P-hus skulle ha stått for “Pregløst betonghus”. Jeg tenker på den tåkegrå bygningsmassen i flere etasjer med oppmerkede felt i betonggulvet, og skjemmende lysarmaturer i betongtaket - i et slags praktisk forsøk på å lyse opp i parkeringstilværelsen og vise vei i parkeringståken. I dette pregløse huset skal man plassere kjøretøyet man er fører av. Helst innenfor stripen. Helst nærmest inngangen/utgangen. Helst slik at man slipper å rygge ut. “The perfect spot”. I raden av tilsvarende bevisst parkerte doninger skal man finne bilens plass hvor den skal stå til man har returnert, og kanskje til og med brukt de siste tjue minuttene på å finne igjen bilen.
Formålene for å sette fra seg bilen i en slik tåkeheim er selvsagt ymse. I dag var mitt formål å utføre noen familiære plikter i et tilgrensende kjøpesenter. P-huset var derfor ikke til å unngå. Etter endt senteroppdrag måtte jeg av visse grunner vente en stund på at resten av bilens passasjerer hadde gjort seg ferdig i senteret.
Etter kort tids bilsetesitting hadde jeg slått fast at mobilen ikke hadde videre dekning, at bilradioen ikke tok inn noen stasjoner og at P-hus minner om en slags kjøpesenter-bakgård. Dyp grå, dørgende kjedelig og akkurat passe blottet for trivselsfaktor. Ikke det at jeg trives i kjøpesentre, men når det gjelder P-hus er det visst nedfelt en instruks i enhver bruksplan som sier at man for enhver pris ikke skal trives.
Ikke rart at filmverden ofte bruker parkeringshus som åsted for kriminelle handlinger, og som møtested mellom mange lugubre karakterer. På film spretter man kniv så blodet spruter og avfyrer skudd så det gjaller i veggene. Før det har man gjerne drevet grenseløs utpressing med gisler og løsepenger som viktige ingredienser. Man har kanskje gitt fra seg en konvolutt med skitne sedler som betaling for sensitiv informasjon. Man har kanskje utvekslet stresskofferter, begått ramsalte trusler, hevnet seg på den arrogante drittsjefen, truet den korrupte advokaten eller i verste fall utført et bestillingsdrap på vegne av den knallharde mafiaen.
På film ender slike parkeringshus-aktiviteter ofte med vill flukt i bil til lyden av hvinende dekk og rusende motor. Kanskje også i flukt fra de avsluttende skuddsalvene som i farten knerter et og annet bilvindu. Selvsagt hører man politisirener i det fjerne.
For all del - hvem sa at parkeringshus er kjedelige?