Det er bare å innse det først som sist. Det er vår, og den er kommet for å bli. Ihvertfall en stund. Denne årstiden som forvirrer mer enn alle andre årstider. Denne perioden på året som er inneklemt mellom lange istapper og endeløs gressklipping. Disse dagene som fungerer mer som en brå og komplisert oppvåkning, enn som en sprudlende fest for vinteren som endelig er ute av kalenderen. Våren er full av plikter og gjøremål. Alle snakker om våren. Vår-ditt og vår-datt. Våren er kaotisk og altfor avslørende spør du meg.
Det er når fuglene utenfor vinduet skriker seg hese før fem om morgenen, og når man i fosterstilling ligger med hodet tredd inn i puten for å få fuglene på avstand - ja det er da man avbryter erkjennelsen av årstiden som akkurat begynte utenfor med lett morderiske tanker. Lett morderiske tanker hvor man merker at puten kunne trengt påfylling av noen ekstra fjær.
Det er når man av vinterlig vane drar på seg forete sko og tung vinterjakke før man går ut, og når man står der på busstoppet og merker at man er i ferd med pådra seg heteslag i vårsolen - ja det er da man tenker på dagen i forveien. Dagen i forveien da man sesongdebuterte på samme sted i samme vårsol, iført vårens nyinnkjøpte vårjakke og de altfor tynne sommerskoene. Dagen i forveien da man kjente vinteren forkledd som vår, som så sitt snitt til å dele ut forkjølelser til alle for tidlig vårkledde mennesker.
Det er når man står der på busstoppet med forkjølelsen dryppende fra nesetippen, og man tar noen utålmodige venteskritt frem og tilbake fordi man nettopp har mistet bussen - at man plutselig kjenner at man akkurat plantet vinterskoen i noe på bakken. Det er ikke en sigarettsneip som noen har kastet før de gikk inn på bussen - som man nettopp har mistet. Det er ikke en stein. Det er ikke en mistet femtilapp. Ikke en tohundrelapp heller. Det er derimot en “Arion lusitanicus” av imponerende størrelse. Brunsneglen som akkurat har satt sitt utflytende preg på skosålen har samtidig bekreftet hvilken avslørende årstid vi snakker om.
Etter en dag full av yrende vårtegn, med arbeidskolleger som har brukt hele lunchen på gjennomgå alle de klassiske vårtemaene som bytte av dekk, selvangivelsen, lønnsforhandlinger, båtpuss, vinduspuss og frostskadene etter den første utepilsen - på fjellet, ja det er da man kunne vært det siste temaet for uten. Kollegene brukte de ti siste kaffeminuttene på å tyte om vårrengjøring.
Vask av vinduer. Vask av skap. Vask av tak. Vask av gulv. Vaske oppe, vaske nede.
Vaske bortover, vaske på skrå. Vaske til knokene blir gule og blå.
Det er når man har kommet hjem fra jobb at man innser at snakket om vårrengjøring var en eneste stor påminnelse om hva man selv burde bruke resten av dagen på.
Flisespikkeriet har med dette innsett alvoret i vårens bestøvende inntreden, og har brukt de siste dagene på å blåse støv av gammel vårrengjøring med mopp og nal.
Først ut var vask og bytte av bakgrunnsbilde. Der var det virkelig på tide med en skikkelig vindusvask. Deretter gjorde jeg unna rydding i lenkelisten, samt klargjøring av en poll. Pollen, og da snakker jeg ikke allergi-pollen, er nå publisert i høyre billedkant. En kant av bloggen som selvsagt har fått smake støvkluten.
For min egen del frisket jeg også opp admin-sidene til norsk språk. Til sist oppdaterte jeg google-kontoen min med RSS-feed og diverse tillegg av nyhetssider. Nå ser jeg klarere hva en del av dere skriver, når dere har skrevet noe. Nå er det så skinnende rent her at jeg ikke kan få sagt det selv.
Javel da, så lar jeg meg inspirere av denne kaotiske og forvirrende årstiden. Jeg får ting gjort og er fornøyd med det. Det ryker kanskje både en og to brunsnegler i tiden framover, men skrikende småfugl og pratesyke arbeidskolleger lar jeg være i fred. Jeg innser dessuten at man ikke har vondt av vårrengjøring, men ikke mer enn én gang i året. Kun når det er vår!
0 Responses to “Vår. Våryr. Vårrengjøring.”