Oslo - Bergen, Bergen - Oslo, Oslo - Bergen, Bergen - Oslo.
Ja, du kjenner sikkert til denne gud-hjelpe-meg (eller hvem-som-helst-hjelpe-meg) enerverende TV-reklamen fra det norske flyselskapet med avtrykk av mer eller mindre kjente nordmenn på halerorene. Vi har flere av dem. De så til grader enerverende reklamene. Ja, flyselskapene også selvsagt.
Det handler om å fly. Hit og dit så ofte som mulig for en lavest mulig pris. Skjønt, prisen går vel egentlig bare gradvis oppover i takt med folks forståelse for miljøpåvirkningene luftfarten står for. Det snakkes varmt om klimakvoter. En frivillig ekstraskatt som man med god og bred miljøsamvittighet smører et tjukt lag av på toppen av en billigst mulig flybillett. En billettpris som i utgangspunktet er så, unnskyld uttrykket, dritbillig at man synes at det å fly - ja det kan man gjøre oftere og oftere, hit og dit. Ihvertfall så lenge man kan flagge samvittighetsfullt med klimakvote-vimpelen man redder verden med ved kjøp av flybilletter.
Et aldri så lite modifisert Norwegian-bilde
Man skal spare penger. Mye penger. Er man tidlig nok ute med å skaffe seg de godt rabatterte billettene, med eller uten pristillegg for miljø, ja da sparer man akkurat nok penger til å bruke på de superdyre plastinnpakkede knalltørre muffinsene, eller de seige og lunkne hotdogene på flyplassen som man får så skrekkelig lyst på så snart man når flyplasskaféen.
I tillegg til å spare en fantastisk sum penger på flybillettene er det tiden man skal spare. Jo mer tid en sparer på å fly kontra andre transportalternativer, desto mer effektiv får man følelsen av at man er. Det er bare det at før man har nådd sitt reisemål har man stønnet og okket seg gjennom bagasjekø, innsjekkingskø, kø for sikkerhet, kø for usikkerhet siden det pep i detektoren man nettopp gikk gjennom, kø for å komme til sikkerhetskø som involverer skosjekk, bagsjekk, billettsjekk og sjekk av mulige skarpe gjenstander. Videre står man muligens i dokø, muligens i knalltørr muffins- og mineralvannkø samt lunken og seig hotdogskø. Ihvertfall står man i ombordstigningskø, finne korrekt sete-kø, kanskje enda en flydokø, flyavstigningskø og til sist står man og venter på at bagasjebåndet skal våkne til liv.
Når man har ventet på bagasjen like lenge som det tar å fly en tredjedels lengde av turen Bergen-Oslo oppdager man at bussen eller toget man hadde tenkt å reise så supereffektivt med videre akkurat er gått, og man brenner av litt psykologisk krutt mot bagasjestuerne som aldri gjør jobben raskt nok. Ihvertfall ikke raskt nok der og da. Når man så gjenkjenner sin koffert med to hjul og håndtak, etter å ha sjekket tre-fire andre kliss like kofferter på båndet, ja da ønsker man at man aldri hadde stappet en rødvinsflaske i kofferten. Den samme rødvinsflasken som man ikke kunne ta med i håndbagasjen har nemlig fått kjenne kraften fra de superineffektive stuerne og spredd sitt vievann generøst utover alt man hadde av innhold i kofferten. Kraftig forsinket i forhold til den tidsbesparende, superøkonomiske og klimakvote-forgylte reiseplanen og med en rødvinsherjet koffert på slep ankommer man destinasjonen. Den delen av den supereffektive reisen består gjerne av å innta et forhåndsbestilt hotell. I forestillingen om at man har spart både et hav av tid og en god slump penger lander man som et slakt i hotellsengen mens man slår på TVen. Det er da helvete fortsetter med en gud-hjelpe-meg (eller hvem-som-helst-hjelpe-meg) enerverende reklame som begynner med, ja nettopp..
Oslo - Bergen, Bergen - Oslo, Oslo - Bergen, Bergen - Oslo
