Archive for august, 2007

Valgmanérer

Published at 28. august 2007 in Sist skrevet and Trivialiteter. 2 Comments

Det er valg. Det er partilederdebatt på fjernsynet. De største partiene deltar.

Temaene er interessante. Debattantene er i støtet. Kanskje litt for mye i støtet.

Noen angriper og bommer. Andre mestrer forsvaret og består.

Sakligheten forsvinner gradvis. Uenigheten tar overhånd. Noen begynner å miste grepet om sitt eget poeng.

Noen tyr til overdøvende rå og tilgrensende arrogant latter i et famlende forsøk på å hente opp sitt tapte poeng. Debatten er ferdig.

…

Det er valgduell. To partiledere som kjenner temaet godt. Temaet fenger. Begge står steilt mot hverandre.

Den ene angriper og bommer. Forsvaret er solid. Angriperen mister poenget og ler rått. Overdøvende. Duellen er tapt.

valgmanerer.jpg

Hvilken side debattantene står på er uvesentlig. Jeg mister nesten automatisk øre for budskapet når man må ty til rå, arrogant og overdøvende latter for å få det frem. Min tillit vinnes ikke slik. Det er ikke slik min stemme sankes.

…

Kjære partiledere: Manérer, manérer, manérer!

(Muligens litt gretten og valglei)

Mens man venter på likøren

Published at 19. august 2007 in Sist skrevet and Sommerlige bloggsaker. 6 Comments

Flisespikkeriet har i det siste gått kjøkkenveien. Et galopperende overmot kombinert med ubestemmelige mengder bær og plommer har ført til overraskende takter og toner på kjøkkenet.

Ikke spør meg hvor dette kom ifra - og da snakker jeg ikke om de to flaskene med “tungtvann” som stod igjen som takk etter et besøk fra et østlig land. Jeg snakker snarere om disse plutselige kjøkkenaktivitetene som jeg med eller uten fantastisk hell har bedrevet med den siste tiden.

For å komme til poenget har rips, blåbær, bringebær og plommer (fra et til nå impotent plommetre) etter noen søk på nettet, samt etter en hektisk butikk-til-butikk-runde etter sylteglass, latt seg kombinere med kanel, vanilje, sukker, en eller to dråper konjakk og ikke minst noen flasker vodka. Dette skal etter en lengre tids modning visstnok bli likør.

ripsplomme.jpg

Det er en viss mulighet for at jeg har begått dette likørprosjektet etter det interessante
“å handle før man tenker“-prinsippet. Det var først da jeg lukket glassene igjen at det mest essensielle spørsmålet virkelig dukket opp: - liker jeg likør?

Spør meg til jul!

This smells fishy!

Published at 6. august 2007 in Sist skrevet and Sommerlige bloggsaker. 4 Comments

klubbe-1.jpg“Vil du beholde en fisk skal den avlives straks. Dette gjør du raskt og effektivt med fiskeklubben“..

Med disse ordene fra emballasjen tok jeg i bruk bursdagsgaven fra opphavet. En skikkelig tøysete og uhøytidelig gave, men i utgangspunktet et anvendelig produkt. En fiskeklubbe med det formålet å slå ihjel fisk man får på kroken. Nå dreier dette seg mer om klubben enn om fisken. Sarte sjeler kan derfor trygt lese videre.

Klubben er todelt med et skaft av tre og klubbe av messing. Selve hodet er et tungt lodd, sannsynligvis av bly.

Teorien skulle være rimelig enkel:

1. Man fisker og får fisk.

2. Når fisken er halt inn griper man om håndtaket på fiskeklubben.

3. Man hever klubben i luften og kakker fiskens hode noen ganger til den ser rimelig avlivet ut.

Praksisen var ikke fullt så enkel:

klubbe-2.jpgPå en båttur får jeg fisk med fiskestang. En stor torsk. Feriens største - og eneste. Torsken glir omsider over båtripen. Jeg blir overrakt klubben. Emballasjen rives av, og fiskeklubben innvies ved at jeg hever klubben og slår et rimelig hardt slag uten egentlig å treffe skikkelig. Jeg hever klubben på ny og skal til å slå. Klubben deles imidlertid i to på vei ned mot fiskens hode. Det messingbelagte loddet slynges gjennom luften og smeller knallhardt i toften, noen få centimetere fra der en annen av passasjerene sitter. Alle i båten skvetter av smellet, og jeg sitter med trehåndtaket i hånden og en fisk i bunnen av båten som gjenstår å avlives “raskt og effektivt“.

Etter at det kollektive sjokket har lagt seg ser jeg at delene som skulle utgjøre klubben kun var satt løst sammen og ikke montert skikkelig på noe vis (rent bortsett fra en tynn stripe med lim).

Hva var det man egentlig skulle avlive “raskt og effektivt“? Flisespikkeriet vurderer å forfølge saken. Fiskeklubbe-produsent - vær advart!

Jeg skulle bare på do

Published at 2. august 2007 in Sist skrevet and Trivialiteter. 15 Comments

Vær aldri tissetrengt når du skal på et kjøpesenter. Helst ikke når handleturen legges til et større kjøpesenter. Ihvertfall ikke i ferien når været er kjipt og sentrene er travle. Dagens jakt på et ledig kjøpesenter-toalett på et senter som jeg våger å kalle vulgært stort bidrar ikke akkurat positivt i mitt forhold til kjøpesentre. Enten så er det ikke meningen at man som kunde skal kunne gå på dass, eller så har sentrene en jobb å gjøre med fasilitetene. Når jeg bruker ordet “dass” så er det ikke fordi jeg liker ordet spesielt godt, men kun fordi jeg enda er en smule forbannet over dasstilstandene jeg opplevde.

dotur.jpg Altså… med full tank som plutselig ga signaler om “snarlig tømming påkrevd” avbrøt jeg min lettere forvirrede kjøpesenter-gange og skrådde rett av til venstre mens jeg la om gangen til kortere steg med hyppigere frekvens. Der til venstre, i taket, skimtet jeg nemlig noen skilt med omriss av en mann og en dame. Da slo autopiloten inn og tenkte dass-dass-dass. Ihvertfall do-do-do eller toalett-toalett-toalett. Aller minst tenkte jeg kø-kø-kø. For kø kan jeg sverge på at det var. Lang kø for å komme inn på et enkelt avlukke på et vulgært svært senter.

Dette var for dumt. Etter ti sekunder i kø tok jeg opp jakten på ny plass å gjøre det nødvendigste på. Jeg regnet med jeg hadde kommet til et slags reservetoalett, og at det store kjøpesenter-toalettet med åtte avlukker, tolv meter lang urinal og minst seks servanter med fancye såpedispensere og artige duppeditter for håndtørk helt sikkert var rett i nærheten.

At det går an å ta så feil. Jeg må ha gått en distanse på fire korridorer med nitten butikker, fire rulletrapper, to vanlige trapper, fjorten barnevogner, en heis, enogtretti pensjonister - ni av dem med stokk, fire personer med skjenende gange og treffsikker kollisjonskurs (du vet dem som stopper opp rett etter en rulletrapp for å se seg rundt uten å tenke på raden av mennesker som kommer bak) og til sist ubevisst passering av info-skranken som sikkert kunne opplyst om hvor toalett-mekka var i lende. Det var vel omtrent da jeg fikk øye på et nytt omriss av en mann på et skilt i taket. Opp en ny trapp og inn en lang korridor. Der! Endelig. Ingen kø. Dette måtte være eldoradoet. Men nei..

Her kostet det fem kroner for å anvende keramikken. Hadde jeg en femmer på meg? Niks! Alle mynter unntatt det. Jeg tenke Larry David. Jeg tenkte Seinfeld. Jeg tenkte lyn og torden. Jeg tenkte rødt. Var det virkelig mulig?

Ned trappen. Enda kortere steg. Da så jeg info-skranken. Jeg pilte bort med en tjuekroner klar til å bli vekslet inn i femmere. Typisk nok var vekteren opptatt med to franske turister med seriøse språkproblemer. Vekteren som gjorde alt for å finne en brosjyre med noe på fransk enset ikke at det stod enda en person som kun hadde ett spørsmål å stille. Dette gikk ikke.

Finne en butikk. Kjapt. Dass-dass-dass! Jeg pilte avsted som en rotte fra butikk til butikk. Ikke det at det er så vanlig med tissetrengte rotter på handletur, men du skjønner tegningen. Ingen ville veksle. Dette hadde de opplevd før. Veksling for de som skal på do? Aldri i livet! For en skam! Sa jeg forresten Larry David?

Tilbake til skranken. Det ble snakket fransk enda. Jeg stilte meg opp. Litt mer brautende nå. “KAN du veksle….?”. Vekteren skvatt til. Jeg holdt på å gjøre det samme. Han skjønte alvoret og trykket frenetisk på kasseapparatet som ga fra seg både en og to rare pipelyder. Jeg fikk pengene. Franskmennene så skremt ut. Vekteren så ut som han hadde fått et illebefinnende. Ihvertfall nesten. Mens jeg var noe inn i Sognefjorden så tissetrengt. Med et festlig ganglag bar det opp trappen og inn i korridoren igjen. Putte på en femmer. Vri om. Åpne.. Hva ser jeg? Tidenes kjipeste kjøpesentertoalett med heftig blått taklys av grelleste sort - som om alle i samme ærend velger å sette en sprøyte til fordel for å gjøre det de skal. Men det var ikke det som var det verste. Resten av inventaret med utslagsvask og varmtvannstank fikk meg til å tenke på vaskekjellere og industrilokaler. Det var faktisk så lite toalett-aktig at jeg så for meg at det kunne ha blitt begått mord der inne. Seriemord til og med. Med sprøyter og det som verre er. Jeg ramlet ut derifra. Mest fordi jeg trodde døren enda var låst da jeg gjorde alt for å åpne den. Da gikk det opp for meg hvorfor kundene på dette senteret er gnitne med femmerne, og hvorfor køen var lang.

Neste gang står jeg i kø også - hvis jeg absolutt må.