To norske underholdningsserier slåss om seere denne høsten. Kristopher Schau og hans folk har gått til bunns i “De syv dødssyndene” for å se om man kommer til helvete ved å begå samtlige syv synder. Ylvis-brødrene har på sin side fartet landet rundt etter “Norges herligste” personer. Dødssynder mot fargeklatter. Schau mot Ylvis. Hvem vinner?
Som blogger og helt alminnelig TV-titter, og ikke som kritisk og snusfornuftig profesjonell TV-anmelder (ei heller som forutinntatt troende med blasfemifrykt) har jeg valgt å kommentere starten av begge seriene. Jeg har planmessig fått med meg de hittil sendte avsnittene av “De 7 dødssyndene”, samt starten av “Norges Herligste”. Sistnevnte ble forøvrig utsatt av frykt for drepende konkurranse fra “Berlinerpoplene” på NRK1.
“De syv dødssyndene”
Lenge før premièren på serien “De syv dødssyndene” høstet Kristopher Schau & co. storm for innholdet. TV2 hadde lagt ut smakebiter av serien på hjemmesiden, og “De syv dødssyndene” hadde begynt å få omtale i mediene. Mer skulle det ikke til før fraksjoner av kristenfolket (og muligens andre) dannet protestgrupper mot serien. Dette inviterte som kjent til enda mer publisitet. Sponsorer til serien trakk seg ut av frykt for mulige negative konsekvenser, mens andre sponsorer holdt stand og bare blåste av all viraken. Resultat: skyhøye seertall fra start.
Jeg våger å påstå at TV2 er inne på noe riktig når de har valgt å vise serien om dødssyndene. Jeg tipper at man i TV2 har sett kontroversene som Schau og hans folk har lagt opp til mye før protestene begynte å hagle mot kanalen og serieskaperne. Det kan hende at TV2 har vært så kyniske og kun tenkt seertall på bakgrunn av dette, men det er vel grunn til å anta at de samtidig har oppfattet innholdet som forholdsvis uskyldig. Kanskje kontroversielt, men likevel så uskyldig at det havner på riktig side av blasfemigrensen.
Serien om dødssyndene behøvde trolig en ekshibisjonist som Kristopher Schau. Man kan elske eller hate programmer han har vært med i før. Man kan like eller mislike ham som den offentlige personen han er, med tanke på de oppsiktsvekkende stuntene han har vært med på før. Uansett har Schau & Co skapt noe ganske interessant når de har kombinert særegen humor og vannvittige eksperimenter med teologiopplysning. Det er ufarlig å bli fortalt i korte trekk hvor dødssyndene opprinnelig stammer fra. Det er ufarlig å vise på TV hvordan Kristopher Schau takler det å utfordre syndene. Det er ufarlig å kombinere pinlige og fornedrende scener av Schau & co med intervjuobjekter, som på hver sitt vis blir sett på som syndere i sine miljøer.
“Norges herligste”
Fullt så mye blest har ikke Ylvis-brødrene klart å oppnå med sin serie “Norges herligste”. De to spillopp-brødrene, som med en rad av sceneopptredener og anseelig mengder TV-underholdning bak seg, har satt som mål å finne fram til Norges herligste mennesker. Folk som helt enkelt skiller seg ut med sin livsførsel. Etter egne uttalelser fra Ylvis-brødrene er ikke dette en kåring av Norges herligste person, men snarere en presentasjon av noen utvalgte. Ylvis-brødrene er tungt med i hver episode, og man ser hvordan brødrene selv opplever å møte sine utvalgte herligheter.
Det er lett å la seg underholde av to brødre med bortimot like sett av “funny bones”, eller medfødt humortalent om man vil. Dette gjelder ihvertfall i kreative show med egenproduserte numre hvor de har vist at de evner å ape, tulle, tøyse, spille, synge, gjøgle og være fryktelig morsomme så folk vrir seg i krampebefengte latterbrøl. Dette gjelder således ikke i “Norges herligste”. Her har brødrene helt åpenbart forsøkt å skru ned humorhysteriet noen hakk. Kanskje fra “hysterisk morsomme og showende” til “sjarmerende vittige og berettende”.
Hvordan de har plukket ut sine herlige mennesker vites ikke, men gjennom Ylvis-brødrenes øyne blir man presentert for et utvalg spesielle mennesker som har krydret sine liv med litt mer eksotiske kryddere enn hva almenheten er vandt til. Det er for eksempel ikke alle som har et tempel hjemme i stuen, eller for den saks skyld er sjaman av yrke. Enten det dreier seg om utøvende aktiviteter eller sære interesser har Ylvis besøkt dem på hjemmebane for å vise for seerne hvor herlige disse menneskene er.
Etter å ha sett starten av serien har jeg havnet i tvil over konseptet og tanken bak serien. Hva er målet, og hva er meningen? Jeg ender opp med flere spørsmål enn svar. At dette er ment å være god TV-underholdning tviler jeg ikke på. Det tvilte sikkert ikke staben i TV-Norge på heller da de valgte å gå for serien. Min tvil dreier seg om hva dette faktisk er. Når Ylvis-brødrene selv sier at det ikke er en kåring på gang i “Norges herligste”, men likevel har valgt å bruke en programtittel som antyder nettopp det, ja da er jeg allerede fra starten av i tvil om hva intensjonene med serien er.
Hvis dette er en serie med Ylvis i møte med såkalt herlige mennesker burde de kanskje ha tonet ned sin egen tilstedeværelse og selvfokusering i serien. Det blir overdøvende mye av Ylvis i forhold til menneskene de skal presentere. Det er en skjev fordeling når intervjuobjektene ikke slipper til mer enn nødvendig, mens vi følger Ylvis både inn og ut av dørene til personene som besøkes. Dersom Ylvis hadde behov for å bruke en TV-serie på selvfokus under tittelen “Norges herligste” burde de enten omdefinert konseptet, eller tilføyd undertittelen “..det er oss!”. Eventuelt bør brødrene fortsette med selvfokus og sprø humor fra en scene. Det siste er vel mest sannsynlig.
Hvem er flinkest i klassen?
Å lage en serie om de syv dødssyndene er definitivt et modig prosjekt. En nyskapende trio med karismatiske Kristopher Schau i front har helt tydelig lykkes med sin syndige produksjon. Temaet er kontroversielt og er behandlet på en vellykket og kreativ måte. Jeg som seer har latt meg imponere av måten de har belyst dødssyndene på. Uten å være blasfemiske eller direkte nedsettende, ei heller frastøtende eller respektløse, har Schau & co klart å skape en morsom og belysende serie om dødssyndene.
Å lage en serie om Norges herligste mennesker høres ut som et stort og spennende tiltak. Derfor har man kanskje lagt listen litt høyt for seg selv. Av den grunn burde man aller minst ha gitt de utvalgte herlige menneskene mulighet til å være med på leken. Når ikke de medvirkende i serien får være med og leke blir det like vanskelig for seerne å være med. Som seer sitter jeg igjen og tenker at serien er platt og at programmet er en ren bløff. For Ylvis-brødrene er listen lagt for høyt. Da er det fristende å råde dem til å finne tilbake til scenen igjen. Der har de ihvertfall kontroll på det de foretar seg.
Det kan kanskje oppfattes som grovt urettferdig å sammenligne Schau & co med Ylvis. Like fullt er begge deler nye norske produksjoner som henholdsvis TV2 og TVNorge har satset på denne høsten. Hva vi som TV-seere faktisk får servert av norsk-produserte programmer er derfor naturlig å reflektere over. Underholdes vi av mennesker som velger å utfordre religion ved å gjøre seg selv til dumdristige forsøkskaniner, eller underholdes vi av to litt selvfokuserte brødre som møter en rekke såkalt herlige mennesker?
Det rare er at jeg fra før hadde sans for ablegøyene til Ylvis-brødrene. Kristopher Schaus tidligere ville påfunn kunne jeg lett få litt nok av. Det er nå snudd på hodet. Ylvis bommer, mens Schau treffer blink. Man får håpe på en utjevning utover i seriene. I’ll be watching!
Den tyske komedien “En ren smakssak” består av karakterer som den trangsynte og noe utdaterte klesselgeren Wolfgang som er på konkursens rand, hans mindre og mindre overbærende kone Erika, hans på-vei-ut-av-skapet-homofile sønn Karsten og ikke minst den konkurrerende klesselgeren Steven som både stjeler kunder og forelsker seg i Wolfies sønn. Slikt blir det forviklinger av.
“Everything’s Cool” tar for seg alle effektive hindere som amerikanske myndigheter har satt i verk de siste tiårene for å hindre den frie informasjonsflyten fra miljøforskere om den mulige globale oppvarmingen. Filmen er en innføring i hva som har skjedd med rapporter fra forskere som på tidlig tidspunkt har hevdet at noe er riv ruskende galt med klimaet på jorden. Her fortelles det ikke bare om rapporter som blir sensurert, men filmen gir oss et bilde (ensidig vil noen kanskje si) av det amerikanske statsapparatet som fornektende, og som til de grader er manipulert av industriledere som aller helst hadde vært rapportene for uten. Medieskye politiske rådgivere får ett og annet å stri med på jobb når de ikke lenger klarer å forhindre at folk flest tar til seg signalene om at klimaet er i ferd med endres.
“What would Jesus Buy?” er en humørfylt og engasjerende øyeåpner av en film. Dette er en tidsriktig dokumentar om Pastor Billy og hans misjonerende gospelkor ved navn The Church of Stop Shopping Gospel Choir som har som mål å stoppe kjøpekulturens ville galopp mot “shopocalypsen“. Filmens utgangspunkt er at forbruksevnen for lengst har oversteget produksjonsevnen i vår del av verden. Man bryr seg ikke om hvor produktene kommer ifra, hva det koster å lage dem og hvem som faktisk lager dem.
“Helvetica” dreier seg som tittelen sier om skrifttypen Helvetica. Her er det rett på sak om dens opprinnelse og dens videre historie frem til i dag. Gjennom 50 år har Helvetica vokst fra tegnebordet til å bli en global skrifttype. Grafiske designere, skrifteksperter og reklamemennesker gir oss et grundig bilde av skrifttypen, og hvorfor den er blitt så vanlig i bruk. Mange underfundige kommentarer fra de medvirkende gjør sitt til at man skjønner hvor sterkt Helvetica står i den grafiske verden. Den er så klar og tydelig at den i mange sammenhenger ikke har skikkelig konkurranse fra andre skrifttyper. Det blir nevnt at skrifttypen nesten er for perfekt. Når Helvetica likevel får beskrivelser som “it’s a nightmare” og “it’s a global monster” skjønner man at den grafiske verden har mange følelser for skrifttypen.
Med sedvanlig åpent filmsinn ble det gjort et forsøk på å se denne “episke fortellingen”. En saga om noen stridende indianerstammer som først kjemper om retten til å leve i det samme territoriet, for så å gå en felles skjebne i møte når de blir knust av Maya-rikets brutale framferd. Man føler seg kanskje raskt slukt av de fantastiske naturscenene fra jungelen, og av de herlige effektene med naturlyder fra jungelens dyreliv. Muligens også lamslått av de intense scenene med plyndring og drap. Så langt i filmen mente jeg at dette var lovende. Veldig lovende, men akk så raskt “lovende” ble til “illevarslende”.
Anbefaling: Om du vil få med deg en nærgående, granskende og til de grader avslørende selvbiografisk dokumentarfilm så still inn fjernsynet på 51 Birch Street på 
dronning Elisabeth II i filmen “The Queen”.
Grøss og gru! Livet byr på mange farer og man skal være forsiktig med så mangt. Man skal ikke snakke med fremmede, man skal ikke bli med fremmede hjem og man skal være forsiktig med å drikke det fremmede byr på. Hvis man ikke er forsiktig kan man være fryktelig ille ute.