Flisespikkeri.com

Jeg fant en avrevet og krøllete papirbit med noen få trykte ord på. Bare ett av ordene hadde unngått riftene, og hadde alle bokstavene intakt. Det var ordet “distanse“.

Distanse fikk meg der og da til å tenke på den gangen jeg og opphavet skulle nå et fly til Bergen fra en hovedstad ute i verden. Vi var forlengst ferdige med innsjekkingen, og brukte normalt med tid fra sikkerhetssjekken til det området av terminalen som vi trodde var innen rimelig rekkevidde av flyet. Å nå dette flyet var ikke noe problem. Vi var ikke slike typiske “sistemann på flyet”-mennesker som kom springende med klirrende poser til andres store irritasjon. Å neida!

Det var som om noen hadde klippet bort og ganske så frekt stjålet en stor bit av tiden vår. Med det samme vi betalte for skattefrie drikkevarer, sukkertøy og andre lite nødvendige kvoterte varer i flyplassbutikken hørte vi nemlig et mistenkelig kjent rutenummer bli ropt opp på høytaleren. At destinasjonen også stemte da rutenummeret ble gjentatt ga oss en heller ekkel følelse av tidspress. For det var siste gangs opprop, det var vårt fly – og vi skulle være med!

For all del – det kunne ikke haste. Flyet var jo rett der borte. Skiltingen viste vei. Rett der nede i korridoren. Litt lengre nede i korridoren, og til venstre. Ny korridor. Lang korridor. Rett fram der. Ingen mennesker. Merkelig. Dobbeltsjekk av nummeret på utgangen. Det stemte. Ny dør. Glassdør. Dobbel sådan.

“Trykk på knappen” stod det på begge sidene av dørene.

- Jaha? Ny variant? Direkte adkomst til flyet, og for en gangs skyld uten den ekstra sikkerhetssjekken?

- Pass på! Et tog ankommer perrongen!

- HVA? Perrong? Et tog? Vi skal med fly! Ikke tog! Er ikke dette en flyplass? Må vi ha billetter?

At de hadde bygget et tog på denne flyplassen som vi hadde vært innom så ofte før var mer enn vi hadde drømt om.

Dørene gikk opp. Et ubemannet tog. Ingen andre passasjerer enn oss. Hadde vi gått feil? Var dette et tog for flyplassansatte? Hadde vi blitt lurt? Ble vi filmet av et skjult kamera, og var vi således direkte inne på et dustete underholdningsprogram på utenlandsk morsomt fjernsyn med gapskrattende publikum? Hadde en av oss fått en tollfri kvotert flaske rødvin av størrelse magnum i knollen mens vi enda var i butikken, og som resultat forsvunnet langt inn i besvimelsens fantasirike?

At det var en ny terminal på denne flyplassen hadde heller ikke streifet våre evner til oppfattelse av viktig reiseinformasjon. Det gikk sakte. Nervepirrende sakte. Både oppfattelsen og togturen inne på flyplassområdet tok sin tid. Det var siste opprop – for en evighet siden. Ingen å brøle “kan du trakke på gasspedalen?” til. Vi hadde jo beregnet dette så bra.

- Opp med farten da!

Vi så for oss et fly ta av til Bergen – uten oss. Så nære – med dog så langt i fra. En kort togtur i utlandet fra å nesten være med et fly på vei hjem.

Vi kom oss av toget, og fikk nummeret på utgangen rett i ansiktene. Som villfarne og litt obsternasige sauer uten kontakt med resten av flokken, ble vi kjeftet på, skyndet på, vinket på og glodd ondsinnet på. Noen uniformerte damer av type serviceyrke-ansatte omtrent dyttet oss inn på flyet.

Det klirret i poser - til folks irritasjon. Svetten rant. Vi rakk det. Vi hadde unnagjort en kort og uventet etappe, bare for å nå en ny etappe av vår lange distanse hjemover.

Tenk hvis den krøllete og avrevne papirbiten hadde flere leselige ord. Hvilke distanserte assosiasjoner, av størrelse magnum, hadde jeg da fått ramlende ned i knollen? Hvor langt inn i fantasiriket hadde denne reisen vært da?