Flisespikkeri.com

Det er ikke det at jeg løp beina av meg for å nå min siste BIFF-film for i år, dokumentarfilmen “Africa: War is business”. Det er ikke det at jeg trodde jeg var for sent ute, og med det fikk melkesyren i beina til å virkelig legge bånd på ankler og knær. Det er ikke det at jeg trodde mine filmvenner allerede var gått inn i kinosalen da jeg svett og forvirret snublet inn i foajeen. Det er ikke det at jeg på forhånd hadde gamblet med at filmen ikke var utsolgt. Ei heller det kjedelige faktum at automaten nektet meg billett. Det er heller ikke det at de så bra fornøyde ut de som hadde sett filmen. Så er det heller ikke det at jeg ender på tallet 13 i antall sette filmer.

Et lite utklipp fra BIFF sine egne sider

Det er derimot det at jeg helt åpenbart er i fullstendig utakt med resten av publikum på BIFF. De har nemlig, helt frivillig og sikkert helt bevisst, stemt frem en av de få av årets filmer som ikke gikk hjem hos meg og gitt den Sparebanken Vests Publikumspris. Da er det bare å sende mine gratulasjoner til folkene bak “En ren smakssak”. Sikkert vel fortjent og alt det der.

Jeg for min del vurderer en full gjennomgang av mine egne BIFF-opplevelser, og håper å komme i rett takt igjen til neste år.

Flisespikkeriet er i festivalmodus i disse dager, og har vært inn og ut av kinomørket en rekke ganger på kort tid. Det dreier seg stadig om filmfestivalen BIFF som gjennom 8 dager viser 120 filmer. Tre av dem er “Everything’s Cool”, “What would Jesus Buy?” og “Helvetica”.

“Everything’s Cool” tar for seg alle effektive hindere som amerikanske myndigheter har satt i verk de siste tiårene for å hindre den frie informasjonsflyten fra miljøforskere om den mulige globale oppvarmingen. Filmen er en innføring i hva som har skjedd med rapporter fra forskere som på tidlig tidspunkt har hevdet at noe er riv ruskende galt med klimaet på jorden. Her fortelles det ikke bare om rapporter som blir sensurert, men filmen gir oss et bilde (ensidig vil noen kanskje si) av det amerikanske statsapparatet som fornektende, og som til de grader er manipulert av industriledere som aller helst hadde vært rapportene for uten. Medieskye politiske rådgivere får ett og annet å stri med på jobb når de ikke lenger klarer å forhindre at folk flest tar til seg signalene om at klimaet er i ferd med endres.

Hovmod står for fall, og ekspertisen aner håp. Intervjuobjektene som har kjempet kampen for å bringe fakta om klimaendringene fram i lyset har svært mye å bidra med. En svært aktuell problemstilling vil mange kanskje si, men for forskere som er med i filmen har problemstillingen vært aktuell de siste tjue årene. En svært riktig og viktig film å se i 2007.

“What would Jesus Buy?” er en humørfylt og engasjerende øyeåpner av en film. Dette er en tidsriktig dokumentar om Pastor Billy og hans misjonerende gospelkor ved navn The Church of Stop Shopping Gospel Choir som har som mål å stoppe kjøpekulturens ville galopp mot “shopocalypsen“. Filmens utgangspunkt er at forbruksevnen for lengst har oversteget produksjonsevnen i vår del av verden. Man bryr seg ikke om hvor produktene kommer ifra, hva det koster å lage dem og hvem som faktisk lager dem.

Pastoren og hans kor tar saken i egne hender og busser målrettet rundt i USA noen uker før jul for å frelse kjøpesenterkunder fra deres kjøpesynder. Menigheter blir besøkt og man arrangerer Anti-Shopping-messer til stor jubel fra de tilhørende. Både WalMart og Disneyland får sine pass påskrevet av den energiske pastoren og hans ikke mindre engasjerte anti-shopping-kor. Filmen er sant å si en herlig blanding av opplysning, humor og engasjement. Den er tidsriktig, treffende, underholdende, klin sprø og selvsagt til å anbefale.

“Helvetica” dreier seg som tittelen sier om skrifttypen Helvetica. Her er det rett på sak om dens opprinnelse og dens videre historie frem til i dag. Gjennom 50 år har Helvetica vokst fra tegnebordet til å bli en global skrifttype. Grafiske designere, skrifteksperter og reklamemennesker gir oss et grundig bilde av skrifttypen, og hvorfor den er blitt så vanlig i bruk. Mange underfundige kommentarer fra de medvirkende gjør sitt til at man skjønner hvor sterkt Helvetica står i den grafiske verden. Den er så klar og tydelig at den i mange sammenhenger ikke har skikkelig konkurranse fra andre skrifttyper. Det blir nevnt at skrifttypen nesten er for perfekt. Når Helvetica likevel får beskrivelser som “it’s a nightmare” og “it’s a global monster” skjønner man at den grafiske verden har mange følelser for skrifttypen.

Hadde det ikke vært for de morsomme, ærlige og oppriktige kommentarene fra de grafiske kjennerne hadde denne dokumentaren vært en langdryg skoletime om skrifttypen Helvetica. Skoletimen er langtifra langdryg. Denne skoletimen er tvert imot lærerik og underholdende. Det beste er at man ikke trenger å være grafisk designer for å forstå budskapet.