Tilgodelapper kan være kompliserte saker. Du vet slike lapper man får igjen for gaver man bytter inn, fordi klesplagget man fikk var for stort eller for lite. Eller for bruksgjenstanden man allerede hadde fra før. Tilgodelapper som beviser at man har noen penger tilgode, som man med tid og stunder vil veksle inn i et passende plagg man har veldig lyst på. Eller i en dings man egentlig ikke trenger, men som en gang senere kommer til å fylle et behov man ikke vet eksisterer.
Mine erfaringer med tilgodelapper har til nå vært positive. Ikke det at jeg har, eller har hatt mange av dem til enhver tid. Ikke det at jeg driver med å bytte inn gaver i tide og utide heller. Det er heller det motsatte. Når jeg endelig har en tilgodelapp for en gave som ikke passet, eller for noe jeg allerede hadde fra før, ja da har jeg en merkelig tendens til å glemme at jeg har dem.
Tilgodelappene flyter så inn i mengden av andre lapper. De gjemmer seg blant kvitteringer man har blitt fortalt fungerer som garanti. De skjuler seg bak andre krøllete kvitteringer som klorer seg fast til selve oppsamlingsbunken. En bunke maskert med garantilapper på toppen som sier “kaster du meg vil det gå deg ille” på. Disse topplappene får på et tidspunkt så mye snusk å skjule at de ikke klarer å dekke over hele bunken. Dekkoperasjonen revner i alle kanter, og når bunken av lapper endelig blir så utflytende at man ikke kan unngå sortering og opprydding, ja det er da man ser det. Tilgodelappen for en genser som ikke passet - for halvannet år siden. Den er utvilsomt gått ut på dato. Både lappen og genseren egentlig.
Det var noe slikt som skjedde meg ganske nylig. Bunken av lapper sukket tungt, og ga etter for mengden av underliggende fjas og tull som i grunnen hørte hjemme på papirkirkegården. Midt i sorteringen dukket tilgodelappen opp. Etter en kort stund med spørrende blikk kom jeg på at jeg faktisk hadde byttet noe i nettopp denne butikken - for halvannet år siden. Med vissheten om at jeg hadde en promillesjanse for å kunne kjøpe meg noe for 249 kroner stappet jeg den sammen med mynter og kort. Det ville være for dumt å bare kaste den
Tilfeldighetene ville ha det til at jeg passerte den aktuelle butikken kort tid etter, og da med tilgodelappen i lommen.
Etter en stund inne i butikken klarte jeg å påkalle ekspeditørens oppmerksomhet. Jeg formulerte spørsmålet mitt på en slik måte at det tydelig gikk fram hvor små forventningene mine var til valuta for lappen. Formuleringen kunne jeg visst droppet, for ut av ekspeditøren kom et suverent overbekreftende..
- NEHEI, denne kan du ikke bruke!
Det jeg hadde prøvd å unngå hadde akkurat skjedd. Jeg var omgjort fra å være en forhenværende klesinnbytter uten hell i klesveien - med en forglemmelseslapp i innerlommen, til å være en naiv og lite opplyst kunde med “kunden har alltid rett!” skrevet med sprittusj i pannen, samt en litt krøllete forventningslapp i nevene. Uansett var tilgodelappen gått ut på dato. Fra å være tilgode til å være ubrukelig.
På vei ut reflekterte jeg kjapt over hvorfor jeg ikke hadde benyttet tilgodelappen tidligere. Det var da jeg husket hvorfor. Det var da jeg benådet min egen forglemmelse av å ha en tilgodelapp utgått på dato. Det var da jeg kom på episoden som hadde ført til at nettopp denne tilgodelappen hadde funnet sin skjulte plass i kvitteringsbunken.
Det hele hadde begynt med en stripete genser hvor verken striper eller fasong passet mitt legeme. Jeg ville ha stripene en annen vei, og fasongen noe romsligere. Den var rett og slett ikke min stil. Bortsett fra det var genseren en veldig fin gave å få. Dessverre var det ikke min takknemlighet for genseren ekspeditøren fanget opp, som etter en stund med sommel endelig tok plass bak disken. Det er heller ikke jeg som skal beklage at han var iført akkurat samme type genser som jeg ville bytte. At heller ikke han så ut til å ha idealmål for plagget han hadde på seg hjalp ikke på den allerede beklemte stemningen.
Ved synet av de feile stripene og den noe gale fasongen, men nå bekreftet på et annet menneske som der og da tok i retur nøyaktig samme klesplagg, klarte jeg nesten ikke å skjule mitt ufrivillige hånlige flir. Det glapp ut av meg, og det var vanskelig å unngå.
Det var bare det at jeg allerede hadde sagt at jeg ville ha en tilgodelapp, da han tilsynelatende noe fornærmet printet ut en lang remse av en kvittering. Med trutmunn og forarget grimase fylte han ut det som manglet på lappen. I det jeg skulle gripe lappen avbrøt den surmulende ekspeditøren overrekkelsen, bare for bryskt å tilføye noe nederst på lappen…
“GJELDER IKKE SALG“
Etter en dag full av yrende vårtegn, med arbeidskolleger som har brukt hele lunchen på gjennomgå alle de klassiske vårtemaene som bytte av dekk, selvangivelsen, lønnsforhandlinger, båtpuss, vinduspuss og frostskadene etter den første utepilsen - på fjellet, ja det er da man kunne vært det siste temaet for uten. Kollegene brukte de ti siste kaffeminuttene på å tyte om vårrengjøring.
Fuglebæsj
Hva er det han bygger der inne?