du Hendelse

En sak om navn. Ens egennavn. Ens fornavn og ens etternavn.
Identifikasjon, presentasjon og forhåpentligvis gjenkjennelse.

Alle har et navn. Noen har et veldig særegent navn, mens andre deler navnet sitt med en flokk av andre navngitte mennesker.

Resultat: forvirring, misforståelser og rot fra ende til annen. Hvorfor må navn være en så fordømt vanskelig affære? Hvorfor er det slik at noen der ute ikke greier å forestille seg at det finnes flere med helt like navn?

Et navn er, tro det eller ei, ikke som et personnummer, hvor man har en helt unik kombinasjon av sifre. Hørte dere det, dere som inntil nå har tatt feil av meg og en haug av andre helt like navngitte mennesker? Vi er flere, og vi blir tatt feil av.

Her kreves det eksempler.

Rot med navn – del 1:

For en del år siden i en videosjappe. Mannen bak disken skulle registrere utlån av film på mitt navn, og brukte ikke lang tid på å finne meg i systemet – trodde jeg.

• Du bor i Dittogdattsvei nr 14?

• Nei, jeg bor i Nedidersgate nr 17

• Her står det Dittogdattsvei

• Der har jeg aldri bodd

• Men du bor der nå, ifølge systemet.

• Jeg er helt sikker på hvor jeg bor, og hvor jeg har bodd helt siden sist jeg leide film hos dere. Det kan ikke tilfeldigvis være flere med samme navn da?

Mannen så bryskt på meg, og senket så blikket ned til tastatur- og dataskjermnivå.

• Vi må visst legge deg inn i systemet på nytt. Hvilken adresse sa du?

• Nedidersgate nr 17.

• Nedidersgate nummer sytt…Merkelig.. der var det allerede en med samme navn..

Mannen hevet blikket forsiktig, og rødmet. Han hadde neppe sin beste dag på jobb.

Rot med navn - del 2:

En vinter hadde jeg og en kompis i Oslo lagt opp til guttetur/skitur i Gudbrandsdalen. Etter litt tull med reiseplanlegging endte det opp med at jeg skulle ta tog fra Bergen til Oslo, for så å møte ham på Oslo S – og deretter ta et korresponderende tog nordover.

Vel ombord på toget kom jeg på at mobilen ikke hadde vært ladet på en stund, men tenkte at jeg ikke nødvendigvis måtte bruke den underveis. Det holdt mål inntil toget hadde passert Finse, og tøffet nedover mot hovedstaden. Da begynte ting å skje.

Et stykke etter Finse stoppet toget brått, og det ble stille. Tekniske problemer på banen. Det ble opplyst at dette kunne ta tid. Lang tid.

Hva da med korresponderende tog? Hva da med å møte min kompis i Oslo? Hva da med videre transport i Gudbrandsdalen, som vi måtte rekke for å komme oss videre oppover i fjellheimen? Alt kunne gå i vasken dersom ikke dette toget kom seg videre.

Toget stod stille. Heldigvis hadde jeg et par streker på mobildekningen, og kunne ringe Oslo for å gi beskjed. Min kompis skulle se hva han kunne gjøre med ombooking av billetter og den videre transporten. Han skulle ringe tilbake. Kort tid etter ringte mobilen igjen. Et nummer jeg ikke kjente. En masete dame.

• Det gjaldt de hundene du skulle selge.

• Jeg skal ikke selge noen hunder.

• Har du solgt dem?

• Nei, jeg har ikke hunder til salgs!

• Så du har de hundene enda altså?

• Nei, jeg har ikke hunder. Jeg har aldri hatt hunder, og vet altså ikke om at jeg har hunder til salgs.

• Men du heter da virkelig det og det?

• Joda, men du har nok fått galt nummer av Opplysningen.

Da kom jeg på at batteriet var svakt, og forklarte at jeg ventet en innkommende telefon – og la på.

Så ringte det igjen. Samme dame.

• Det var de hundene.

• Hva mener du? Jeg har ingen hunder til salgs. Jeg sitter fast på et tog på fjellet – med svakt mobilbatteri og venter en telefon. Var det noe mer?

Damen la på. Det gikk noe i nærheten av to minutter, og så ringte det enda en gang – og enda gang samme nummer. Nå var det en mann.

• Det gjaldt de hundene.

Jeg forstod kjapt at damen ved hans side ikke hadde festet lit til min oppå-fjellet-forklaring. Enda en gang forklarte jeg situasjonen – i detaljer.

De av passasjerene som lyttet kunne neppe unngå få med seg hvor jeg var på vei, hva min videre reiseplan var, hva jeg het, at mobilen min hadde svakt batteri, samt at jeg aldri hadde vært eier av hunder - eller skulle selge noen slike.

• men du heter da virkelig…?

• JA! Jeg heter… Vær så snill å ikke ring dette nummeret! Det finnes flere med samme navn!

Jeg kom omsider til Oslo – med flatt mobilbatteri, traff heldigvis min undrende kompis, nådde korresponderende tog og videre transport. Resten av turen endte i latter.

Rot med navn – del 3:

I én av byens platesjapper var jeg registrert som kunde, og hadde således et rabattkort som ga meg en gratis plate etter ti platekjøp. Jeg hadde nylig løst ut bonusen, og var begynt på ny runde da det igjen ble krøll med navnet mitt.

• Navn?

• Jeg heter det og det, og bor i Nedidersgate nr. 17.

• Du bor vel ikke der, gjør du vel?

Jeg fikk en grundig følelse av å ha opplevd dette før, og inntok en forklarende kunderolle.

• Jo, jeg bor i Nedidersgate Nr. 17. Hvis du derimot sjekker med adressen som jeg sier vil du se at jeg bor nettopp der.

Her skulle fornuften og ærligheten seire. Det var likevel som om jeg snakket et komplett uforståelig språk.

• Hør her. Du bor i Bortidersvei nr 24 (mannen nikket mens han snakket, som om jeg skulle nikke med ham), og du har akkurat oppnådd en gratis plate. Ikke sant?

Han så på meg mens hans fremdeles nikket. Jeg turde ikke annet enn å nikke med.

Derfor, og bare dersom min navnebror ikke fikk sin bonusplate, beklager jeg på det sterkeste at vi begge har vært registrert med samme navn i det samme upålitelige systemet – og at jeg lot meg bli ledet til å utnyttet det av den særdeles gavmilde platesjappe-ekspeditøren.

Rot med navn – del 4:

Roten til dette innlegget stammer fra en hendelse som jeg nylig fikk et referat fra.

En kompis i en by syd av Bergen var nylig på boligvisning, og skulle skrive seg på interesselisten for kjøp av bopelen.Der ser han at mitt navn er oppført. Mitt fulle navn. Jeg forstår ham dersom han skvatt. Jeg var forståelig nok ikke der, og ihvertfall ikke på noen slags boligjakt. Sammentreffet var likevel et faktum.

Ettersom min kompis visste at det var en megler med samme navn som undertegnede i byen, så han sitt snitt til å påpeke det overfor tilstedeværende megler. Det skulle vise seg at min navnebror stod rett ved siden av. Han hadde overhørt samtalen – og introduserte seg selv.

Resten av samtalen mellom min kompis og min navnebror der syd forløp nesten omtrent slik:

• Jeg kjenner en med nøyaktig samme navn som deg i byen mellom de syv fjell.

• Åja, jeg vet hvem det er. Han er også megler, og vi jobber i samme firma faktisk. Vi kjenner hverandre ikke, men jeg vet hvem han er.

Kjære navnebror i byen syd av Bergen! Jeg er ikke din kollega. Jeg er ikke boligmegler (heldigvis). Vi jobber ikke i samme firma. Tro meg – vi er enda flere navnebrødre. Flere enn du aner!

Mer navnerot - et slags rotete oppsamlingsheat

Når jeg i tillegg har opplevd å bli feilaktig etterlyst per telefon fra Heimevernet, for ikke å møte opp til repetisjonsøvelse, av en kommanderende som ikke hadde tatt seg bryet med å sjekke personnummeret – ja da kan man lure på om hvor våkne og opplyste folk man har i militæret.

Jeg kunne derimot ha stilt opp på jubileumsfest for selgere av persiennesystemer. Et firma la igjen to insisterende beskjeder på mobilsvareren om at jeg skulle stille, fordi salgssjefen (jeg og han var visst ganske dus) hadde funnet på noe sprell – og så helst at jeg stilte opp.

Jeg kunne ha reist til Roma, og videre til Istanbul med to mennesker jeg ikke kjenner, ettersom en reisearrangør sendte meg epost med spørsmål om reisedetaljene stemte med ønskene mine.

Jeg kunne ha sagt ja til mannen som ringte for å leie lydstudioet mitt.

Jeg kunne ha gitt meg ut for å være nevøen til damen som ringte fra Østlandet, og som så snilt lurte på hvordan det gikk. Det gikk veldig bra med meg, kunne jeg avsløre, men at jeg nok sikkert kunne oppfattes som veldig tidlig dement siden jeg ikke ante hvem jeg snakket med.

Navn er roten til mye rot. Dessverre. Jeg har dog bestemt meg for ikke å la slike misforståelser få meg til å endre navn. Er det fremdeles noen (unnskyld uttrykket) trege skrullinger der ute som ikke makter å forestille seg at det kan være flere med samme navn i dette landet, ja da er det neimen ikke mitt problem.

Jeg har et navn, og jeg er stolt av det.