Det gode liv har vært tema i Austertana i Finnmark denne helgen. De som diskuterte det gode livet var en gapskrattende fiskeriminister Helga Pedersen og en noe ustø filosof Arne Næss. Avisen Finnmarken rapporterer via Siste.no at den lyttende forsamlingen var i tvil om hvorvidt Arne Næss framviste “sviktende hukommelse eller velutviklet humor” da han blant annet skal ha sagt “stakkars fisk” i møte med fiskeriministeren.

Hva det enn var som fikk forsamlingen til å betvile Arne Næss sin hukommelse er jeg på min side i tvil om fiskeriministerens hukommelse. Heldigvis har vi Arne Næss iblant oss - med eller uten god hukommelse, men jeg stiller meg mer skeptisk til at Trygve Lie fremdeles vanker iblant oss.
Historien hadde kanskje vært enda festligere om “stakkars fisk”-kommentaren hadde kommet som svar på ministerens konstatering av Trygve Lies tilstedeværelse.

Minst én av dem er glemsk. Minst én av dem skal ut.
Dette beviser kanskje at man ikke trenger å være en 95 år gammel ustø professor for å være glemsk. Håper da at gode gamle Haakon Lie ikke føler seg glemt i all denne glemsomheten. Håper også at både han, den stakkars fisken og Arne Næss fremdeles vet å nyte det gode liv. Der har kanskje Trygve Lie gjort sitt.
Anbefaling: Om du vil få med deg en nærgående, granskende og til de grader avslørende selvbiografisk dokumentarfilm så still inn fjernsynet på 51 Birch Street på NRK1 i kveld.
Regissør Doug Block ante overhode ikke utfallet av sin egen familiedokumentar som skulle sette søkelyset på ulikhetene i forholdet til foreldrene. Han ville vite hvorfor hans aldrende foreldrene er som de er etter 54 års ekteskap og hvorfor han selv er så ulikt knyttet til faren og moren. Når moren plutselig dør, og faren til stor overraskelse gifter seg med en tidligere sekretær tar historien en helt annen retning enn hva Doug Block hadde ventet. En retning som er mildt sagt overraskende og forbløffende.
Når det er mysteriet i hans egen familie som etterhvert tar regien kan man bare tenke seg hvilken spesiell historie Doug Block kan formidle.
51 Birch Street er enkelt laget med en personlig innpakning som gir styrke til selvbiografien. Doug Block har selv fortellerstemmen og forklarer på en god måte årsaken til hvorfor han gikk i gang med filmen, hva han lurer på underveis og hvor paff han blir av svarene han får. Vi får mange intervjuer med familiemedlemmer og kjente av familien underveis som hver for seg bidrar til vendingene i historien. Vi blir i tillegg vitne til Doug Blocks egne reaksjoner på alt som blir servert ham. Alt dette gjør selvbiografien sterk og innholdsrik.
Selv så jeg 51 Birch Street på BIFF og hadde filmen som en av favorittene. Måtte flere oppdage denne perlen.