Hvorfor er det ingen som slår av på prisen for “gamle kjente”? Dette mener jeg å ha opplevd noen ganger i oppveksten, da de voksne kunne snakke seg til prisavslag på en eller annen kostbar vare de var i overkant interessert i å anskaffe. Etter en god stund med kikking i butikkhyllene gjorde man ekspeditøren, ja helst innehaveren av butikken, oppmerksom på at man hadde pekt seg ut noe i sortimentet som kunne friste. En gjenstand man allerede var eier av dersom fantasien fikk bestemme. Men dessverre var prisen akkurat over det man ville betale.
Etter litt godsnakking hvor man blottla sine kunnskaper om produktet, samt avslørte ens behov for fornyelse, ja etter en slik tidkrevende og oppbyggende prat var det dags for et taktisk grep. Det var som om de voksne dengang hadde en innarbeidet øvelse. En øvelse hvor man fremviste både kløkt og forhandlingsferdigheter. Man kikket på prisen og betraktet produktet fra diverse vinkler. Etter en viss tilnærming snudde man gjerne litt på det, kikket på baksiden, kikket på toppen, kikket under og studerte nøye alle dets finesser.
Etter en diskusjon hvor selger bød på skryt av en annen verden for å gullmale dingsen som nå var tema for handelen, og hvor kjøper nikket og kikket om hverandre, var man kommet til den avgjørende runden i handelen.
- synes kanskje prisen er litt høy. Du slår kanskje av for gamle kjente?
Her hadde man gjerne en eller annen tjomslig rykning i øyekroken etterfulgt av et kort flir, som voksne gjerne tydde til når man skulle signalisere at man var dus. Denne rekkfølgen av fakter ville kanskje lokke selger til å respondere med det samme korte fliret, for deretter å komme med en noe uklar vurdering av forslaget. Hadde man ikke fliret, kunne man like gjerne avbryte handelen og oppsøke konkurrenten.
- Tjaaaa, mjaaa… avslag og avslag.. Det er jo et veldig godt produkt. Av glimrende kvalitet. Ingen klager på den der nei.
Kjøper ville her kanskje spille på den ørlille muligheten for at produktet ville bli stående usolgt i ennå en tid, dersom det ikke ble solgt der og da. Kanskje man til og med ville skape et falskt bilde av at man ikke egentlig hadde et prekært behov for produktet.
- Det er sikkert noe av det fineste jeg har sett, men jeg har god tid og trenger det egentlig ikke nå. Det var bare dersom du tenkte at du ville bli kvitt det. Gjøre en god handel - med gamle kjente.
Avbrytende kremting fra selger avslører mer uklar vurdering.
- Ja nei, altså.. Tenkte og tenkte.. Vi kan vel bli enige vi. Veldig godt laget den der. Du vil sikkert bli fornøyd. Slå litt av ja.. Jeg kan kanskje si tjuef.. tjue. Femten.. Femten prosent avslag.
Kjøper ville da kanskje med ny frisk snu og vende litt ekstra på produktet, og til og med stryke det litt granskende på toppen for å markere at man likevel var i tenkeboksen.
- Hmmm… Mjaa.. jeg vill sagt tjuefem.. Hva sier du til tjuefem prosent? Da har vi begge nok til noe ekstra til kaffen.
Når begge parter etter mye langtekkelig tautrekking endelig ender opp på tjue spenstige prosentavslag, ja da er det som om selger får lopper i blodet og drar opp den ene frasen etter den andre fra disken.
- Kvittering skal du vel ha? Garanti ja. Den gjelder for to år, men den der saken der er så god at dersom du kommer hit om tre år så gjelder den da også.
- Skal jeg pakke den inn? Med en så bra handel vil du vel gjerne ha en ekstra pose på - og lykke til med produktet.
Dette har jeg i mitt voksne liv tilgode å oppleve. Å oppleve dette ritualet med inngående vurdering av produktet, kremting og spøking, pruting i øst og vest, prosentkonkurranse og til sist høflighetsfraser og fliring på sitt aller beste. Nesten med en kamferdrops eller to i hånden i det man med et lett bukk trer ut av butikken.
Har vi dette? Finnes det? Har vi glemt denne kunsten å handle på? Er det lov å kommunisere slik? Er det lov å gjøre en handel til noe mer enn en forknytt tur i butikken, hvor man griper raskt etter noe i hyllen for deretter å dra plastikken og trykke koden, før døren smeller igjen bak ryggen? Hvor er høfligheten? Hvor er smilet? Hvor er praten? Hvor er opplevelsen av å gjøre en bra handel? Hvor er ritualet hvor man unnviker fra prislappens befalinger? Hvor er avslaget for “gamle kjente”?
En noe paradoksal historie fra virkeligheten:
Jeg og en kompis entrer en av byens gjenværende sjapper for filmutleie. Bak disken står reneste frøken Mutt og sukker. Vi blir begge usikre på om det er hun som har en dårlig dag på jobb, eller om hun faktisk ikke ønsker kunder.
Kompis: - Har du den der filmen med han der og hun der, som heter det?
Butikkdamen (gryntende med ryggen til): - Ja.
Etterfulgt av en merkelig pause.
Butikkdamen (fremdeles med ryggen til): - Skal du ha den?
Vi skal definitivt ha den. Damen bak disken slipper så posen med filmen i sekundet før min kompis får grepet om den. Ingen unnskyldning. Vi forlater stedet uten å få med et smil eller en høflighetsfrase på veien ut. Samtidig som vi går ut ser jeg et oppslag på disken hvor man etterlyser nye medarbeidere. Ett av stillingskravene er:
“Må være utadvent!”
