Archive for the 'Musikk og denslags' Category

Nesten som jul

Published at 3. desember 2006 in Musikk og denslags. 0 Comments

En av mine julelåt-favoritter er “Just like Christmas” med bandet Low.
Ikke det at jeg kjenner bandet så godt, men denne låten er en av de få julelåtene jeg faktisk hører på hver jul.

Det skal sies at et gavmildt bekjentskap fra en av byens platebutikker forærte meg juleplaten som låten er en del av. Platen kom i mine hender rett etter at forrige jul var over, og jeg rakk å høre gjennom den én gang. Nå er den sporløst borte. Selvsagt er den det nå som det stunder mot jul. Elleve måneder er akkurat nok til rote bort en juleplate. Min jakt på platen har ført til endevending av platebunker, tømming av skap og gjensyn med plater jeg hadde glemt at jeg hadde. Jeg fant blant annet en Talking Heads-plate jeg ikke har sett siden sommerens London-tur.

Men tilbake til “Just like Christmas”. Jeg tillater meg å gjengi teksten. Refrenget repeteres muligens både en og to ganger for mye, men hva gjør vel det når det nesten snart er jul?

On our way from Stockholm
Started to snow
And you said it was like Christmas
But you were wrong
It wasn’t like Christmas at all

By the time we got to Oslo
Snow was gone
And we got lost
The beds were small
But we felt so young
It was just like Christmas
It was just like Christmas
It was just like Christmas
It was just like Christmas
It was just like Christmas
It was just like Christmas

It was just like Christmas
It was just like Christmas
It was just like Christmas
It was just like Christmas
It was just like Christmas
It was just like Christmas
It was just like Christmas

Bare nesten som jul der altså. Kanskje det var de små sengene i Oslo - hva nå enn det måtte bety - som gjorde at det ikke ble helt jul?
Om jeg bare finner igjen juleplaten blir det kanskje helt som jul.

The Robots were here

Published at 18. august 2006 in Musikk og denslags. 0 Comments

Kraftwerk har vært her. De må gjerne komme igjen.

Maken til teknologisk musikalsk underverk kan man neppe oppleve. Et fargesprakende sceneshow utført av fire streite herrer i rett positur ved sine laptoper høres kanskje ut som en motsetning i seg selv, men så er det vitterlig en gjennomført teknomusikalsk historie man er vitne til på storskjermene som alle ser fra uansett sete i salen.

Machine

Ikke bare er det en musikalsk historie som går dypt inn i en dataverden som mennesket har skapt, men det er også en visualisert historie som gir et videoavtrykk av menneskets prestasjoner innenfor infrastruktur, teknologi, tiårenes stilarter samt idrett. At mennesket trigges til å bryte grenser innenfor alt dette, med eller uten hell, samt håpet om at vi enda skal prestere må være en del av budskapet i dette skråblikket til de fire herrene som for noen kan virke kjedelig. Kjedelig siden de står der lett vaggende til sine egne rytmer. I så fall er de kjedelig med stil. For stilen ligger i atmosfæren Kraftwerk skaper. Den gåsehudfremkallende atmosfæren som skapes av de fire herrenes sammensatte og drivende lyd- og lysshow. Et mesterverk så godt sveiset sammen at de går sine tyske bilprodusenter en høy gang. For det er vel kanskje en Mercedes vi hører i opptakten til låten Autobahn?

Alle som kan se og høre, og som har vett nok til å innrømme sine musikalske interesser innenfor popmusikk og teknomusikk har ett og annet å kjenne igjen hos Kraftwerk. Det er mer gjemt i Kraftwerks musikk enn man tror. Som så mange andre enn jeg har påpekt så er det vel ingen grenser for mengden artister som har litt Kraftwerk i seg - enten man med godvilje takler det eller ikke. Noen artister har kanskje i mangel av bedre fantasi valgt å ta hele stykker av Kraftwerks rytmer og lyder for så å gjøre det til sitt eget. Andre derimot legger ikke skjul på at de har respekt for sine forbilder - og det er jo flott! Kanskje det var nettopp på grunn av teknomiljøet at Kraftwerk ytret ønske om å spille i Bergen?

Godt og vel en uke etter konserten i Grieghallen 7. august går jeg med en slags tilfredshet over å ha opplevd dem live. Jeg har vel også et slags håp om at de legger turen hit en gang til. Det spørs hvor lenge Kraftwerk, som har holdt på i mer enn 30 år, ønsker å polere sine teknologiske musikkperler. Måtte de likevel være i stand til å gi oss enda et speilbilde i form av en ny studioplate som reflekterer deres tanker om vårt teknologibaserte samfunn. I så fall et kjærkomment datarytmisk skråblikk som er verdt å vente på.

Musik Non Stop!

På topp med Mads Eriksen

Published at 9. juli 2006 in Musikk og denslags. 0 Comments

Det var på Garage i Bergen. Det var min første konsertopplevelse. Det var Mads Eriksen.

Jeg mener året var 1991. Jeg var skoleelev på videregående og hadde ikke peiling på hva jeg egentlig foretrakk av musikk. Jeg tilhørte ingen sjanger og uttrykte ingen stil gjennom klær og oppførsel som mange andre gjorde. Jeg kunne ha rocket til Guns & Roses som de mer rocka folkene i svarte mc-jakker gjorde, for jeg likte rock. Jeg kunne ha gått for en mer pop-basert stil for jeg likte mye pop. Jeg likte i grunnen det meste, og det var vel nettopp det at jeg var altoppslukende i musikkveien som gjorde at jeg ikke tilegnet meg noen sjanger. Det har jeg egentlig aldri gjort.

Videregående skole var en tid med mange nye impulser. Mange band og artister ble lyttet til for første gang. Noen av dem henger ved meg enda. Mye fordi jeg har tatt vare på platene jeg kjøpte. Mye fordi mange minner er knyttet til musikken fra den tiden. Men mest fordi at jeg mener jeg har beholdt den allsidige musikksmaken som gjør at jeg enda ikke tilhører noen bestemt musikksjanger.

På samme tid som at jeg oppdaget Deep Purple, AC/DC, Motörhead og mye annet tungt hørte jeg også på mer lokale artister. På et eller annet tidspunkt fanget jeg opp Mads Eriksens gitarriff. Det var tvers gjennom vannvittig tøft. Som med mange andre oppdagelser var det rett i platebutikken for å brenne av lommepengene på nyoppdaget musikk og kom hjem med LPen “Journey”. Jeg husker at jeg var blendet av sitatet på coveret fra bladet Guitar Player hvor det sto at Mads Eriksen til tider kunne høres ut som en blanding av Joe Satriani og Eddie Van Halen. Det måtte jo være kult! Men jeg ble skuffet. Låtene jeg hadde hørt var ikke på platen jeg kom hjem med. Jeg hadde hørt nyere musikk. Så bar det ut på ny platejakt.

Omtrent samtidig skjedde det to ting. Det første var at et par av mine kompiser hadde kjøpt seg el-gitar og forsterker. Den ene av dem var et nytt bekjentskap og klassekamerat på vidergående. De to kompisene mine kjente ikke hverandre. Ikke før min klassekamerat fortalte meg at han gikk og lærte gitarspilling hos nettopp Mads Eriksen. Da den andre kompisen min med gitar, men uten læremester, fikk høre om min gitarspillende klassekamerat som gikk til selveste Mads Eriksen var introduksjonen uunngåelig. Det viste seg så at Eriksen hadde plass til en elev til.
Dermed hadde Mads Eriksen to av mine kompiser som elever samtidig som at jeg hadde to av Mads Eriksens plater. For ikke å snakke om to kompiser som vrengte den samme musikken til det ugjenkjennelige.

Det andre som inntraff omtrent da var at Mads Eriksen skulle spille på Garage i Bergen. Jeg og mine to gitarfrelste venner samt noen flere gikk i samlet tropp til Garage. Dette skulle bli min konsertdebut. Jeg hadde aldri vært på en livekonsert før. Ihvertfall ikke hvor man betalte en femtilapp for å gå ned i en mørk kjeller for å stå fjetret til råe gitarriff mens hørselen ble blåst veggimellom. Piping i ørene til tross - konserten var en suksess og jeg var blitt et fan.

Her en dag endevendte jeg LPene jeg har igjen fra det glorete 80tallet og LPenes harde tiår 90tallet. Hva fant jeg der?

Journey - Mads Eriksen

Platen “Journey” framsto som intakt. Godt bevart i plastcover framkalte den minner om konserten og det som fulgte i etterkant. Hva var det jeg så fikk øye på gjennom plastcoveret? Autograf med hilsen fra Eriksen “himself”. Dette hadde jeg nesten fortrengt.
Siden vi ikke hadde den helt store tilgangen på mer internasjonale artister og siden autografer var en relativt sjelden vare var det mer enn naturlig å spørre mine kompiser om de kunne fikse en autograf på Journey-platen. Jeg hadde tross alt bidratt med nettverksbygging og ny elev.

Der og da passerte jeg toppen av fan-tilværelsen. Jeg hadde vært fenget av musikken, jeg hadde vært på konsert og jeg hadde fått en autograf. Noen flere anskaffelser av det Mads Eriksen ga ut senere ble det likevel, men platen Journey var på tross av skuffelse selve høydepunktet. Det var tid for enda flere impulser og nye artister i min altoppslukende jakt på ny musikk.

Hva gjør man ikke for gamle helter? For dere som vil vite mer om Mads Eriksen kan dere gå inn på Mads Eriksens hjemmeside. Det blir han sikkert glad for.

Irma 1000 - take it away, Kari!

Published at 2. juli 2006 in Musikk og denslags. 0 Comments

- Film er best på radio!

Dette ble en gang sagt på Irma 1000.

Det fantastiske radioprogrammet med Kari Slaatsveen og Barbara Jahn som brukte en parodi på Paal Bang Hansen i sine radiojingler, eller hva det heter når man reklamerer for sitt eget radioprogram. Et sjeldent godt produkt fra NRK P3 som satt spor i sjelen min. Spor som enda ikke er overkjørt av andre radioprogrammer.

- spis, spis, spis frokost…

Savner å høre igjen denne jingellåten på radio hvor det også synges at man skal “høre på pop” mens “Irma 1000 vasker opp”.

- gjøken er en luring - KOKO!

Gjenbruk av denne har for min del dreid seg om situasjoner hvor jeg har svart riktig på spørsmål i kunnskapspill. Mange gjøker der ute. Spesielt i trafikken…

- Vi ler og vi smiler av mannfolk i biler, av sure sjåfører som kjører og kjører, med snørr i barten og driter i farten. Se, jeg er kvinne og jeg ler!

(rå latter fra damen som står i trafikken etterfulgt av et voldsomt brak fra en kolliderende bil)

Nå er ikke jeg kvinne men jeg lo ganske mye av denne i sin tid.

- er det noe du lurer på om polsk frijazz? Irma 1000!

Det at andre komikere har tyvlånt uttrykket “polsk frijazz” etter dem har nesten gjort meg litt harm på Irma 1000 sine vegne. Med mindre uttrykket oppsto før Irma 1000. Da blir selvsagt det å reagere med harme helt feil…

- Hver dag tok de på seg feile klær, og resten av dagen ble et mareritt!

Å dytte slike morsomheter inn mellom radioprat og musikk gjorde sitt til at radioprogrammet ble ekstra morsomt å lytte til. Det kunne av og til være at egenreklamen i seg selv utgjorde høydepunktene i programmet. Man ventet gjerne på at det skulle komme en ny egenreklame og ble derfor lyttende så lenge programmet varte.

- Vi har en forandring i rutetabellen. Tog fra Jessheim og Kobbestø er innstilt, og det er tog til Damsgård og Irrestrand også. Bortevekk, ingen tog, ferdig med det!

Omgitt med akustikk hentet fra Oslo S var det slike beskjeder de kunne lire av seg til de reisende/lyttende. Resultatet for mitt vedkommende var at jeg ved en anledning var sekundet fra å gjøre det samme da jeg sto ved en åpen mikrofon på en flyplass i Øst Europa. Ingen hadde skjønt et kvekk og jeg hadde kanskje flirt meg halvt ihjel selv. Det er slike ting jeg savner på radio.

- Sitt ikke som sure sild, det er moro når man vil!

Irma 1000

De fleste av sitatene er hentet fra Irma 1000 cd’en “Ikke akkurat hudfargende knestrømper” utgitt i 1995, som jeg selvsagt er den heldige eier av.