sagt tjuefem.. Hva sier du til tjuefem prosent? Da har vi begge nok til noe ekstra til kaffen.

Når begge parter etter mye langtekkelig tautrekking endelig ender opp på tjue spenstige prosentavslag, ja da er det som om selger får lopper i blodet og drar opp den ene frasen etter den andre fra disken.

- Kvittering skal du vel ha? Garanti ja. Den gjelder for to år, men den der saken der er så god at dersom du kommer hit om tre år så gjelder den da også.

- Skal jeg pakke den inn? Med en så bra handel vil du vel gjerne ha en ekstra pose på - og lykke til med produktet.

Dette har jeg i mitt voksne liv tilgode å oppleve. Å oppleve dette ritualet med inngående vurdering av produktet, kremting og spøking, pruting i øst og vest, prosentkonkurranse og til sist høflighetsfraser og fliring på sitt aller beste. Nesten med en kamferdrops eller to i hånden i det man med et lett bukk trer ut av butikken.

Har vi dette? Finnes det? Har vi glemt denne kunsten å handle på? Er det lov å kommunisere slik? Er det lov å gjøre en handel til noe mer enn en forknytt tur i butikken, hvor man griper raskt etter noe i hyllen for deretter å dra plastikken og trykke koden, før døren smeller igjen bak ryggen? Hvor er høfligheten? Hvor er smilet? Hvor er praten? Hvor er opplevelsen av å gjøre en bra handel? Hvor er ritualet hvor man unnviker fra prislappens befalinger? Hvor er avslaget for “gamle kjente”?

En noe paradoksal historie fra virkeligheten:

Jeg og en kompis entrer en av byens gjenværende sjapper for filmutleie. Bak disken står reneste frøken Mutt og sukker. Vi blir begge usikre på om det er hun som har en dårlig dag på jobb, eller om hun faktisk ikke ønsker kunder.

Kompis: - Har du den der filmen med han der og hun der, som heter det?
Butikkdamen (gryntende med ryggen til): - Ja.

Etterfulgt av en merkelig pause.

Butikkdamen (fremdeles med ryggen til): - Skal du ha den?

Vi skal definitivt ha den. Damen bak disken slipper så posen med filmen i sekundet før min kompis får grepet om den. Ingen unnskyldning. Vi forlater stedet uten å få med et smil eller en høflighetsfrase på veien ut. Samtidig som vi går ut ser jeg et oppslag på disken hvor man etterlyser nye medarbeidere. Ett av stillingskravene er:

“Må være utadvent!”

Koffert søker eier

Published at 3. mai 2008 in Sist skrevet and Trivialiteter. 5 Comments

Noen eier den. Noen har fraktet den med seg. Noen har glemt den igjen.

Den er levert inn. Den har flydd. Den er båret ut.

Den er på båndet. Den kommer inn. Den forsvinner ut. Den kommer inn. Den forsvinner ut.

Hvor i all verden er eieren?


Jeg ser det ofte på flyplasser. Bagasjebånd med en siste koffert på. En forlatt koffert, etter at alt annet av bagasje forlengst er hentet av sine eiere. En koffert som reiser alene, ihvertfall på båndet. Som i en slags fornøyelsespark tar den turen på bagasjebåndet gjennom luken i veggen, for så å komme ut igjen gjennom en luke like ved. Igjen og igjen.

Hvor i all verden er eieren?

Har eieren tatt turen innom toalettet på vei til kofferthentingen, for så å oppleve at døren har gått i vranglås på vei ut? Har eieren faktisk låst seg inne?

Har eieren vært så tørst på reisen, fordi man ikke kunne ta med seg drikke ombord på flyet, at man ikke kunne motstå fristelsen ved synet av baren etter avstigning? Sitter eieren altså i baren og lesker den tørre reisestrupen og blitt rett så glemsk? Kanskje det også er av ren begeistring for hun litt fagre servitøren i baren?

Har eieren kommet på at man måtte hjem igjen for å vanne plantene, rett etter å ha sjekket inn bagasjen? Har eieren faktisk kalkulert seg fram til at det er tid nok før avgang til å frese hjem igjen med den langtidsparkerte bilen? Har eieren på død og liv brutt alle fartsgrenser på vei hjem, skrenset opp innkjørselen, snublet i dørkarmen, slått hodet i stumtjeneren, havnet på legevakten - for så å bli sengeliggende i tre-fire dager?

Har eieren gått ombord på galt fly? Har kofferten blitt sendt hit og eieren reist dit, eller omvendt? Har noen i innsjekkingen hatt en aldeles miserabel dag på jobb? Har den personen i skranken med dårlig dag på jobb punchet inn feil destinasjon, fortrinnsvis på kofferten?

Har eieren kun kikket på flybusstidene underveis på flyturen, og funnet at det går en flybuss ti minutter etter landing? Har eieren vridd av seg setebeltet før lyset for setebeltet er slått av? Har eieren styrtet framover i kabinen, skubbet vekk noen småbarnsforeldre og et par funksjonshemmede, stormet videre gjennom hele korridoren til ankomsthallen - og i forglemmelsen løpt forbi bagasjebåndet, bare for akkurat å rekke bussen som likevel kjørte i gal retning av der kofferteieren skulle?

Har eieren kjøpt seg et smørbrød på veien over? Et smørbrød med reker, egg og skumle bakterier? Har man rett før nedstigning fått kjenne styrken av et smørbrød på retur? Har man for første gang i historien opplevd landing av et fly i krumbøyd stilling på et toalett? Har man på do i den harde landingen, fordi det var storm og sterke vindkast, klart å pynte seg med såpeskum og rester av oppkast? Har man ikke våget å låse seg ut før alle andre passasjerer har forlatt flyet, for så å oppleve supersøte flyvertinner som etter beste evne sørger for at kofferteieren blir skysset videre til nærmeste flyplasshotell for å hvile ut?

Har eieren blitt lei av sine egne eiendeler, pakket dem i en koffert og sendt den avgårde på tur? Bare for å bli sporet opp av flyselskapet noen dager senere av to litt småsure flyplassansatte - med en noe bereist koffert til avlevering?

Har eieren en stor og ganske masete familie med seg på tur? Så masete familie at eieren mistet fullstendig oversikt? Oversikt over hva man faktisk hadde med seg da hele gjengen stod og kranglet til seg den ene slitte kofferten etter den andre? Resulterte det i at astmamedisinen til minsten, slankedietten til konen og høreapparatet til oldefar akkurat nå befinner seg i den gjenglemte kofferten? Er det en ganske så luftveisplaget minstemann, en overvektsdiskuterende kone og en tunghørt oldefar som ikke får med seg en dritt - som nå holder på å drive kofferteieren fra sans og samling på reisen videre?

Noe må det være. En eller annen grunn ligger bak. En eller annen årsak har ført til kofferten og dens eier nå befinner seg på to plasser. Hvorfor er de på to forskjellige plasser?

Hvor i all verden er eieren?

En lapp tilgode

Published at 22. april 2008 in Sist skrevet and Trivialiteter. 2 Comments

Tilgodelapper kan være kompliserte saker. Du vet slike lapper man får igjen for gaver man bytter inn, fordi klesplagget man fikk var for stort eller for lite. Eller for bruksgjenstanden man allerede hadde fra før. Tilgodelapper som beviser at man har noen penger tilgode, som man med tid og stunder vil veksle inn i et passende plagg man har veldig lyst på. Eller i en dings man egentlig ikke trenger, men som en gang senere kommer til å fylle et behov man ikke vet eksisterer.

Mine erfaringer med tilgodelapper har til nå vært positive. Ikke det at jeg har, eller har hatt mange av dem til enhver tid. Ikke det at jeg driver med å bytte inn gaver i tide og utide heller. Det er heller det motsatte. Når jeg endelig har en tilgodelapp for en gave som ikke passet, eller for noe jeg allerede hadde fra før, ja da har jeg en merkelig tendens til å glemme at jeg har dem.

Tilgodelappene flyter så inn i mengden av andre lapper. De gjemmer seg blant kvitteringer man har blitt fortalt fungerer som garanti. De skjuler seg bak andre krøllete kvitteringer som klorer seg fast til selve oppsamlingsbunken. En bunke maskert med garantilapper på toppen som sier “kaster du meg vil det gå deg ille” på. Disse topplappene får på et tidspunkt så mye snusk å skjule at de ikke klarer å dekke over hele bunken. Dekkoperasjonen revner i alle kanter, og når bunken av lapper endelig blir så utflytende at man ikke kan unngå sortering og opprydding, ja det er da man ser det. Tilgodelappen for en genser som ikke passet - for halvannet år siden. Den er utvilsomt gått ut på dato. Både lappen og genseren egentlig.

Det var noe slikt som skjedde meg ganske nylig. Bunken av lapper sukket tungt, og ga etter for mengden av underliggende fjas og tull som i grunnen hørte hjemme på papirkirkegården. Midt i sorteringen dukket tilgodelappen opp. Etter en kort stund med spørrende blikk kom jeg på at jeg faktisk hadde byttet noe i nettopp denne butikken - for halvannet år siden. Med vissheten om at jeg hadde en promillesjanse for å kunne kjøpe meg noe for 249 kroner stappet jeg den sammen med mynter og kort. Det ville være for dumt å bare kaste den

Tilfeldighetene ville ha det til at jeg passerte den aktuelle butikken kort tid etter, og da med tilgodelappen i lommen.

Etter en stund inne i butikken klarte jeg å påkalle ekspeditørens oppmerksomhet. Jeg formulerte spørsmålet mitt på en slik måte at det tydelig gikk fram hvor små forventningene mine var til valuta for lappen. Formuleringen kunne jeg visst droppet, for ut av ekspeditøren kom et suverent overbekreftende..

- NEHEI, denne kan du ikke bruke!

Det jeg hadde prøvd å unngå hadde akkurat skjedd. Jeg var omgjort fra å være en forhenværende klesinnbytter uten hell i klesveien - med en forglemmelseslapp i innerlommen, til å være en naiv og lite opplyst kunde med “kunden har alltid rett!” skrevet med sprittusj i pannen, samt en litt krøllete forventningslapp i nevene. Uansett var tilgodelappen gått ut på dato. Fra å være tilgode til å være ubrukelig.

På vei ut reflekterte jeg kjapt over hvorfor jeg ikke hadde benyttet tilgodelappen tidligere. Det var da jeg husket hvorfor. Det var da jeg benådet min egen forglemmelse av å ha en tilgodelapp utgått på dato. Det var da jeg kom på episoden som hadde ført til at nettopp denne tilgodelappen hadde funnet sin skjulte plass i kvitteringsbunken.

Det hele hadde begynt med en stripete genser hvor verken striper eller fasong passet mitt legeme. Jeg ville ha stripene en annen vei, og fasongen noe romsligere. Den var rett og slett ikke min stil. Bortsett fra det var genseren en veldig fin gave å få. Dessverre var det ikke min takknemlighet for genseren ekspeditøren fanget opp, som etter en stund med sommel endelig tok plass bak disken. Det er heller ikke jeg som skal beklage at han var iført akkurat samme type genser som jeg ville bytte. At heller ikke han så ut til å ha idealmål for plagget han hadde på seg hjalp ikke på den allerede beklemte stemningen.

Ved synet av de feile stripene og den noe gale fasongen, men nå bekreftet på et annet menneske som der og da tok i retur nøyaktig samme klesplagg, klarte jeg nesten ikke å skjule mitt ufrivillige hånlige flir. Det glapp ut av meg, og det var vanskelig å unngå.

Det var bare det at jeg allerede hadde sagt at jeg ville ha en tilgodelapp, da han tilsynelatende noe fornærmet printet ut en lang remse av en kvittering. Med trutmunn og forarget grimase fylte han ut det som manglet på lappen. I det jeg skulle gripe lappen avbrøt den surmulende ekspeditøren overrekkelsen, bare for bryskt å tilføye noe nederst på lappen…

“GJELDER IKKE SALG“

Vår. Våryr. Vårrengjøring.

Published at 11. april 2008 in Sist skrevet and Trivialiteter. 0 Comments

Det er bare å innse det først som sist. Det er vår, og den er kommet for å bli. Ihvertfall en stund. Denne årstiden som forvirrer mer enn alle andre årstider. Denne perioden på året som er inneklemt mellom lange istapper og endeløs gressklipping. Disse dagene som fungerer mer som en brå og komplisert oppvåkning, enn som en sprudlende fest for vinteren som endelig er ute av kalenderen. Våren er full av plikter og gjøremål. Alle snakker om våren. Vår-ditt og vår-datt. Våren er kaotisk og altfor avslørende spør du meg.

Det er når fuglene utenfor vinduet skriker seg hese før fem om morgenen, og når man i fosterstilling ligger med hodet tredd inn i puten for å få fuglene på avstand - ja det er da man avbryter erkjennelsen av årstiden som akkurat begynte utenfor med lett morderiske tanker. Lett morderiske tanker hvor man merker at puten kunne trengt påfylling av noen ekstra fjær.

Det er når man av vinterlig vane drar på seg forete sko og tung vinterjakke før man går ut, og når man står der på busstoppet og merker at man er i ferd med pådra seg heteslag i vårsolen - ja det er da man tenker på dagen i forveien. Dagen i forveien da man sesongdebuterte på samme sted i samme vårsol, iført vårens nyinnkjøpte vårjakke og de altfor tynne sommerskoene. Dagen i forveien da man kjente vinteren forkledd som vår, som så sitt snitt til å dele ut forkjølelser til alle for tidlig vårkledde mennesker.

Det er når man står der på busstoppet med forkjølelsen dryppende fra nesetippen, og man tar noen utålmodige venteskritt frem og tilbake fordi man nettopp har mistet bussen - at man plutselig kjenner at man akkurat plantet vinterskoen i noe på bakken. Det er ikke en sigarettsneip som noen har kastet før de gikk inn på bussen - som man nettopp har mistet. Det er ikke en stein. Det er ikke en mistet femtilapp. Ikke en tohundrelapp heller. Det er derimot en “Arion lusitanicus” av imponerende størrelse. Brunsneglen som akkurat har satt sitt utflytende preg på skosålen har samtidig bekreftet hvilken avslørende årstid vi snakker om.

Etter en dag full av yrende vårtegn, med arbeidskolleger som har brukt hele lunchen på gjennomgå alle de klassiske vårtemaene som bytte av dekk, selvangivelsen, lønnsforhandlinger, båtpuss, vinduspuss og frostskadene etter den første utepilsen - på fjellet, ja det er da man kunne vært det siste temaet for uten. Kollegene brukte de ti siste kaffeminuttene på å tyte om vårrengjøring.

Vask av vinduer. Vask av skap. Vask av tak. Vask av gulv. Vaske oppe, vaske nede.
Vaske bortover, vaske på skrå. Vaske til knokene blir gule og blå.

Det er når man har kommet hjem fra jobb at man innser at snakket om vårrengjøring var en eneste stor påminnelse om hva man selv burde bruke resten av dagen på.

Flisespikkeriet har med dette innsett alvoret i vårens bestøvende inntreden, og har brukt de siste dagene på å blåse støv av gammel vårrengjøring med mopp og nal.
Først ut var vask og bytte av bakgrunnsbilde. Der var det virkelig på tide med en skikkelig vindusvask. Deretter gjorde jeg unna rydding i lenkelisten, samt klargjøring av en poll. Pollen, og da snakker jeg ikke allergi-pollen, er nå publisert i høyre billedkant. En kant av bloggen som selvsagt har fått smake støvkluten.
For min egen del frisket jeg også opp admin-sidene til norsk språk. Til sist oppdaterte jeg google-kontoen min med RSS-feed og diverse tillegg av nyhetssider. Nå ser jeg klarere hva en del av dere skriver, når dere har skrevet noe. Nå er det så skinnende rent her at jeg ikke kan få sagt det selv.

Javel da, så lar jeg meg inspirere av denne kaotiske og forvirrende årstiden. Jeg får ting gjort og er fornøyd med det. Det ryker kanskje både en og to brunsnegler i tiden framover, men skrikende småfugl og pratesyke arbeidskolleger lar jeg være i fred. Jeg innser dessuten at man ikke har vondt av vårrengjøring, men ikke mer enn én gang i året. Kun når det er vår!

Skittkasting i Flisespikkeriet

Published at 7. april 2008 in Sist skrevet and Trivialiteter. 6 Comments

Et uidentifisert fjærkre mistenkes for å ha stått bak hærverk på ett av vinduene i Flisespikkeriets lokaler. Ettersom kreet, sannsynligvis med fjær, ikke er observert i selve gjerningsøyeblikket etterlyses det vitner til udåden.

Det var ved middagstider en gang i løpet av helgen at Flisespikkeriets faste flisespikker måtte avbryte sitt tastetrykkeri på grunn av et tilsmusset vindu i Flisespikkeriet.

Fuglebæsj

- det var da jeg hadde rettet en “og å“-feil i min forrige post i bloggen at jeg kom til å speide ut av vinduet. Og hva ser jeg? En fuglebæsj på ruten! Også her da gitt! I dette nabolaget som er så fredelig.

- dette viser bare at det kan skje hvor som helst, sier Flisespikkeren Kjetil til Flisespikkeriets utsendte og ganske tilstedeværende reporter.

- det må være et av de der krapylene med to vinger, to føtter og nebb som har gjort det, sier Kjetil bastant. På spørsmål om han mener fugler svarer han -de også ja.

Flekken som er på størrelse med en liten håndflate har havnet midt på ruten, og er ganske forstyrrende for virksomheten i Flisespikkeriet.

- se på den da. Den er plassert midt i synsfeltet. Ikke nede til venstre eller opp ned i høyre hjørne. Neida, den er sentrert midt på vinduet. Midt i utsikten. Eller midt i blinken så å si. Akkurat der man ser ut når man ser bort fra skjermen. Det skjer omtrent etter annenhver setning. Man kan jo sprekke av mindre!

Kan være protestaksjon

De gryende spekulasjonene om tilsmussingen er en form for protestaksjon har nådd Flisespikkeriet.

- ettersom det ikke akkurat er egg som er kastet på ruten, men faktisk en dose ekskrementer fra fugl så kan man jo selv tenke seg hva fjærkreene mener om innholdet i bloggen. Uforståelig i grunnen at de skal ty til slike virkemidler. Her har man ikke uttrykt seg negativt om noen bevingete. Faktisk har Flisespikkeriet vært i dvale siden desember, og har ikke pirket i noen verdens ting. Når man så returnerer får man servert denne type skittkasting. Skittkasting av verste sort, og under ethvert beltested, raser en innbitt Kjetil.

- da har de bommet fullstendig med kritikken!

- men sa du ikke nettopp at det var midt i blinken?

- ingen kommentar. De skyldige skal entes vaske det av selv eller vingestekkes for alltid.

Basert på antagelser av hvordan dette har skjedd har Flisespikkeriet selv gått ut med følgende fantomtegning av gjerningsfuglen. Opplysninger som fører til at den mistenkte i denne såkalte “drittsaken” blir ribbet kan gis i kommentarfeltet under.

På flukt

Published at 6. april 2008 in Sist skrevet and Trivialiteter. 0 Comments

Det var en gang på slutten av åttitallet at Olav Stedje seilte inn i mine konfirmasjonsforberedelser med singelen “På flukt”. Vinylsingelen kom seilende like lydløst som et glidefly ute av kurs. Som en frisbee gjennom luften. Den var en takk for at jeg hadde deltatt som bøssebærer for årets TV-aksjon. En deltakelse som vi konfirmanter strengt tatt måtte gjennom.

Vi var konfirmanter som kun klarte å samle tenåringstankene om vårens innbringende flyt av penger og gaver. Det var bare det at før våren kom skulle vi bli puffet ut i felten med hver vår “på flukt”-bøsse for å sanke inn penger til et helt annet formål enn vårt eget. En god del av dem vi ringte på hos syntes vi var flinke som brukte tid på noe så viktig som en pengeinnsamling. Flinke og kjekke ungdommer som på prisverdig vis hadde skjønt at det å samle inn penger faktisk hjalp andre mennesker i andre deler av verden. Dette kunne vi være stolte av.

Tvert i mot. Vi var noen selvopptatte, korttenkte og uvillige tenåringer som med sure miner håpte at ingen var hjemme der hvor vi ringte på. Mens vi gikk fra dør til dør og skramlet med halvfulle bøsser ønsket vi at dagens tvangsarbeid snart var over. Mens gavmilde mennesker, som mot formodning var hjemme, drev og dyttet sine bidrag av sedler og mynter ned i bøssen drømte vi konfirmanter om hva vi skulle svi av vårens konfirmasjonspenger på. Sparing var ut. Stereoanlegg, moped og Commodore Amiga var inn.

Etter at siste giver hadde sprengt bøssen ilte vi avsted til kirken for å kanskje få en liten påskjønnelse. Vel inne på innsamlings-standen i kirken skjedde det. Olav Stedje. Vinylsingelen. Det lydløse glideflyet..”På flukt”. Jeg husker det omtrentlig i sakte kino. I samme øyeblikk som jeg i et drønn mot bordet frigjorde meg fra bøssen med donerte penger kom det noe flatt i retur. Det var ikke en konvolutt med penger i som vi så fantasifullt hadde drømt om. Det var ihvertfall ikke mengder med hotdog og cola som vi kunne hatt lyst på. Det var en singel. En hersens vinylsingel. En hersens vinylsingel med to hele sanger på. De bar det samme navnet som aksjonen. Hvor glade og takknemlige var vi da? Hvor kjekke og engasjerte var vi da? Hvor stolte var vi da?

Olav Stedje \

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har den enda. Den har overlevd. Singelen. Olav Stedje. “På Flukt”. Jeg må ha drømt det, men jeg var sikker på at jeg hadde gjort som mange andre konfirmanter denne søndagen en sen åttitallshøst. Jeg var sikker på at jeg, på en åpen plass litt bortenfor kirken, hadde fullendt tenårenes korte tanker, selvfokus og stahet. At jeg som mange av de andre, uten nevneverdig nennsomhet gjorde papirkrøll av singelomslaget og gjorde som platetittelen tilsa det. Nemlig å sende singelen på flukt.

Som en frisbee gjennom luften. Som et glidefly ute av kurs. Sende Olav Stedje, innsamlingsaksjonen, tvangsarbeidet og alle donasjonene ut i periferien for å så fokusere på den viktigste innsamlingsaksjonen av dem alle - konfirmasjonen.

På med TV. Av med TV.

Published at 4. april 2008 in Sist skrevet and Trivialiteter. 0 Comments

Jeg tilstår det gjerne. Jeg er en periodisk TV-slave. Jeg kan se de rareste ting. Grensene er få. Mine små forventninger for det jeg ser på er å bli opplyst, bli orientert, bli reflektert og svært gjerne bli underholdt. Innfrielse av alle forventningene skjer sjelden. Innfris ingen av dem kan blikket like gjerne falle på veggen som på skjermen. Det siste skjer oftere enn det første. Vandrende blikk er blitt en vane. Jeg ser kortere og kortere på TV. Jeg gidder ikke. Jeg gir opp. På med TV. Av med TV.

Jeg har bitt meg merke i at jeg oftest ramler av TV-tittingen om fredagen. Fredag er kanskje den dagen i uken da TVen i det hele tatt blir slått på. Fredag er like fullt den dagen i uken da organet for læring og refleksjon inntar modus for lading, og behovet for underholdning er trolig størst.

I en slik apati-aktig fredagstilstand burde jeg være i stand til å flire av de tåpeligste ting som blir servert via skjermen. Jeg burde la meg opplyse om trivielle saker som jeg overhode ikke interesserer meg for.
Da burde jeg kunne le av Linn Skåber, men gjør det ikke. Jeg burde kunne la meg opplyse av Anne Grosvold, men greier det ikke. Jeg burde kunne klare å se sangglade mennesker fra diverse bedrifter konkurrere i å synge mest grusomt på TV - bare støyende avbrutt av en heseblesende Chistine Koht og hennes flinke parerende makker Klaus Sonstad - men orker bare ikke.

Jeg burde klare å fullføre ett av tre programmer hvor lisensbetalt TV-underholdning står i høysetet. Det er tross alt fredag med få hemninger og lite motstand å stille opp med. Jeg har bare å melde at jeg ikke husker sist jeg pløyde gjennom noe av dette helt til rulletekst.

gullrekka-nrk.jpg
Utklipp fra denne artikkelen som beskriver de nevnte programmene.

Kjære vene, jeg er et slakt foran skjermen. Fòr meg! Men hva er det dere presterer? Jeg ler ikke. Jeg opplyses ikke. Jeg underholdes ikke. Dere plager meg. Gullrekke meg her, og gullrekke meg der. På med TV. Av med TV.

Når jeg nå er ferdig med denne ørlille, og selvsagt ikke det spor overdrevne TV-utblåsningen er det på tide med en ny tilståelse. Jeg ser på Newton. På med TV.

What’s he building in there?

Published at 3. april 2008 in Sist skrevet and Trivialiteter. 12 Comments

nabosnekkeren.jpgHva er det han bygger der inne?
Hva er all denne snekringen?
Hva er det han holder på med?
Hva gjemmer han for alle oss andre?

Jeg har en nabo som snekrer, hamrer og slår. Han snekrer, hamrer og slår på sen kveldstid og i tidlig morgenstund. Han snekrer når jeg skal på jobb. Han hamrer når jeg spiser middag. Han både snekrer og hamrer etter at arbeidsdagen er unnagjort og middagen er fortært. Helt siden siden før jul har han dunket, hamret, spikret og slått.

Hamringen er taktfast, og rytmen er god. På snekkerrereportoaret står det veldig ofte fire bankeserier hvor de to første partiene består av noen dype og sakte slag. Hamringen på de to neste partiene er raskere. Det tar seg ofte opp mot slutten med litt lett og kjapp dunking. Nesten som tapping.

All denne snekringen, hamringen og slåingen holder han ikke på med så lenge av gangen. Jeg rekker som oftest å legge merke til det, og kanskje stusse litt på tidspunktet, før snekringen brått opphører. Jeg rekker å legge merke til dunkingen. Jeg rekker å lytte til bankeserien. Jeg rekker akkurat å lure på om det er slutt - og nettopp da er han ferdig.

Jeg rekker aldri å irritere meg over hamringen. Jeg har enda ikke rukket å sende avgårde et eneste verbalt nedlatende prosjektil i hans retning før hans snekring for dagen er unnagjort. Han rekker alltid å gjøre seg ferdig med to litt sakte dunkeserier, og to litt raske hamreserier rett før jeg tyr til irritasjon. Hans tidsintervaller på snekringen er så fordømt perfekt at han helt sikkert vet på slaget når nabolaget har fått sin daglige dose snekkerarbeid. Han er en perfeksjonistisk og flittig bråkmaker av en nabo.

Jeg koker aldri over. Jeg blir ikke arg. Jeg rekker det ikke - og akkurat det irriterer meg litt. I grunnen irriterer det meg ganske mye.

Hva er det han bygger der inne?
Hva holder han egentlig på med?
Hva holder han skjult?

Tilfeldighetene ville ha det til at min snekrende nabo på et tidspunkt hamret seg gjennom låten “What’s he building in there?” av Tom Waits. Jeg sier ikke mer!

Slagside av lam, og andre slagsider

Published at 9. desember 2007 in Trivialiteter. 7 Comments

Å få slagside høres i de fleste tilfeller svært dramatisk ut. Jeg forbinder det med to ting. Faktisk tre ting når jeg tenker meg om. Ja, kan hende fire om jeg bruker min godt gjemte fantasi. Slagside er likevel mer enn jeg ante at det var. Den siste ukes hendelser har gitt meg nye definisjoner av slagside.

Slagside 1

Når et skip er ute for uhell og begynner å ta inn vann, eventuelt når et skip er feillastet eller kanskje er feilkonstruert, og når det etter en tid krenger over på én av sidene - ja da får skipet slagside. Såvidt jeg har plukket opp brukes dette også i overført betydning om mennesker som bærer for tungt, og som krenger lett over på den siden. Nå vet ikke jeg om feillastede mennesker krenger, men du skjønner tegningen. Uten å ha gått i dybden av dette kan jeg tenke meg at slagside stammer fra sjøslag, hvor skip som ble truffet i slag la seg over på siden. Noen historienerder der ute som kan korrigere?

Slagside 2

Mennesker som har hatt slag. Den siden hvor man har hatt slag er slagside. Ja, jeg gjetter. Jeg har overhode ikke peiling.

Slagside 3

En fiffig dobbelbetydning er når mennesker med slag bærer tungt og får slagside. Men slikt spøker man sikkert ikke med. Da kan man kanskje risikere å få servert noen slag. Da vil isåfall den siden slagene treffer være en slagside. Nesten en trippelbetydning her nå. Slå den du!

Slagside 4

Det er faktisk enda mer. Her om dagen var jeg på et supermarked og provianterte. Trillevognen (jeg hadde større behov enn en kurv kunne bære) stoppet opp brått ved kjøttdisken i det jeg fikk øye på noen pakker med lammekjøtt.

lammeslagside.jpg

Slagside av lam har jeg aldri hørt om før. I korte øyeblikk kan man lett forestille seg hvordan et krengende lam ser ut - enten det er på grunn av et knytteneveslag, sykdom, hull i siden, feillast eller feilkonstruksjon.

slagside-av-lam.jpg

Av mangel på noe bedre slo jeg opp i norsk-engelsk ordbok. Der fant jeg en slags forklaring som sier at slagside kan være en flanke av et slaktedyr. Flanke forbinder jeg med fotball hvor en eller annen spiller med svært god kondis driver og løper seg halvt ihjel ute på flanken.

Da er det kanskje tvilsomt at det er slaktedyr som løper fra seg ute på flanken før det endelig krenger over til den ene siden og faller om som slakt. Skjønt, noen fotballspillere gjør det også. Helst for å tøye grensene, som ved å hale ut tiden. Slike ting kan bidra til mange slagsider (jfr. slagside 3). Forresten så er ett av de engelske ordene for slagside “lopsidedness“.

Slagside der altså. Ser du pakker med slagside av lam i butikken og lurer på hva det er, ja da har du nå fått flere definisjoner å velge mellom. Hvordan slagside smaker har jeg derimot ingen anelse om.

A-ønskeliste og B-ønskeliste

Published at 2. desember 2007 in Trivialiteter. 5 Comments

Å ønske seg noe til jul er en mer og mer krevende affære. Jeg sliter mer og mer hvert år med å komme på noe fornuftig når spørsmålet kommer. Hva er så fornuftig?

Ting som ender opp med å bli lagret på en lur plass fordi de har kort levetid som interessant og brukelig kan neppe kalles fornuftig. Ting som man etter noen dager har glemt at man har fått har man strengt tatt ikke behov for. Slike ting har jeg med årene blitt bedre på å filtrere vekk fra ønskelisten - innbiller jeg meg da. Ting som koster uhorvelig mye penger står ihvertfall ikke på den offisielle ønskelisten.

Likevel - midt i all den snusfornuftige utfasingen og nødvendige filtreringen av gaveønsker, og midt i alt dette populære snakket om å gi opplevelser som gave - som jeg sant å si ivrer for selv, ja det er da jeg kommer på alle de skikkelig unødvendige tingene jeg teoretisk sett kunne ha ønsket meg. Da mener jeg ting som inviterer til lange blikk når de oppdages i butikkhyllene. Blikkfang fordi de er blikkfang, men som i realiteten er dingser som koster et halvt julegavebudsjett og litt til. Dingser som jeg i virkelig svake og ganske drømmefylte øyeblikk kan komme til å føre opp på ønskelisten. Vi snakker om ting som til syvende og sist viser seg å være skikkelig ubrukelige, og som det i noen tilfeller er mer riktig å være 10-12 år for å ønske seg (fordømte heldiggriser).

unyttig-julegave.jpg Her er et helt tilfeldig eksempel. Denne karen har riktignok vært i butikkene noen år, og er etter hva jeg forstår ute i en versjon 2-variant.

Årvåkne lesere som også slumper innom Mortens gamle blogg kjenner kanskje igjen saken fra tidligere tider - og det med rette. Før min tid som fablende blogger siterte han nemlig min MSN-kommentar til Robosapiens inntreden i norske butikker.

Min kommentar står ved lag:

“Har lyst på denne. Fant den ved en tilfeldighet i går, og min barnslige henrykkelse nådde et maksimalpunkt!“

Alle menn der ute: back meg opp her nå!

Når jeg nå er i gang kan jeg ikke skjule at jeg ønsker meg en bærbar PC, og en eller annen form for spillkonsoll. Hvor ellevilt unyttig hadde ikke det vært? Det kan sågar hende jeg vet om en whisky jeg har veldig lyst på. Eller en og annen (og kanskje en tredje) abnorm DVD-boks til ganske stram pris. Det gjelder visst også en tilsvarende vulgær CD-boks. Stopp meg før jeg tar av. Det har sikkert skjedd at jeg har hatt lyst til å føre opp en ny TV på ønskelisten også, selv om TVen jeg har gjør nytten - og vel så det. Men da er det stopp på ønskene. Ihvertfall etter å ha tatt med at jeg ønsker meg en jorden rundt-reise. Er ikke det å ønske seg en opplevelse kanskje?

Hvem skulle ha trodd det? Ønskene som er forkastet har altså overlevd. De overlever på en slags uoffisiell B-liste. Dette er listen hvor alle de ubrukelige, tåpelige, tøysete, ufornuftige og kostbare tingene havner. Ting som man offisielt ikke ønsker seg, men som man innerst inne blir ørlite fjetret av. For ikke å si bedagelig dagdrømmende anlagt av.

Ønskene på B-listen er med andre ord skilt ut fra de økonomisk korrekte, superfornuftige og veldig anvendelige ønskene på A-listen. En A-liste som etter nøyaktig utfasing og nødvendig filtrering kun består av de tingene man både har bruk for, sannsynligvis har lyst på og selvsagt blir glade for. Hørte jeg et forknytt “den var fin..” i det fjerne?

Det kan hende at ting som hettejakke, t-skjorter og ny gjesteseng/madrass (av den plassbesparende typen, som blåses opp automatisk og som lett kan pakkes sammen igjen) står oppført på denne A-listen. Hvor mange ting må nevnes for at det kan kalles en liste forresten?

Så hva er det jeg egentlig ønsker meg til jul? Noen skikkelig barnslige, sikkert ubrukelige, nesten tåpelige, veldig tøysete, garantert ukorrekte og sannsynligvis kostbare ting? Eller noen veldig anvendelige, egentlig litt kjedelige, veldig økonomiske, ganske praktiske og langt fra tåpelige ting? A-listen eller B-listen?

Når jeg nå sitter og funderer på mine egne ønsker, og når jeg istedenfor å oppsummere faktisk ender opp med å tvile på mine egne ønsker, ja da tror jeg faktisk at jeg tyr til den klassiske C-listen og ønsker meg fred på jord og en rolig jul.
Ja, kanskje jeg til og med ønsker meg en hvit jul. Slike ønsker er ihvertfall ikke krevende å komme med.

Bildet av RoboSapien er tyvlånt herfra