Det var en gang på slutten av åttitallet at Olav Stedje seilte inn i mine konfirmasjonsforberedelser med singelen “På flukt”. Vinylsingelen kom seilende like lydløst som et glidefly ute av kurs. Som en frisbee gjennom luften. Den var en takk for at jeg hadde deltatt som bøssebærer for årets TV-aksjon. En deltakelse som vi konfirmanter strengt tatt måtte gjennom.
Vi var konfirmanter som kun klarte å samle tenåringstankene om vårens innbringende flyt av penger og gaver. Det var bare det at før våren kom skulle vi bli puffet ut i felten med hver vår “på flukt”-bøsse for å sanke inn penger til et helt annet formål enn vårt eget. En god del av dem vi ringte på hos syntes vi var flinke som brukte tid på noe så viktig som en pengeinnsamling. Flinke og kjekke ungdommer som på prisverdig vis hadde skjønt at det å samle inn penger faktisk hjalp andre mennesker i andre deler av verden. Dette kunne vi være stolte av.
Tvert i mot. Vi var noen selvopptatte, korttenkte og uvillige tenåringer som med sure miner håpte at ingen var hjemme der hvor vi ringte på. Mens vi gikk fra dør til dør og skramlet med halvfulle bøsser ønsket vi at dagens tvangsarbeid snart var over. Mens gavmilde mennesker, som mot formodning var hjemme, drev og dyttet sine bidrag av sedler og mynter ned i bøssen drømte vi konfirmanter om hva vi skulle svi av vårens konfirmasjonspenger på. Sparing var ut. Stereoanlegg, moped og Commodore Amiga var inn.
Etter at siste giver hadde sprengt bøssen ilte vi avsted til kirken for å kanskje få en liten påskjønnelse. Vel inne på innsamlings-standen i kirken skjedde det. Olav Stedje. Vinylsingelen. Det lydløse glideflyet..”På flukt”. Jeg husker det omtrentlig i sakte kino. I samme øyeblikk som jeg i et drønn mot bordet frigjorde meg fra bøssen med donerte penger kom det noe flatt i retur. Det var ikke en konvolutt med penger i som vi så fantasifullt hadde drømt om. Det var ihvertfall ikke mengder med hotdog og cola som vi kunne hatt lyst på. Det var en singel. En hersens vinylsingel. En hersens vinylsingel med to hele sanger på. De bar det samme navnet som aksjonen. Hvor glade og takknemlige var vi da? Hvor kjekke og engasjerte var vi da? Hvor stolte var vi da?
Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har den enda. Den har overlevd. Singelen. Olav Stedje. “På Flukt”. Jeg må ha drømt det, men jeg var sikker på at jeg hadde gjort som mange andre konfirmanter denne søndagen en sen åttitallshøst. Jeg var sikker på at jeg, på en åpen plass litt bortenfor kirken, hadde fullendt tenårenes korte tanker, selvfokus og stahet. At jeg som mange av de andre, uten nevneverdig nennsomhet gjorde papirkrøll av singelomslaget og gjorde som platetittelen tilsa det. Nemlig å sende singelen på flukt.
Som en frisbee gjennom luften. Som et glidefly ute av kurs. Sende Olav Stedje, innsamlingsaksjonen, tvangsarbeidet og alle donasjonene ut i periferien for å så fokusere på den viktigste innsamlingsaksjonen av dem alle - konfirmasjonen.
0 Responses to “På flukt”