Archive for oktober, 2007

I utakt

Det er ikke det at jeg løp beina av meg for å nå min siste BIFF-film for i år, dokumentarfilmen “Africa: War is business”. Det er ikke det at jeg trodde jeg var for sent ute, og med det fikk melkesyren i beina til å virkelig legge bånd på ankler og knær. Det er ikke det at jeg trodde mine filmvenner allerede var gått inn i kinosalen da jeg svett og forvirret snublet inn i foajeen. Det er ikke det at jeg på forhånd hadde gamblet med at filmen ikke var utsolgt. Ei heller det kjedelige faktum at automaten nektet meg billett. Det er heller ikke det at de så bra fornøyde ut de som hadde sett filmen. Så er det heller ikke det at jeg ender på tallet 13 i antall sette filmer.

prisvinner.jpg

Et lite utklipp fra BIFF sine egne sider

 

Det er derimot det at jeg helt åpenbart er i fullstendig utakt med resten av publikum på BIFF. De har nemlig, helt frivillig og sikkert helt bevisst, stemt frem en av de få av årets filmer som ikke gikk hjem hos meg og gitt den Sparebanken Vests Publikumspris. Da er det bare å sende mine gratulasjoner til folkene bak “En ren smakssak”. Sikkert vel fortjent og alt det der.

Jeg for min del vurderer en full gjennomgang av mine egne BIFF-opplevelser, og håper å komme i rett takt igjen til neste år.

BIFF: En ren smakssak

ren-smakssak.jpgDen tyske komedien “En ren smakssak” består av karakterer som den trangsynte og noe utdaterte klesselgeren Wolfgang som er på konkursens rand, hans mindre og mindre overbærende kone Erika, hans på-vei-ut-av-skapet-homofile sønn Karsten og ikke minst den konkurrerende klesselgeren Steven som både stjeler kunder og forelsker seg i Wolfies sønn. Slikt blir det forviklinger av.

Karstens planer er å flykte fra hjemlige problemer og reise sydover med venner for en stakket stund. Spanskglosene kan han imidlertid raskt legge på hyllen når hans far blir tatt i fartskontroll og mister førerkortet. Ettersom Wolfgang er omreisende klesselger og er avhengig av sin nye staselige bil blir Karsten kommandert til å være hans sjåfør. Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Midt i den gryende konkurransen mellom den fremadstormende salgskonkurrenten Steven og den tilsvarende desperate faren oppstår det romantikk mellom Steven og Karsten. At Karsten foretrekker menn framfor kvinner er det selvsagt ingen som vet. Det vil si bortsett fra hans mor som på dette tidspunktet er lei av at hennes ektemann ikke klarer å forsørge familien. Når den evige krangelen om et bad som aldri blir ferdig flislagt ikke lar seg løse ser hun sitt snitt til å rømme avsted til den myndige motelleieren Brigitta. Motellet blir da også åstedet for de videre forviklingene som er i vente.

“En ren smakssak” blir i festivalprogrammet for BIFF presentert som en lettbeint buddykomedie. Mer enn det er den heller ikke. Historien om en ung mann som forelsker seg i en annen mann, med de potensielle reaksjonene det måtte framkalle i familien, er gjort mye bedre mange ganger tidligere. Om det å komme ut av skapet som homofil er et kontroversielt tema i 2007 får være opp til hver enkelt å bedømme, men hvorfor regissør Ingo Rasper har valgt å gjøre dette til et så tydelig, for ikke å si overtydelig poeng i denne filmen er jeg likevel litt usikker på. At filmen byr på noen få gode skuespillere, samt at historien er ment å være latterbringende er prisverdig i seg selv, men “å komme ut av skapet”-fokuset er blitt altfor tydelig og skurrer for mye for forviklingene man er lovet.

At “En ren smakssak” er lett underholdende skal man ikke tvile på. At den tilfører noe nytt til homofilitemaet er desto mer tvilsomt. Til det er den ihvertfall ti år, om ikke tjue år for sent ute. For min del havner filmen midt på treet, sammen med en skare av like minneverdige filmer med veldig likt tema. Men hei, det er tross alt er ren smakssak.

BIFF: Tre anbefalte dokumentarfilmer

Flisespikkeriet er i festivalmodus i disse dager, og har vært inn og ut av kinomørket en rekke ganger på kort tid. Det dreier seg stadig om filmfestivalen BIFF som gjennom 8 dager viser 120 filmer. Tre av dem er “Everything’s Cool”, “What would Jesus Buy?” og “Helvetica”.

everythings-cool.jpg “Everything’s Cool” tar for seg alle effektive hindere som amerikanske myndigheter har satt i verk de siste tiårene for å hindre den frie informasjonsflyten fra miljøforskere om den mulige globale oppvarmingen. Filmen er en innføring i hva som har skjedd med rapporter fra forskere som på tidlig tidspunkt har hevdet at noe er riv ruskende galt med klimaet på jorden. Her fortelles det ikke bare om rapporter som blir sensurert, men filmen gir oss et bilde (ensidig vil noen kanskje si) av det amerikanske statsapparatet som fornektende, og som til de grader er manipulert av industriledere som aller helst hadde vært rapportene for uten. Medieskye politiske rådgivere får ett og annet å stri med på jobb når de ikke lenger klarer å forhindre at folk flest tar til seg signalene om at klimaet er i ferd med endres.

Hovmod står for fall, og ekspertisen aner håp. Intervjuobjektene som har kjempet kampen for å bringe fakta om klimaendringene fram i lyset har svært mye å bidra med. En svært aktuell problemstilling vil mange kanskje si, men for forskere som er med i filmen har problemstillingen vært aktuell de siste tjue årene. En svært riktig og viktig film å se i 2007.

what-would-jesus-buy.jpg“What would Jesus Buy?” er en humørfylt og engasjerende øyeåpner av en film. Dette er en tidsriktig dokumentar om Pastor Billy og hans misjonerende gospelkor ved navn The Church of Stop Shopping Gospel Choir som har som mål å stoppe kjøpekulturens ville galopp mot “shopocalypsen“. Filmens utgangspunkt er at forbruksevnen for lengst har oversteget produksjonsevnen i vår del av verden. Man bryr seg ikke om hvor produktene kommer ifra, hva det koster å lage dem og hvem som faktisk lager dem.

Pastoren og hans kor tar saken i egne hender og busser målrettet rundt i USA noen uker før jul for å frelse kjøpesenterkunder fra deres kjøpesynder. Menigheter blir besøkt og man arrangerer Anti-Shopping-messer til stor jubel fra de tilhørende. Både WalMart og Disneyland får sine pass påskrevet av den energiske pastoren og hans ikke mindre engasjerte anti-shopping-kor. Filmen er sant å si en herlig blanding av opplysning, humor og engasjement. Den er tidsriktig, treffende, underholdende, klin sprø og selvsagt til å anbefale.

helvetica.jpg“Helvetica” dreier seg som tittelen sier om skrifttypen Helvetica. Her er det rett på sak om dens opprinnelse og dens videre historie frem til i dag. Gjennom 50 år har Helvetica vokst fra tegnebordet til å bli en global skrifttype. Grafiske designere, skrifteksperter og reklamemennesker gir oss et grundig bilde av skrifttypen, og hvorfor den er blitt så vanlig i bruk. Mange underfundige kommentarer fra de medvirkende gjør sitt til at man skjønner hvor sterkt Helvetica står i den grafiske verden. Den er så klar og tydelig at den i mange sammenhenger ikke har skikkelig konkurranse fra andre skrifttyper. Det blir nevnt at skrifttypen nesten er for perfekt. Når Helvetica likevel får beskrivelser som “it’s a nightmare” og “it’s a global monster” skjønner man at den grafiske verden har mange følelser for skrifttypen.

Hadde det ikke vært for de morsomme, ærlige og oppriktige kommentarene fra de grafiske kjennerne hadde denne dokumentaren vært en langdryg skoletime om skrifttypen Helvetica. Skoletimen er langtifra langdryg. Denne skoletimen er tvert imot lærerik og underholdende. Det beste er at man ikke trenger å være grafisk designer for å forstå budskapet.

BIFF - levende bilder, levende legender

Overhørt på vei inn i kinomørket første dag på BIFF (filmfestivalen) i Bergen - kommentar fra en viss Pål Bang til billettøren:

 

- er det her det fremvises levende bilder?

pal-b.jpg

Da er det bare å slå fast at BIFF 2007 er i gang!

Damn good coffee!

coffee.jpgNår skal man egentlig begynne å drikke kaffe? Når skal man begynne å nyte smaken av det? Hvis det å like kaffe er et nivå på veien til å bli voksen, hva er da neste nivå?

Mine erfaringer med kaffe begynte ikke ved en klassisk smakstest hvor jeg helt sikkert hadde mistenkt noen for å forgifte meg. Desto verre.
Mine erfaringer begynte hardt og brutalt ved at jeg som som liten gjorde det elegante kunststykket å sette meg på en kopp kaffe. Om ikke annet lærte jeg som liten ustyrlig bajas at kaffe gjerne er brennhet når den er servert i kopper på lave bord. Mye senere lærte jeg at dette brennhete faktisk var drikke en kunne nyte. Til og med nyte så mye at man kunne bli enda mer ustyrlig. Gjerne like greit at jeg ikke drakk den kaffen som liten.

At kaffe skal være så fordømt vanedannende er for meg like utrolig som at man innen visse nære kretser når et nytt nivå i voksen-tilværelsen når man tilstår at “jo, jeg drikker faktisk kaffe“. Da er det nesten som om slekten hyller det kaffedrikkende familiemedlemmet ved å skåle med kaffekoppene, og poengterer at det faktisk var på høy tid at man har bukket under for kaffebønnenes kraft. Før man når dette koffeinholdige nivået i voksenlivet har man gått gjennom både to og tre uheldige kopper kaffe, og ikke minst to eller tre skikkelig gode kopper kaffe. Man skal visst finjusteres litt i smaksteknikken før man finner ut at kaffesmaken endres fra å være “ille” på smaksbarometeret til å nå “super” i andre enden. Men når man er finjustert er man visst justert på kaffe livet ut.

På veien til å like smaken av kaffe har jeg latt meg påvirke av følgende:

- at jeg helt siden Twin Peaks hvor spesialetterforsker Dale Cooper uttaler “Damn good coffee!” har hatt lyst å kunne kopiere uttalelsen etter en kopp stygg-god kaffe - fortrinnsvis i utlandet. Serien var introduksjonen jeg trengte for å i det hele tatt vurdere kaffe som noe kult å drikke.

- en klassekamerat på videregående som for alt i verden skulle slurpe i seg en halv kopp kaffe gjennom sukkerbiter. Én for én pakket han dem ut og plasserte dem på en asjett. Én for én dyppet han sukkerbitene ned i koppen, og slurpet i seg den brune massen av kaffe og halvveis smeltet sukker. Sukkerbitsynet førte til en lang utsettelse av min kaffedebut.

- min enda ikke utløste kaffedebut førte til en noe pinlig episode på et kontor i utlandet. Møtet var heller formelt og høflighetsfrasene ble servert på sølvfat. For meg så det ut som at det var tekopper på bordet vi satt ved. Siden te var blitt servert alle andre plasser jeg hadde vært på rett i forkant var jeg innstilt på te her også, og takket automatisk ja da spørsmålet kom om jeg ville ha. Det var bare det at teen var kullsvart og glohet kaffe. Av alle utveier på å avverge en noe påtvunget kaffedebut valgte jeg å si at jeg ikke drakk kaffe. Damen som serverte kom ilende til igjen, sukket og ilte ut med koppen min. Da vertskapet etter litt om og men lurte på om jeg vil ha noe annet svarte jeg akkurat litt for fort at jeg heller ville ha te.
Damen ble ropt inn, og sukket igjen da hun fikk te-kommandoen av vertskapet. Etter lengre tid gikk det opp for meg at man hadde for vane å servere kaffe i spesielle sammenhenger, og at te ikke var bra nok for utlendinger som kom på besøk.

- den stiligste Irish Coffee’en jeg noen gang har sett. Dette var på en bar i byen som kalles “Det store eplet” sammen med en kompis. Da vi etter en lang og kald storbydag ville ha Irish Coffee støtte vi på én av få bartendere som ikke kunne lage det. Til gjengjeld var hun umåtelig søt og veldig klar for å gi det en sjanse. Men som hun sa selv - dette kunne ta litt tid. Derfor skulle vi få velge akkurat den whiskyen vi ville ha. “Deal!” tenkte vi. Hun forsvant ut på kjøkkenet. Fra baren der vi satt kunne vi høre mye klirring, romstering og mixmasterdur. Deretter kom hun med de stiligste Irish Coffee-glassene jeg har sett. Smaken var himmelsk. Regningen ble dyr. Den inkluderte kaffe.

- tidenes vondeste kaffe servert av en tysker som laget kaffe av varmt vann fra springen. Når vannet i utgangspunktet smakte klor kunne det ikke bli annet en ren katastrofe.

- de dumme språktabbene som sørget for at uansett hva jeg pekte på av kaffe på Azorene så fikk jeg servert espresso. Jeg lærte ihvertfall at jeg ikke er stort fan av espresso.

- den delen av filmen Coffee & Cigarettes hvor Bill Murray spiller kafévert med koffeinsjokk. Stakkars mann!

Kaffenivået er altså passert. Kvalifikasjon oppnådd og listen krysset av. Hva er så neste nivå? Sherry? Bitter marmelade? Gomme?

Inntil videre nøyer jeg meg med å si:

- joda, jeg drikker kaffe