Ishockey er moro. Ihvertfall når lagene innfrir til forventningene, ihvertfall når banen er mulig å spille på og ihvertfall når vi snakker om ishockey spilt på et slikt gammeldags brett med styrepinner og forholdsvis gigantisk puck.
Jeg spilte ishockey i går hos en kompis. Jeg var Sverige. Han var Norge. Jeg kan ha vært Ukraina. Han kan ha vært Russland. Evt. Storhamar mot Stjernen. Uansett var han rød og blå, mens jeg var gul og blå - på flere vis.
Mine erfaringer med ishockey er ikke av de mest meritterte. Det kan dreie seg om fire eller fem spilte kamper i mitt liv. Da sier det seg selv at innehaver av spillet har visse fortrinn. Det burde derfor stå i manualen at “innehaver plikter seg til å regne hvert tiende scorede mål, når man regner innehavers egne, som ett mål. Motspillerens scorede mål regnes som ett mål“.
Uten å gjøre meg selv til en enda verre taper vil jeg si at mitt lag gjorde en durabelig innsats mot et overtent (for ikke å si noe unaturlig stimulert) lag i rødt og blått. Det vitner ihvertfall om unaturlig kampavvikling når selve banen ender i fullstendig oppløsning.
(Bildet er rekonstruert ved hjelp av spillere og utstyr som i siste liten unnslapp destruering)
Resultatet fra gårsdagens kamp viser på ingen måte hvilket formsterkt lag jeg førte på banen. Baneforholdene kan ha gjort sitt til at resultatet ble som det ble. Arrangøren (som i dette tilfellet var innehaveren) kunne kanskje ha tørket støv av banen, samt rettet ut noen av styrepinnene under brettet for at i det minste keeper hadde hatt friere tøyler i mål. Når banen i tillegg letter fra underlaget den står på underveis i kampen, med det resultat at banedekket får en skråstilt posisjon med mitt mål i bunnen bakken, forklarer det kanskje noe av årsaken til den skjeve og utslagsgivende målfordelingen.
Avisene ville skrevet at kampen var en farse fra ende til annen. At banen ikke holdt den standarden man forventer er bare ett av punktene man kan sette fingeren på - for ikke å si køllen på. Ikke en eneste spilleregel ble fulgt. Lagene var sjelden fulltallige med spillere av og på banen utenom utvisninger og skader. Noen spillere forsvant plutselig ved å bli røsket ut av banen. Dommerne var aldri tilstede. Spilletiden, og forsåvidt antall omganger, ble fullstendig neglisjert. Ikke engang føring av mål ble gjort. Man vet derfor ikke det eksakte resultatet, men etter løselige rapporter fra arenaen kan det dreie seg som en brutal og nådeløs hjemmeseier. Ja, jeg fristes til å bruke ordet parodisk.
Det er derfor en seier for ishockey-idretten, og dens gode navn og rykte, at banen like etter kampslutt ble erklært uegnet som ishockeybane. Da mitt lag gikk av banen, for ikke å si revet av, sto arrangøren for tidenes kampavslutning ved å foreta en ytterst farefull ramponering og tilintetgjørelse av banen. Rester av banedekket, samt en del av tilbehøret, ble sist sett da det ble fraktet vekk til destruering. Det er bare å konstatere at banen er historie og at kampen er glemt.
Takk for kampen!
