Det tok meg noen og åtti dager før jeg endelig syntes at Bergensværet var bra igjen. Da var det attpåtil kommet snø. Hva gjør man så med snø? Etter bortimot ett år siden sist dag med snø er det som om man har glemt hvordan man behandler dette kalde værfenomenet. Kunnskap forvitrer kanskje med klimatiske forandringer. Man blir helt satt ut når det kommer snø, og man glemmer rutinene man hadde for inntil noen år siden.
- Mye snø foran garasjen sier du? Er det nå den spaden kommer inn i bildet?
Når man ikke kan ta for gitt at vinteren byr på snø som ligger på bakken mer enn 24 timer blir det en slags unntakstilstand når hvite fjon seiler ned fra himmelen. Man blir stående å gape i vinduet før man reagerer med et forsiktig “Tiddelibom!”, og kanskje man styrter ut døren for å innta alt det hvite. Noen av oss snakker om julestemning og blir helt fjetret av pur vinterglede. Men husker man egentlig hvordan det var med langvarig snø?
Bildet er fra dagens rusletur sammen med en rekonvaleserende kompis, dog like vinterbegeistret som undertegnede.
Jeg opplevde en gang i England at når det først kom snø var det som om landet ble teppebombet av partikler som var høyst skadebringende for alt og alle. Jeg var på vei til universitetet fra der jeg bodde da jeg oppdaget at det hadde snødd om natten. På bussen inn til universitetet var jeg riktig så fornøyd med at vinteren var kommet og syntes dagen var helt strålende. Helt uten grunn selvfølgelig.
Selv om jeg var godt forsinket, fordi bussen sneglet seg gjennom det hvite teppet som sinket trafikken, hadde jeg fremdeles noen minutter igjen før møtet med min prosjektveileder. Jeg var heldigvis i rute. Først etter et kvarters ventetid slo det meg at universitetsbiblioteket var sjeldent stille. Jeg kunne ikke se veilederen noe sted. Nesten ingen andre heller for den saks skyld. Ikke fordi jeg mistenkte at været kunne ha en medvirkende årsak logget jeg meg inn på student-kontoen for å se etter beskjeder. Hva ser jeg? Hastebeskjed fra administrasjonen til alle studenter og ansatte om at universitetet var stengt resten av dagen på grunn av “de ekstreme værforholdene”.
De knappe 5 centimeterne med våt snø som i løpet av den neste timen var regnet bort satte universitetet ut av spill. Jeg fnyste. Det var ingen epost med beskjed fra min veileder, men jeg antok likevel at han hadde barrikadert seg innendørs og sørget for å hamstre nok mat til seg og sine til langt ut i juli. Jeg lot meg derimot ikke knekke av at universitetet var stengt. Med tanke på at jeg tross alt var nordmann som faktisk hadde vært ute en vinternatt før satt jeg meg likegodt ned og jobbet noen timer. Biblioteket var tross alt åpent, og jeg fikk fred og ro til å jobbe - samt gjøre meg ferdig med irritasjonen over universitetspysene og deres “hold deres hjemme”-varsel.
At jeg hadde to timer med venting på buss framfor meg hadde jeg ingen anelse om da jeg kom til bussholdeplassen. Etter to våte og kalde timer uten en eneste buss, men derimot i illsint kompani med tjue andre våte og ventende passasjerer, dukket det opp en servicebil fra busselskapet med info om at bussrutene var lagt ned resten av dagen av frykt for mer snø. Der og da var det minst to hvithårede pensjonister som lettet fra bakken av sinne, og som omtrent pådro seg både hjerteanfall og lungebetennelse. Minst tre andre passasjerer med det obskøne vokabularet intakt skrek skjellsord mot servicebilen, og minst ett spedbarn vrælte til foreldrenes fortvilelse. Jeg kunne ha vrælt jeg også. Jeg var blitt våt til skinnet og skalv som et løv. På det verste lyste jeg bussene i bann. Universitet og veilederen også for den saks skyld. For ikke å snakke om nasjonen. Alt var galt der og da. Mitt supertrange studentbudsjett gikk nemlig føyken i “ekstremværet”. Drosje var eneste alternativet. Alt på grunn av et vintervær man ikke visste hvordan man skulle takle. Folk flest gledet seg ikke over vinteren. De krisehåndterte den.
Moralen er følgende: La det for all del ikke bli slik i dette landet at vi gjør det til en umulig oppgave når vinteren åpenbarer seg med sitt hvite teppe.
Ja, og en ting til: Jeg har ikke glemt hvordan man kaster snøballer på kompiser!