Det er valg. Det er partilederdebatt på fjernsynet. De største partiene deltar.
Temaene er interessante. Debattantene er i støtet. Kanskje litt for mye i støtet.
Noen angriper og bommer. Andre mestrer forsvaret og består.
Sakligheten forsvinner gradvis. Uenigheten tar overhånd. Noen begynner å miste grepet om sitt eget poeng.
Noen tyr til overdøvende rå og tilgrensende arrogant latter i et famlende forsøk på å hente opp sitt tapte poeng. Debatten er ferdig.
…
Det er valgduell. To partiledere som kjenner temaet godt. Temaet fenger. Begge står steilt mot hverandre.
Den ene angriper og bommer. Forsvaret er solid. Angriperen mister poenget og ler rått. Overdøvende. Duellen er tapt.
Hvilken side debattantene står på er uvesentlig. Jeg mister nesten automatisk øre for budskapet når man må ty til rå, arrogant og overdøvende latter for å få det frem. Min tillit vinnes ikke slik. Det er ikke slik min stemme sankes.
…
Kjære partiledere: Manérer, manérer, manérer!
(Muligens litt gretten og valglei)
Beklagar å måtte seia det Kjetil, men eg trur du får alt anna enn manérer dei neste to vekene. Skru av fjernsynet og les heller om partia på nett. Det er trass alt ikkje partileiarane ein skal stemma på likevel.
L.: Jeg har vel egentlig visst det hele tiden, som du sier, at det ikke er partiansiktene man nødvendigvis stemmer på - og at manérer er en glemt sak blant en del av dem.
Jeg har forresten bestemt meg, så de manérene er det for sent å komme med nå. Nemlig!