Archive for februar, 2007

Rapport fra en parodisk ishockeykamp

Ishockey er moro. Ihvertfall når lagene innfrir til forventningene, ihvertfall når banen er mulig å spille på og ihvertfall når vi snakker om ishockey spilt på et slikt gammeldags brett med styrepinner og forholdsvis gigantisk puck.

Jeg spilte ishockey i går hos en kompis. Jeg var Sverige. Han var Norge. Jeg kan ha vært Ukraina. Han kan ha vært Russland. Evt. Storhamar mot Stjernen. Uansett var han rød og blå, mens jeg var gul og blå - på flere vis.

Mine erfaringer med ishockey er ikke av de mest meritterte. Det kan dreie seg om fire eller fem spilte kamper i mitt liv. Da sier det seg selv at innehaver av spillet har visse fortrinn. Det burde derfor stå i manualen at “innehaver plikter seg til å regne hvert tiende scorede mål, når man regner innehavers egne, som ett mål. Motspillerens scorede mål regnes som ett mål“.

Uten å gjøre meg selv til en enda verre taper vil jeg si at mitt lag gjorde en durabelig innsats mot et overtent (for ikke å si noe unaturlig stimulert) lag i rødt og blått. Det vitner ihvertfall om unaturlig kampavvikling når selve banen ender i fullstendig oppløsning.

hockeyutklassing.jpg

(Bildet er rekonstruert ved hjelp av spillere og utstyr som i siste liten unnslapp destruering)

Resultatet fra gårsdagens kamp viser på ingen måte hvilket formsterkt lag jeg førte på banen. Baneforholdene kan ha gjort sitt til at resultatet ble som det ble. Arrangøren (som i dette tilfellet var innehaveren) kunne kanskje ha tørket støv av banen, samt rettet ut noen av styrepinnene under brettet for at i det minste keeper hadde hatt friere tøyler i mål. Når banen i tillegg letter fra underlaget den står på underveis i kampen, med det resultat at banedekket får en skråstilt posisjon med mitt mål i bunnen bakken, forklarer det kanskje noe av årsaken til den skjeve og utslagsgivende målfordelingen.

Avisene ville skrevet at kampen var en farse fra ende til annen. At banen ikke holdt den standarden man forventer er bare ett av punktene man kan sette fingeren på - for ikke å si køllen på. Ikke en eneste spilleregel ble fulgt. Lagene var sjelden fulltallige med spillere av og på banen utenom utvisninger og skader. Noen spillere forsvant plutselig ved å bli røsket ut av banen. Dommerne var aldri tilstede. Spilletiden, og forsåvidt antall omganger, ble fullstendig neglisjert. Ikke engang føring av mål ble gjort. Man vet derfor ikke det eksakte resultatet, men etter løselige rapporter fra arenaen kan det dreie seg som en brutal og nådeløs hjemmeseier. Ja, jeg fristes til å bruke ordet parodisk.

Det er derfor en seier for ishockey-idretten, og dens gode navn og rykte, at banen like etter kampslutt ble erklært uegnet som ishockeybane. Da mitt lag gikk av banen, for ikke å si revet av, sto arrangøren for tidenes kampavslutning ved å foreta en ytterst farefull ramponering og tilintetgjørelse av banen. Rester av banedekket, samt en del av tilbehøret, ble sist sett da det ble fraktet vekk til destruering. Det er bare å konstatere at banen er historie og at kampen er glemt.

Takk for kampen!

“The Knack …and how to get it” - løssluppen humrefilm fra 1965

Jeg har vært og sett en rar “humrefilm” på Cinemateket i Bergen. For humre gjorde jeg av “The Knack …and how to get it” som er en humoristisk anlagt og lettsindig komedie fra 1965.the-knack.jpg

At den er en tidsriktig film for 60-tallet er noe man raskt oppdager. Det dreier seg om læreren Colin (Michael Crawford) som blottlegger sin klossete framferd overfor kvinner til Tolen (Ray Brooks). Tolen er i motsetning til Colin en erfaren og kanskje en noe arrogant sjarmør med kvinnetekke. Tolen påstår sågar at kvinner vil domineres, og lirer av seg diverse spilleregler til lærevillige Colin.

Når Colin så deler hus med Tolen innser han at han ikke har noe å stille opp med i søken etter damer. Der har Tolen alt som trengs - eller “knack” som det kalles i denne forbindelse.

Colin rådslår Tom (Donal Donnelly) som er tredjemann i huset, og finner ut at den eneste måten å bevise sin “knack” på i konkurranse med Tolen er å kjøpe en dobbelseng. En særdeles knirkende sådan, som er betydelig større enn Tolens seng. De finner sengen på en skrapplass hvor også smellvakre og blåøyde Nancy (Rita Tushingham) dukker opp i jakten på en plass å bo. Også her er det Tolen som gjør rent bord, og sjarmerer Nancy i senk.

Gjennom hasardiøse og akrobatiske scener som involverer dobbeltsengen i Londons gater, samt Tolen og Nancy på en motorsykkel med Colin og Tom jaktende etter, blir man dratt inn i en slags slapstick-humor som gjør at man humrer et godt stykke ut i filmen. Helt til Nancy lar seg renne i senk av Tolens overrumplende sjarm. Når hun så våkner er hun sikker på at hun er voldtatt, og hun gjentar “rape” utallige ganger til de tre ungkarenes store fortvilelse. Å ha “knack”, eller å være desperat etter å tilegne seg “knack” kan altså være en kilde til komplikasjoner.

60-tallet avspeiles gjennom tidstypisk ordbruk og gjennom samtlige kulturreferanser - f.eks. musikk og klær. Regissør Richard Lester viser oss et tiår hvor man frigjør seg fra visse normer fra tidligere tider, blant annet innen seksualitet. Dette er dog gjort på et latterbringende og uhøytidelig vis med mye løssluppen og tullete humor. En lett underholdende 60-talls kuriositetsfilm med en historie om det å ha kvinnetekke - eller det å ikke ha det.

Sitat fra filmen:

Nancy: - rape?
En tilfeldig dame: - not today, thank you!

You do the math!

Hva blir 2 + 3 + 1 + 3 + 4 + 5 + 4 + 7 + 5 + 7 + 4 + 2?

Etter mine matematiske beregninger å dømme (som selvsagt er av enkleste sort) skulle dette bli 47.

Derfor lurer jeg på hvordan man klarer å få det til å bli noe annet enn 47.

Jeg tenker på dagens straffeutmåling i NOKAS-saken hvor de tolv dømte skulle få servert sine strafferabatter. Hver av de tolv dømte har fått rundet litt av på straffen med noen år.

Så er det at landets aviser rapporterer direkte fra rettslokalet. Oppgaven er å legge sammen alle de tolv strafferabattene og få det til å bli en sum. Dette er tydeligvis enklere sagt enn gjort.
Jeg ser for meg at pressebenken består av en rad svette og hardt konsentrerte journalister med hver sin skriveblokk i nevene. Etterhvert som man får de reduserte straffene opplest begynner journalistene febrilsk å grave dypt i hjernebarken etter matematikken de lærte på skolen en gang i tiden. De rareste regnestykkene begynner nå å ta form på skriveblokkene. Det ender med de mest kreative svar de sender avgårde til redaksjonen.

Følgende matematiske svar ble gitt på dagens superkompliserte regnestykke..

straffredusering.jpg

straffredusering.jpg

Man får håpe at de tolv dømte, at deres advokater og resten av rettssystemet er i stand til å regne selv - og at de ikke stoler på alt som blir servert dem i landets aviser.

Forøvrig gratuleres VG og Dagbladet med riktig svar på dagens oppgave.

På randen av et parkeringshus

P-hus skulle ha stått for “Pregløst betonghus”. Jeg tenker på den tåkegrå bygningsmassen i flere etasjer med oppmerkede felt i betonggulvet, og skjemmende lysarmaturer i betongtaket - i et slags praktisk forsøk på å lyse opp i parkeringstilværelsen og vise vei i parkeringståken. I dette pregløse huset skal man plassere kjøretøyet man er fører av. Helst innenfor stripen. Helst nærmest inngangen/utgangen. Helst slik at man slipper å rygge ut. “The perfect spot”. I raden av tilsvarende bevisst parkerte doninger skal man finne bilens plass hvor den skal stå til man har returnert, og kanskje til og med brukt de siste tjue minuttene på å finne igjen bilen.

Formålene for å sette fra seg bilen i en slik tåkeheim er selvsagt ymse. I dag var mitt formål å utføre noen familiære plikter i et tilgrensende kjøpesenter. P-huset var derfor ikke til å unngå. Etter endt senteroppdrag måtte jeg av visse grunner vente en stund på at resten av bilens passasjerer hadde gjort seg ferdig i senteret.

Etter kort tids bilsetesitting hadde jeg slått fast at mobilen ikke hadde videre dekning, at bilradioen ikke tok inn noen stasjoner og at P-hus minner om en slags kjøpesenter-bakgård. Dyp grå, dørgende kjedelig og akkurat passe blottet for trivselsfaktor. Ikke det at jeg trives i kjøpesentre, men når det gjelder P-hus er det visst nedfelt en instruks i enhver bruksplan som sier at man for enhver pris ikke skal trives.

parkeringshus.jpg

Ikke rart at filmverden ofte bruker parkeringshus som åsted for kriminelle handlinger, og som møtested mellom mange lugubre karakterer. På film spretter man kniv så blodet spruter og avfyrer skudd så det gjaller i veggene. Før det har man gjerne drevet grenseløs utpressing med gisler og løsepenger som viktige ingredienser. Man har kanskje gitt fra seg en konvolutt med skitne sedler som betaling for sensitiv informasjon. Man har kanskje utvekslet stresskofferter, begått ramsalte trusler, hevnet seg på den arrogante drittsjefen, truet den korrupte advokaten eller i verste fall utført et bestillingsdrap på vegne av den knallharde mafiaen.

På film ender slike parkeringshus-aktiviteter ofte med vill flukt i bil til lyden av hvinende dekk og rusende motor. Kanskje også i flukt fra de avsluttende skuddsalvene som i farten knerter et og annet bilvindu. Selvsagt hører man politisirener i det fjerne.

For all del - hvem sa at parkeringshus er kjedelige?

Å ligne på John Lennon

På en nedsnødd bussholdeplass i en hovedstad vestenfor Russland og østenfor EU. Undertegnede og en like utvandret kompis står i snøføyken og venter på en trolleybuss mens vi underholdes av to beduggede snøballkastere, som ikke akkurat har krystallklart fokus på blinken.johnlennon.jpg

Den ene har innimellom hit-og dit-kastene forstått at vi er fra et annet land og snubler seg bort til oss. I det jeg tror han skal i gang med en samtale om hvor vi er fra henvender han seg til min kompis og presenterer noen velvalgte engelske gloser.

- heey.. John Lennon! You look like John Lennon!

De engelske glosene til snøballkasteren begrenser seg til dette, og vi får ikke sagt noe spennende på hans språk heller. Han smiler bredt og avslører med den stramme ånden et ubeskjedent inntak av “tungtvann”. Min kompis ser ut til å være forfjamset, men det viser seg at han har tatt John Lennon-kommentaren som et glitrende kompliment. Mens kasteren enda står der og ikke vet om han tør, eller i det tatt klarer å si noe mer til oss, begynner vi å analysere situasjonen.

- det er ikke alle som ligner på John Lennon heller da, sier min kompis.
- du har sikkert noe medfødt, kvitterer jeg.

Kasteren blir usikker på de norske ordene og skal til å snu seg for å gjenoppta snøballkampen mot sin motstander. Han stopper opp, kikker granskende på undertegnede og korrigerer seg selv mens han peker på meg.

- no, no no…YOU look like John Lennon. You! Yes, YOU! - John Lennon!

Da er det vel bare å konstatere at det bor en John Lennon i oss alle. For ikke å snakke om en Paul, en George og en Ringo.

..

Jeg benytter anledningen til å poengtere at illustrasjonen er et rent frihåndsarbeid etter hukommelsen, og langt fra noen eksakt gjengivelse. Det gjelder sikkert teksten også.

Kanari-Hordaland - det nye Syden

Drømmer du om sydentemperaturer, men vil ha dem der du er? Er du lei av dekkskift, veisalt, kulde, regntøy, slaps og nullføre? Da har jeg kanskje løsningen. Ihvertfall hvis du bor innenfor Hordalands kuperte grenser og nedbørsfylte strøk.

Se for deg Kanariøyene. Etter manges mening et fantastisk sted hvor man kjøper bolig og slår seg ned blant likesinnede landsmenn og holder stand til solen går ned for godt. For andre et reisevalg langt nede på listen over destinasjoner man ønsker å reise til. Kanariøyene der altså. Et sted på jord med behagelige stabile temperaturer. En gang et svært eksotisk reisemål for dem som hadde råd. Nå et reisemål som kanskje sliter litt med overdreven masseturisme. Kanskje det behøves en ny attraksjon?

Tenk deg at du en vintermorgen våknet opp til herlige sydentemperaturer, og at du opplevde dette i Hordaland. Tenk hvis slike vinterlige sydentemperaturer skyldtes at Hordaland en dag, resolutt og ufortrødent, rev seg løs fra resten av landet og sakte men sikkert seilte avsted ut i Nordsjøen, rundt Storbritannia og Irland, videre et stykke ut i Atlanteren og videre sydover forbi Azorene og Madeira, for så å stoppe ferden et lite stykke vest for øyene La Palma og El Hierro.

kanarihordaland.jpg
Klikk for større bilde

Konsekvenser: Sogn og Fjordane ville røket i tottene på Buskerud og Rogaland i fylkeskampen om den nyskapte bukten. Bergensbanen ville fått endestopp på høyfjellet. Spania og Portugal ville blitt naboland til Norge - om ikke Hordaland erklærte sin selvstendighet som ny øystat og sydlig spydspiss i Europa. En del av Ølens innbyggere hadde gått ut i media og erklært sitt ønske om å bli innlemmet i Hordaland igjen. Bryggen i Bergen hadde kanskje blitt skånt for flere tilfeller av springflo, men derimot falmet litt ekstra i den sterke solen. Klimadebatten hadde nådd atmosfæriske, for ikke å si astronomiske høyder. Media i Norge hadde mistet gleden med å lage saker om Bergensværet. Bergen hadde kanskje blitt Europas sydligste hovedstad. Ikke minst - Hordalendingene hadde blitt særdeles solbrune og kanskje litt hovmodige overfor sine forhenværende landsmenn.

Dessverre hadde det blitt for mye ståk og bråk av det, og listen over ulemper hadde nok slått ihjel listen over fordeler ved en slik brå løsrivelse. Jeg tror faktisk at jeg foretrekker å beholde Hordaland der det er på Europakartet, som en del av Norge og Norden osv. Kanskje best det, for alle parter mener jeg.

Men, tenk hvis..

Dette hasardiøse og maksimalt tøvete tankeeksperimentet slo ned i meg etter å ha lest den “bekymrede og noe statsløse” M:)rtens tanker om Norges Norden-tilhørighet, som igjen bygger på denne saken i Dagbladet.