du Hendelse

Et egg med salt om dagen gjør godt for en eller annen i hagen..

Flisespikkeriets avstemming om man skal ha salt i det bløtkokte eller hardkokte egget er noe av det mest interessante som har skjedd på denne siden - om jeg skal få si det selv. Antall stemmegivende var utallige (17..), og kommentarene avslørte de utroligste vaner i matveien. Kanskje det er flere enn jeg som nå går i retning et forsøk med salt i egget. Bløtkokt for mitt vedkommende.

Jeg konkluderer med følgende:

- Bløtkokt egg med salt er den suveren vinneren med formidable 10 av 17 stemmer, eller 59% av stemmene om du vil.

- Jeg tok feil. Folket vil ha salt i egget. Ja, jeg har lært.

- Smilende egg ble glemt. Ikke det at jeg kom på at dette var en variant som var viktig i denne sammenhengen, men så lærte man det også.

Når avstemmingen nå er lukket er det ingen tvil om at egg ikke skal undervurderes. Tydeligvis er det mange meninger om hvordan egget skal tilberedes. Man kan jo bare tenke seg hva som hadde skjedd om spørsmålet hadde vært hvor lenge egget skal kokes. Med en gang ser jeg for meg at den debatten kunne ha utløst familiekonflikter på kjøkkenet. Det gjør at jeg lar videre eggspørsmål være for denne gang. Pollen ga imidlertid mersmak. Kanskje det dukker opp flere avstemminger senere.

Inntil videre, nyt egget ditt som du vil!

Jeg har sett en UFO. Den var stor og hadde mange rare kanter. Den var grå av farge og stod på bakken i utkanten av Stavanger et sted. Jeg er sikker på at den kunne ha lettet fra bakken når som helst, hadde det ikke vært for at denne UFOen egentlig var et nedlagt kjøpesenter av betong og glass. Etter mine inntrykk å dømme - et byggverk med klare referanser til Science Fiction.

Vant arkitektene en “bygg et futuristisk kjøpesenter“-konkurranse kanskje?

Da er jeg ikke sikker hvor langt inn i fremtiden man kunne skue på 80-tallet. Bygget er nemlig på god vei ned igjen - om det da ikke er nede allerede. Sett bort fra min UFO-teori da. Da har den kanskje lettet nå.

Tidligere i sommer var Flisespikkeriet på en lenge utsatt Stavanger-utflukt og kom over dette monstrumet av et forvokst byggesett i betong. Byggverket, eller UFOen om du vil, har i sine glansdager inneholdt en bråte med butikker og serveringssteder som man kan lese av skiltet.
Jeg så med en gang for meg at man må ha vært glitrende stolte av hva man hadde fått til av shopping-muligheter da det var ferdig. Da tenker jeg på jappetiden med alt det grelle og overdådige den tiden førte med seg. Denne UFOen er i tilfelle et herlig symbol på nettopp det. Grelt, massivt, tidsriktig..

En av mine turvenner fant et gavekort fra senteret liggende slengt langs med fasaden av byggverket, ikke langt fra de rustne grabbene som rivningsarbeidere
nesten litt demonstrativt hadde stilt opp foran senteret. Gavekortet er i seg selv et bevis på hvilket tiår som er i ferd med å jevnes med jorden - evt. lette fra bakken. Tiden har utvilsomt innhentet både senteret og gavekortet. Kanskje like greit. På tide med noe nytt.

Som et apropos til den villfarne debatten om kåring av tidenes underverk kunne det vært interessant med en kåring av det motsatte. Tidenes bygningsmessige hodeverk kanskje?

Det finnes helt sikkert tilsvarende UFOer rundt omkring. Nok til å fylle en slik liste. Én av dem er ihvertfall inntil videre i Stavanger.

Har jeg noen gang feiret navnedagen? Aldri. Er jeg kjent med tradisjonen? Niks. Kanskje jeg burde begynne? Tja.

Lesing av dagens nyheter på nettet endte med at jeg festet blikket på en kolonne hvor det stod “Navnedag: Kjetil, Kjell”.

Siden jeg ikke har hint av kunnskap om hvordan en slik dag skal markeres benytter jeg anledningen til å gjøre et poeng av uttalen av navnet. Det kan i mitt tilfelle, og i alle andre Kjetilers og Kjellers tilfelle, være et stort dilemma å være eier av et navn med “kj”-lyd. Spesielt i utlandet. Der sliter jeg med det. Der sliter mange med det.

Jeg forventer sjelden at utlendinger uten peiling på det norske språket skal greie å uttale navnet feilfritt, og blir derfor like overrasket hver gang noen greier det uten å bli terpet på. Ihvertfall når de faktisk har gjort noe for å huske navnet til neste gang jeg ser dem.

I noen sammenhenger har jeg forsøkt meg på å sammenligne navnet mitt med engelske ord for å gi engelskspråklige bekjentskaper en lett fasit på hvordan navnet skal uttales. Jeg har derfor, frivillig eller ikke, fått kallenavn evt. kodenavn som “Shuttle”, “Kettle” og “Seattle”.

Man kommer uansett ikke forbi pussige forsøk på uttale. Noen versjoner er mer minneverdige enn andre. Et knippe eksempler:

“Che’till” - med franskklingende uttale. Jeg var et sted unna allfarvei i Øst-Europa, på besøk hos familien til en bekjent av meg. Der hadde man forberedt seg grundig til besøk fra Norge. Ikke bare hadde man brukt noen månedslønner på innkjøp av fet mat og sterk drikke, men terping på korrekt uttale av navnet var også prioritert. Man hadde gjort et grundig arbeid med å finne ut hvordan man uttalte navnet mitt. Jeg ante ingenting på forhånd. Det var mor i huset som stod for velkomsten. Med en slags fransk innpakning på uttalen ønsket hun “Che’till” velkommen. Uforglemmelig! Har hengt ved meg siden.

“Cheat-il” - en engelsk variant. Første delen kan direkte oversettes til juks. Kanskje ikke det ideelle når det kom fra en kvinnelig foreleser gjennom flere år, som bl.a. rettet en del av mine innleveringer. For meg lot hun til å ignorere uttalen av navnet - enda jeg rettet henne flere ganger. Jeg gav opp etter noen semestre. Fire semestre kanskje. “Cheat-ill” hadde utvilsomt satt seg. Jeg ga henne stryk-karakter.

“Tji-ti” - en kineser jeg studerte med hadde helst sett at jeg lot meg omdøpes med et kinesisk navn, snarere enn at hun skulle prestere en norsk “kj”-lyd. Kun jeg og noen andre nordmenn skjønte hvem hun snakket om når hun refererte til “Tji-ti”. Men hyggelig var hun.

“Kg-etil” - en dame som på engelsk skulle ta imot et større transportoppdrag slet med å notere navnet mitt etterhvert som jeg stavet det. Uten at jeg oppfattet det hadde hun fått “J” til å bli til “G”, og resten av telefonsamtalen ble et mareritt. Heldigvis hadde jeg gått gjennom hele oppdraget med henne før hun dristet seg til å uttale navnet mitt. Etter diverse kreative forsøk med å tilføye “G” midt i “Kjetil”, og etter mine iherdige rettelser på uttalen tok fortvilelsen hennes overhånd. - Jeg klarer bare ikke å uttale navnet ditt, sa hun på en slik måte at jeg angret på at jeg hadde ringt. Fraktpapir, kvitteringer og alt det skriftlige fra det selskapet hadde et mindre pent “Kgetil” på toppen. Jeg gremmet meg.

Å notere navn kan forresten være en krevende oppgave. Nylig skulle en av våre nye landsmenn skrive navnet mitt på en liste. Det ante meg at “Kjetil” kunne bli en utfordring, og jeg tok meg god tid med å stave det for ham. Tydeligvis ikke tydelig nok..

Med klar diksjon stavet jeg: K - J - E - T - I - L

Med usikker pennføring skrev han: K - J - A - R- T - A - N

Jeg tilstår at jeg stønnet.

Gratulerer likevel til alle Kjetiler og alle Kjeller. Vi har navnedag i dag, og vi har jammen fortjent det!