du Hendelse

Hvorfor setter man pris på noe eller noen? Hva består selve prissettingen av? Hvordan tar man vare på andres prissetting?

Først vil jeg gjøre et poeng av at det å være borte fra Flisespikkeriet ikke kjennes bra. Det kjennes heller ikke bra å skulle måtte produsere halvgode fliser. Det setter kun de færreste pris på. Det kjennes derimot veldig godt å få bukt med skrivesperren – om det i hele tatt kan kalles det. Mitt fravær har ført til en del kommentarer og etterlysninger, som jeg selvsagt har merket meg. Da vet man at noen setter pris på ordene her på siden. Jeg er en periodeskriver, og fortsetter slik.

Istedenfor å lede dette inn på en perse om hva jeg har gjort siden sist, og om jeg kommer til å fortsette med flisespikkingen, vil jeg heller si litt om hva jeg setter pris på for tiden.

Jeg setter pris på Grace Jones

Hun har vært en pop-skygge gjennom min oppvekst, uten egentlig å ha nådd mitt musikalske perspektiv eller sprikende platebunke. Ikke før nå.

En noe pirrende, veldig oppsiktsvekkende, ganske flott, forferdelig skummel og meget spesiell dame som jeg bare husker å ha hørt litt her og der de siste tiårene. Sett henne i James Bond har jeg også.

Går det an å lytte til henne da?
Vi lurte på det på 80-tallet.
Kunne vi sette pris på henne som artist? Hun var i grenseland. Der er hun enda. Det herlige grenselandet av hva man inntar av lettfordøyelige og krevende musikalske stilarter. Hun er i grenseland men sin særegne stil og fandenivoldske fremtreden. Hun har et uttrykk som terger, pirrer og skaper oppsikt hvorhen hun slår an tonen.

Nå er hun på ferde igjen. Etter nitten år – og for en tøff retur!

Jeg kom over noen klipp fra Jooles Holland show “Later” på BBC, hvor hun bl.a. fremfører “William’s Blood” fra den nyeste platen “Hurricane”. Du verden så forrykende damen er. For ikke å snakke om den stilige videoen til “Corporate Cannibal“. Hun er seksti år og hever seg grasiøst over artister som kunne vært hennes barn – eller barnebarn.

• Hvor har du vært de siste nitten årene, Graces Jones? Det er prisverdig at du er tilbake, men hvor har du vært?

Jeg setter pris på filmen “Marionettens Oppdagelser”

Dette er en velkomponert dokumentarfilm av Bjarte Mørner Tveit. Historien begynner med at han arver noen kasser med 8 millimeters film av sin bestefar, og med det en sjømanns historie fra de syv hav og enda mer til. Et godt dokumentert liv fra en svunnen tid på et staselig cruiseskip i Karibien, ispedd familieidyll og tidligere tiårs livsstil.

Vi får et godt innblikk i regissørens søken etter å bli kjent med familiens patriark. Gjennom noen få intervjuer av en syk bestefar, gjennom gamle filmruller og utfyllende kommentarer fra mennesker som hadde vært en del av hans liv, får vi servert mer enn man aner.

Som tittelen hinter om gjør man oppdagelser underveis. De viser seg at bestefaren har mange fasetter i livet som han nå vil fortelle om. Det skal vise seg at livet hans har flere fasetter enn dem han forteller om for åpent kamera.

Kombinasjonen av gamle filmopptak, intervjuer av mennesker som kjente bestefaren, den personlige stilen på fortellerstemmen, musikk som fremhever stemningen i filmen, samt den fiffige måten alt er sydd sammen på med forsiktige animasjoner – har gjort “Marionettens Oppdagelser” til en spennende skattejakt av en film. Så bra at det finnes noen som vet å presentere gode historier på film. Regissøren fikk forresten en god dose skryt fra publikum i salen da filmen ble vist på Bergen Internasjonale Filmfestival (BIFF) denne høsten. Vel fortjent!

NB! Skulle “Marionettens Oppdagelser” dukke opp på NRK-skjermen så se å få den med deg!

Jeg setter pris på fornuftige priser

Forleden dag havnet den siste platen til Morten Harket i min platebunke. Å gi kr 49,90 for en plate utgitt for et halvt år siden sier kanskje noe om salget av plater for tiden, og prisfallet på store artister som muligens sliter med å hevde seg i dagens pop-landskap.

Kanskje prislappen sier litt om hvor mye platen er satt pris på jevnt over? Selger den siste platen godt eller dårlig? Har den fått gode eller dårlige kritikker? Setter hardbarkede fans fremdeles pris på Morten Harket som sanger? Platen “Letter from Egypt” har uansett falt fra fullpris, via kr 99,90 til kr 49,90 (jeg måtte skrape av prislappen for å sjekke).

Brev fra Egypt høres eksotisk ut. Hadde jeg bare kunnet sagt det samme om platen. Beklager, Morten Harket – men dette ble ganske slapt etter min smak. Soloprosjekter har du gjort bedre før, hvor platen “Wild Seed” kanskje merker seg spesielt ut.

“Letter from Egypt” er en eksotisk tittel, men låtene forsvinner langt inn i det pregløse. For å være solomateriell fra én av landets mest renommerte popsangere vil jeg påstå at man kan kreve mer enn som så.

De fleste av låtene går tvers gjennom øregangene - uten å feste seg. Låten “Send me an angel” var over før jeg rakk å registrerer at den var begynt. Det samme gjaldt “There are many ways to die”. Når de to sistnevnte låtene i tillegg kommer etter hverandre på platen er det kanskje et tegn på hvor kjedelig låtene er.

Når det så glir rett over i balladen “With you – with me”, og man holder på å duppe av, er det bare knall og krutt som kan hjelpe platen fra å bli tildelt prisen Årets Gjesp.

Kruttet kom ikke. Det gjorde gjespet. Tittellåten “Letter from Egypt” byr på enda mer avdupping. Det stopper ikke her. Med unntak av “Shooting star” og “Should the rain fall” som har ørlite raskere rytmer, er ikke søvndyssingen over før siste spor er ferdig. Dette er langt i fra en fengende gladplate. Den kan til nød beskrives som melankolsk og behagelig.

Om du likevel skulle finne på å skaffe deg den, eventuelt for kr 49,90, anbefaler jeg en sterk kopp kaffe som tilbehør ved gjennomlytting. Her er det nok av ventemusikk for bedrifter som sliter med musikkutvalget for telefonkøene sine. Jeg la forresten merke til at Morten synger “nothing’s like what it used to be” en plass. Det kan han ha veldig rett i.

Likevel er kr 49.90 nesten pinlig billig, men dessverre riktig pris. For den prisen har man råd til å kjøpe med seg en stor pose kaffe – og likevel få en nesten ny plate samt kaffen til røverpris.

Enten det resulteres i en pris på kr 49,90 for et stykke pregløst melankoli, gjennom fjetrende begeistring for et comeback etter nitten års fravær, eller gjennom en velkomponert filmatisk skattejakt med sus av både historiske hendelser og spennende skildringer, så har alle de nevnte kulturskaperne det til felles at de har produsert noe som blir lagt merke til – og satt en ærlig pris på – på flere måter.

Man kan så lure på om responsen som følger blir lagt merke til. Har seernes og lytternes reaksjoner og tilstedeværelse noe å si for ens produksjon? Hva styrer en til å levere den musikken, eller den filmen man har laget? Trang for oppmerksomhet? Penger? Trender? Fortellervilje? Skaperevne? Man kan trolig spekulere seg halvt ihjel over dette. Det er uansett opp til lyttere, seere og lesere å gi den prisen som fortjenes.

For min egen del er det kjekt å bli satt pris på som bloggskriver. Jeg gjør det ikke med det formålet å bli satt pris på, men mest for å få utløp for tidvis skrivetrang. Et slags periodisk behov for å uttrykke meg via tastaturet. I slike stunder har det en mentalt tilfredsstillende effekt å få skrevet ut de idéene til innlegg som måtte dukke opp. Likevel gjør det noe med ens eget syn på bloggen når man uoppfordret får tilbakemeldinger på det man har snekret sammen. Man flytter vinkelen på å se egne ting fra den velkjente navlebeskuelsen til å se på dem gjennom andres øyne. En interessant og lærerik opplevelse.

Når tilbakemeldinger nå har gått over i litt mindre artige savnet-meldinger er det på tide for meg å hevde at kilden til Flisespikkeriet ikke er tom. Hadde den vært tom hadde jeg slukket lyset og lukket døren for lenge siden. Men hvem setter egentlig pris på et mørkt og lukket Flisespikkeri?