Jeg har gått på en smell. En real førjulssmell. Også jeg da gitt, som hvert år er akkurat passe avholdende med tanke på innkjøp av julegaver, juletilbehør og julesnop. Kort sagt alt med jul på. Min holdning har vært at kalenderen skal minst vise desember måned med mange røde dager på før noe som helst med juleinnkjøp skal vurderes.
I år revnet den holdningen på langs og på tvers. Jeg kan ikke lenger kalle meg selv for prinsippfast. Standhaftigheten ble sørgelig nok beseiret av julen. Jeg har nemlig kjøpt en juleplate.
Når jeg nå har mistet evnen til å stå imot juleinnkjøpspresset føles det helt greit å skylde på Johnny Cash. Han har allerede bragt et slør av julestemning inn i min stue, ja rent bortsett fra at det var jeg som fysisk bragte CDen med Johnny Cash inn i stuen. Etter en testspilling av CDen, for jeg skulle jo bare sjekke at jeg hadde riktig plate og teste at den fungerte - selvsagt ikke for å høre på den, kunne jeg bekrefte at juleplatekjøpet ikke var så galt likevel. Etter vellykket testspilling og kvalitetssikring kunne jeg med lettelse konstatere at årets julestemning er i havn. For den nette innkjøpsprisen av en trekvart marsipangris til og med. Julestemningen i Flisespikkeriet blir følgelig besørget av Johnny Cash.
Jeg gjør samtidig oppmerksom på, og dette står jeg fast ved, at platen på ingen som helst måte skal bli spilt igjen før 1. desember. Jeg lover.
Jeg skal heller ikke kjøpe julemarsipan før 1. desember. Det kommer slettes ikke på tale. Langt derifra.