La følgende ord være sagt: Hvorvidt jeg mener at kvinner i dagens samfunn tjener skremmende lite, eller hvorvidt jeg mener at diskriminering av homofile er altfor mye akseptert er sikkert ikke så viktig for de fleste å få rede på.
Heller ikke hva jeg mener om regjeringens kjøp av amerikanske jagerfly, som etter sigende er vannvittig vanskelig å få øye på, kontra de svenske jagerflyene som visstnok ikke er tøffe nok – men derimot noe lettere å få øye på, kan være av stor interesse å få tak på.
At jeg ikke er helt sikker på hva jeg mener om at Sosialistisk Venstreparti fremdeles lever i regjering etter det som kan oppfattes som tidenes kamelsluking, eller at jeg tviler på om jeg i det hele tatt har noe standpunkt til det mye omtalte tjenestedirektivet er trolig mindre oppsiktsvekkende.
Om jeg mener at et nytt svømmeanlegg på Nygårdstangen i Bergen er helt bak mål å bygge, med mulig bakgrunn i alle svømme- og badeanleggene som allerede finnes i denne byen, samt at man heller burde bruke tomten til noe byen faktisk ikke har fra før, eller om jeg mener at bensin i Norge med fordel kunne vært dyrene mot at nybilpriser ble kraftig redusert – sånn bare for å sikre oss nyere bilpark og opprettholde enda noen arbeidsplasser her i landet, mens den pågående finanskrisen gjør verdensøkonomien til pinneved, er sikkert ikke så viktig å komme til bunns i.
Skulle jeg, i min egen lille verden, være evig oppgitt av at 200-kroners-grensen på tollfri import av varer aldri ser ut til å heves noe nærmere gavegrensen på 1000 kroner, slik at man lettere kan handle varer på nett fra utlandet, eller om jeg, i mitt eget lille forbrukende liv, skulle mene at det var forkastelig at salg av vin i matvarebutikker aldri ser ut til å bli tatt opp til diskusjon, ja da hadde jeg muligens skrevet egne innlegg om dette.
Om jeg overhodet interesserer meg for om «Myggen» og «Doffen» m.fl. har gitt ut en nødvendig fotballbok for spirer innen den samme idretten, eller om jeg synes Mons Ivar Mjelde var en strålende Brann-trener som vanskelig kan kopieres, eller om jeg faktisk vurderer å boikotte landslagsfotball sendt på TV inntil landslagsjefen blir byttet ut med nytt lederemne, ja det skal inntil videre være ukjent.
At jeg syntes det var fornøyelig med nordmannen jeg drakk kaffe med i et land østenfor Polen, som dengang levde i selvpålagt eksil av den enkle grunn at vi da hadde en verdikommisjon her hjemme som skulle synse og mene om hver enkelt nordmanns verdigrunnlag, er derimot mer sikkert.
Det er samtidig tilhørende sikkert at jeg på vei hjem fra oppholdet i landet hvor jeg møtte denne nordmannen gjorde ett av mitt livs aha-opplevelser, fordi jeg etter et halvt års sammenhengende og berikende utlendighet satt på samme fly med sutrende nordmenn, som leste innholdsløse tykke overskrifter i norske tabloidaviser.
På denne flyturen klarte jeg å skille klinten fra hveten. Jeg hadde for første gang i mitt liv en tydelig og rensende følelse av å kunne skille bagateller fra de litt større dilemmaene i livet. En følelse av å vite hva som faktisk var verdifullt for meg, som gjorde meg tryggere på hvem jeg var som individ og som gjorde at jeg enklere kunne forsvare det jeg tenkte. En følelse som jeg har bygget videre på siden.
Det er derfor en hel del mer sikkert at jeg over noe tid har lært mye om å høre alles meninger i enhver diskusjon. Ellers hadde det ikke vært en diskusjon. Ihvertfall ikke en diskusjon med noen like vinnere.
Det er derfor enda mer sikkert at jeg har lært meg å ikke overkjøre enhver debatt med en bulldosers knusende styrke for å ettertrykkelig si hva jeg mener. Det ligger ikke til min natur å si at jeg har overlegent rett, og at alle andre tar skammelig feil.
Det faller meg heller ikke naturlig å følge strømmen fordi det alltid er det tryggeste, men går motstrøms når vesentligheter blir tatt av strømmen og flyter lydløst forbi.
Jeg sier bare noe om hvilke saker som har streifet mine ører og øyne den siste tiden. Jeg sier noe mer om hvor bra det kan være å kutte ut de små bagatellene til fordel for de litt mer dyptpløyende problemstillingene.
Jeg sier litt mer om hvor viktig det er at folk flest får sagt sitt uten å bli overkjørt av motgående synsende trafikk. Jeg sier betraktelig mer om hvem jeg er for et menneske som etter en noen erfaringer har blitt påvirket av andre menneskers liv, som kan sitte her og hevde min rett til å være lyttende og demokratisk – uten å nødvendigvis skulle mene noe bastant til enhver tid.
Om ikke annet kan det slås fast, ja faktisk insisterer jeg på å bli trodd på, og ikke minst bli tatt alvorlig når jeg hevder at dette innlegget ikke inneholder en eneste klar meningsytring – bortsett fra én:
Det er viktig for meg å hevde at ingen av oss kan leve våre synsende liv uten å ta hensyn til at de rundt oss har like mye behov for å bli hørt.
Vi kan alle mene og synse, men da kan vi også tenke og lytte. Så var det sagt.
0 Responses to “Synse, tenke, lytte”