Den tyske komedien “En ren smakssak” består av karakterer som den trangsynte og noe utdaterte klesselgeren Wolfgang som er på konkursens rand, hans mindre og mindre overbærende kone Erika, hans på-vei-ut-av-skapet-homofile sønn Karsten og ikke minst den konkurrerende klesselgeren Steven som både stjeler kunder og forelsker seg i Wolfies sønn. Slikt blir det forviklinger av.
Karstens planer er å flykte fra hjemlige problemer og reise sydover med venner for en stakket stund. Spanskglosene kan han imidlertid raskt legge på hyllen når hans far blir tatt i fartskontroll og mister førerkortet. Ettersom Wolfgang er omreisende klesselger og er avhengig av sin nye staselige bil blir Karsten kommandert til å være hans sjåfør. Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Midt i den gryende konkurransen mellom den fremadstormende salgskonkurrenten Steven og den tilsvarende desperate faren oppstår det romantikk mellom Steven og Karsten. At Karsten foretrekker menn framfor kvinner er det selvsagt ingen som vet. Det vil si bortsett fra hans mor som på dette tidspunktet er lei av at hennes ektemann ikke klarer å forsørge familien. Når den evige krangelen om et bad som aldri blir ferdig flislagt ikke lar seg løse ser hun sitt snitt til å rømme avsted til den myndige motelleieren Brigitta. Motellet blir da også åstedet for de videre forviklingene som er i vente.
“En ren smakssak” blir i festivalprogrammet for BIFF presentert som en lettbeint buddykomedie. Mer enn det er den heller ikke. Historien om en ung mann som forelsker seg i en annen mann, med de potensielle reaksjonene det måtte framkalle i familien, er gjort mye bedre mange ganger tidligere. Om det å komme ut av skapet som homofil er et kontroversielt tema i 2007 får være opp til hver enkelt å bedømme, men hvorfor regissør Ingo Rasper har valgt å gjøre dette til et så tydelig, for ikke å si overtydelig poeng i denne filmen er jeg likevel litt usikker på. At filmen byr på noen få gode skuespillere, samt at historien er ment å være latterbringende er prisverdig i seg selv, men “å komme ut av skapet”-fokuset er blitt altfor tydelig og skurrer for mye for forviklingene man er lovet.
At “En ren smakssak” er lett underholdende skal man ikke tvile på. At den tilfører noe nytt til homofilitemaet er desto mer tvilsomt. Til det er den ihvertfall ti år, om ikke tjue år for sent ute. For min del havner filmen midt på treet, sammen med en skare av like minneverdige filmer med veldig likt tema. Men hei, det er tross alt er ren smakssak.
0 Responses to “BIFF: En ren smakssak”