Sagt om en viss dansk innbytter underveis i den TV2-sendte kampen mellom LSK og Brann:
- han er grodd fast på benken i Lillestrøm under Nordlie..
Man kunne kanskje tenke seg til at dansken da var mer skviset enn grodd fast, men det blir selvsagt bare fablende spekulasjoner.
Hva er oddsen for å finne et kronestykke uten hull? Det hendte nettopp meg.
Det ante meg at noe var rart med en av myntene jeg skulle betale med på supermarkedet, men det var altså ikke et trent myntsamler-øye som fattet mistanke. Siden mynten hadde samme størrelsen som alle de andre kronestykkene gjorde jeg et forsøk med å dytte den ned i betalingsautomaten.
Den kom kjapt og kontant ut igjen. Den var ikke som alle de andre. Den ble bryskt kastet på hodet ut i en avvisningsskål på fremsiden av automaten. Avvist som mynt, men tatt vare på som skatt siden butikkdamen sa “Næææh! Du kan jo bli rik!”.
På grunn av det lille utbruddet lot jeg meg rive med og sjekket litt rundt på nettet - uten egentlig å finne ut at jeg var potensiell “krone uten hull”-millionær.
Jeg må visst satse på lottomillioner istedet. Hva er oddsen for det tro?
Midt i alt og ingenting, på en helt vanlig regnfull søndag ettermiddag, ringer det brått på døren.
Det er den klassiske “vil du vite mer om vår trosretning“-situasjonen som er i ferd med å ta til. En situasjon de fleste døråpnere kjenner til, og som man i mange tilfeller (ihvertfall mitt eget) håndterer med en slags påtatt høflighet. Men akkurat denne “regnfull søndag ettermiddag med en uventet religionsprat på dørstokken“-episoden blir ørlite grann annerledes.
Jeg har akkurat åpnet døren og fått øye på den klissvåte mannen som står der med det lett gjenkjennelige “dette er vår trosretning”-bladet i nevene.
- det mange i dag lurer på er…
(jeg rister på hodet for å markere min manglende interesse)
- ….er…bor det noen ved siden av?
Mange, og kanskje spesielt i hans situasjon, lurer på om det bor noen ved siden av. Det tror jeg de har lurt på lenge. Lengre enn bare i dag.
Noen små ting får jeg visst aldri rede på. De er kanskje små, men likevel uhyre avgjørende for helheten. Ikke det at jeg orker å svi av mengder med energi på å finne ut av de små tingene, men like fullt svever de ubesvarte spørmålene i luften. Helt til svarene dukker opp av seg selv og gjør de små tingene helhetlige. Når så skjer kommer det ofte et betegnende “Aha!” som bekrefter at man virkelig har lurt på nettopp det, og at svaret man nettopp har fått utløste en hel del spenning rundt spørsmålet.
Skjønner du hvor jeg vil? Du vil ha eksempler? Greit!
Noen av tingene jeg med ujevne mellomrom lurer på er som følger:
- Hva er “jevne mellomrom“? Kan det måles? I lengde? I tid? I styrke? Mine mellomrom er sjeldent jevne. Kanskje fordi jeg ikke helt vet å registrere dem, eller å se forskjell på dem. Må man ha spesialkunnskaper for å vite noe om hvilke mellomrom som er jevne eller ujevne?
- Hva er “hyperbillig“? Jeg begriper faktisk ikke hva man mener med dette. En viss kjede har i det siste reklamert med “hyperbillig” og “hyperpris“. Jeg ser for meg priser som i all sin hyperaktivitet går i taket og i gulvet om hverandre, med det resultat at man ikke aner hva varen egentlig koster. Hvor bra er det for markedsføringen?
- Er korrekturlesning en del av arbeidet i nettavisene? Er det journalister med journalistutdanning i disse jobbene? Hvilken karakter har de i norsk skriftlig? Dette er kanskje en gjenganger her på siden, men jeg går ikke av veien for å gjenta meg selv på noen små ting.
- Hvorfor tilbys det ikke returbilletter med rabatt når man kjøper billett på lokale bussruter? Er ikke det en bussvennlig tanke? Bergen har det ihvertfall ikke.
To meteorologispørsmål:
- Har meteorologene som melder været på NRK hatt pekeabstinenser etter at pekestokken plutselig var passé som pekeverktøy? Jeg mener bestemt at jeg her om dagen så gode gamle Gislefoss rykke til med pekestokken som likevel ikke var der.
- Hvorfor kommer ikke norske meteorologer opp med et norsk uttrykk for “Indian Summer“? Ikke det at det har vært aktuelt å anvende uttrykket denne høsten, men når værfenomenet dukker opp kunne det vært bra med et alternativ. Da mener jeg ikke nødvendigvis “indiansk sommer“.
Så en teknisk godbit:
- Hvilke nye mobiltelefoner har den hendige lille funksjonen at man kan legge til egne SMS-lyder på? Hvorfor bare fritt valg av ringetoner? Ikke det at jeg er så fantastisk oppdatert, men min mobil har ikke den SMS-funksjonen. Ingen av dem jeg har hatt tidligere heller. Jeg har ikke sett at det har blitt nevnt i forbrukertester jeg har lest på nettet den senere tid. Noen godt oppdaterte mobilvitere der ute som vet?
- Hvorfor ser alle brevene fra Lånekassen ut som om man fremdeles bruker skrivermaskin med rettetast og svak trykksverte? Beholder de gjennomslagspapir av alt de skriver?
- Er den lille Riegel-sjokoladen gått ut av produksjon? Den lille i sølvpapir. Noen som husker den?
Da var spørsmålene sendt ut som boomeranger. Håper noen av dem returneres med fornuftige svar.
Hva kan man si om Mel Gibsons film “Apocalypto” uten å tråkke noen grundig på tærne? Uten å konkludere med ordet “kalkun”? Uten å bruke nedsettende beskrivelser av Gibson som regissør? Uten å kjenne på at de 40 kronene man brukte på leiefilm faktisk kunne vært brukt til filmsnop, og bare filmsnop?
Noen anbefalte meg å se “Apocalypto” på grunn av filmens drivende, for ikke å si løpende dramatiske historie. Den anbefalingen kunne man spart seg.
Med sedvanlig åpent filmsinn ble det gjort et forsøk på å se denne “episke fortellingen”. En saga om noen stridende indianerstammer som først kjemper om retten til å leve i det samme territoriet, for så å gå en felles skjebne i møte når de blir knust av Maya-rikets brutale framferd. Man føler seg kanskje raskt slukt av de fantastiske naturscenene fra jungelen, og av de herlige effektene med naturlyder fra jungelens dyreliv. Muligens også lamslått av de intense scenene med plyndring og drap. Så langt i filmen mente jeg at dette var lovende. Veldig lovende, men akk så raskt “lovende” ble til “illevarslende”.
Jaguarpote og stammen hans blir nådeløst angrepet av Maya-rikets indianere. Leiren raseres. De som ikke blir tatt som slaver blir tatt av dage. Noen få unnslipper. Jaguarpotes make ved navn Syv og deres barn søker dekning mens resten av stammen går til grunne. Jaguarpote og resten av stammens menn blir ført til Mayarikets hovedsete for å ofres til solguden i et blodig ritual. Jaguarpotes liv henger i en tynn tråd. Vil han befris fra Mayaenes lenker? Vil Seven og barnet hans se ham igjen? Du kan jo bare gjette på svarene. Men her stopper gjettingen, for historien er så dypt skuffende at jeg avslører at Jaguarpote klarer å løpe tidenes maratonløp gjennom jungelen med Mayaer hakk ihjel.
Selve historien om Jaguarpote og stammen han tilhører framstår enda for meg som en tilfeldig sammenskrapt natta-historie for pre-tenåringer. Rent bortsett fra noen skikkelig gufsete og gørrete scener med slaveofring og stormangrep fra Maya-indianerne er dette en slags Sølvpilen for småvoksne.
To dager har gått siden jeg så filmen, og enda kan jeg ikke fatte og begripe Mel Gibsons intensjoner. Nå er ikke jeg kjenner av historien til Mayaene, og ble det sannsynligvis ikke av denne filmen heller. Selv om vi snakker om en såkalt “episk historie” er det forsvinnende lite av historien som framstår som magisk og spennende. Misforstå meg rett - man får en del spennende scener, men de henger liksom ikke helt på greip. Mye fordi forutsigbarheten lager for mye skurr i selve opptakten til det som faktisk skal være spenningen. Man skjønner det videre utfallet litt for raskt. Spenning er altså ikke filmens styrke. Dundrende lydeffekter og flotte jungelscener veier ikke opp. Langt derifra.
Rollenavnene veier heller ikke opp. Det er godt mulig indianerstammer gjennom historien har hatt enkle navn basert på jungelomgivelsene de lever i, men Mel Gibson og hans medansvarlige har kanskje tatt dette litt for bokstavelig. Jeg snakker ikke bare om Jaguarpote. Der får man veldig tydelig forklart bakgrunnen til navnet - opp til flere ganger. Men Seven, Hengende Mose og Nesten er navn som jeg bare såvidt klarte å la være å stønne oppgitt av. Verre var det da Fordrukne Fire entret scenen. Jeg sier det igjen - Fordrukne Fire! Her holdt snopeskålen på å bli slengt hardt i retning TV-skjermen med adresse Mel Gibson.
Jeg er sikker på at man ikke trenger en begavet overbetalt skuespiller til å fortelle oss episke Maya-historier fra regissørstolen. Jeg er sikker på at nesten hvem som helst av andre regissører kunne fortalt den samme historien med bravur. Jeg skal gi Gibson godord for å ikke benytte seg selv eller avdankede Hollywood-skuespillere i rollene som indianere. Det hadde garantert gjort vondt verre. Valg av skuespillere er det faktisk lite å utsette på. De gjør i og for seg en grei jobb, og takk og pris for at de ikke snakker engelsk - men heller ikke de redder denne vaklende indianer-historien.
Skal du lære historien om Mayaene ville jeg ikke sett denne filmen. Skal du se en spennende og drivende god episk historie ville jeg ikke sett denne filmen. Skal du se en film du kan le rått av mens du peprer TVen med godteri er dette filmen du skal se.
- Er du TV-forvirret?
- Vet du hva du skal ha til middag?
Ingen skal tvile på at nettavisene er fylt opp med mer enn rent nyhetsstoff. Det holder tydeligvis ikke med innenriks, utenriks, sport og underholdning i diverse varianter. Ei heller med diverse fargerike og prangende reklamebannere som med fete typer og flash-animasjoner slår ihjel nyhetshungeren for en stakket stund. Som leser skal man i tillegg gå gjennom diverse spørsmål for å i det hele tatt kunne lese avisen slik avisens redaksjon vil at den skal leses.
- Er du VM-klar?
- Vet du hva du skal stemme?
- Hvem vinner Premier League?
For at man skal lese sakene som er på siden av de nevnte klassiske kategoriene må man først bli stilt spørsmål. Ikke bare ett, men opptil flere. Muligens er dette fasitsvaret til diverse redaksjoner på å holde på leserne. Ved å faktisk besvare de stilte spørsmålene, noen ganger i form av avstemminger, blir man på sett og vis lurt inn i et hjørne av avisen. Et hjørne hvor man blir bedt om å svare på hva man mener om trivielle saker man neppe ville undret seg over ellers.
- Kan du disse hovedstedene?
- Kjenner du disse ansiktene igjen?
- Husker du denne uken?
Så langt helt greit. Spørsmålsstilling i overskriftene er en innarbeidet sak. Jeg gjør det noen ganger selv i bloggen. Hvem gjør vel ikke det? Spørsmål i overskriften merkes likevel mye bedre i en nettavis enn i en blogg. I nettavisene finner man ikke bare én enkelt spørsmålsoverskrift - men et utall, på samme side. Det blir som et flokete system man vikler seg inn. Et spindelvev som fanger ens oppmerksomhet og overfører det til emner man ikke ante var viktige og interessante. Emner man bare må komme til bunns i.
- Er venninnen din en bitch?
- Hvilken by er penest fra luften?
- Faller flere stortingspolitikere på snusk før valget?
Det er nesten til å bli surrete i toppen av når man har svart og vurdert 7-8 slike spørsmål i én og samme avis. For ikke å snakke om å ha gitt sin stemme til diverse saker og ting - og det ved siden av alle spørsmålene. Det blir raskt for mye for en stakkars avisleser som kun vil oppdateres på det siste skattesprellet i valgkampen, eller som vil vite om Andreas Thorkildsen snappet gullmedaljen foran spydspissen til Tero Pitkämäki i Japan.
Derfor var det til stor overraskelse at jeg fant denne boksen i VG hvor man kan ta stilling til noe. Akkurat hva det er spiller tydeligvis ingen rolle.
For spenningen sin del trykket jeg på “ja” og fikk opp denne..
Jeg vet følgelig ikke hva jeg har svart “ja” på.
Har jeg en bekjent som er skikkelig “bitch“? Kanskje jeg vet hva jeg skal ha til middag? Kan hende jeg vet hva jeg skal stemme? Kanskje jeg har gjenkjent et ukjent ansikt? Kanskje jeg har sagt ja til at Bergen er den peneste byen sett ovenfra? Har jeg sagt ja til at politikere faller på snusk (og nei til bananskall.? høhø) Hvem vet?
Om jeg fikk lest flere nyheter? Hmm..