Det er valg. Det er partilederdebatt på fjernsynet. De største partiene deltar.
Temaene er interessante. Debattantene er i støtet. Kanskje litt for mye i støtet.
Noen angriper og bommer. Andre mestrer forsvaret og består.
Sakligheten forsvinner gradvis. Uenigheten tar overhånd. Noen begynner å miste grepet om sitt eget poeng.
Noen tyr til overdøvende rå og tilgrensende arrogant latter i et famlende forsøk på å hente opp sitt tapte poeng. Debatten er ferdig.
…
Det er valgduell. To partiledere som kjenner temaet godt. Temaet fenger. Begge står steilt mot hverandre.
Den ene angriper og bommer. Forsvaret er solid. Angriperen mister poenget og ler rått. Overdøvende. Duellen er tapt.
Hvilken side debattantene står på er uvesentlig. Jeg mister nesten automatisk øre for budskapet når man må ty til rå, arrogant og overdøvende latter for å få det frem. Min tillit vinnes ikke slik. Det er ikke slik min stemme sankes.
…
Kjære partiledere: Manérer, manérer, manérer!
(Muligens litt gretten og valglei)