Min våte nyttårsaften ble ikke bare feiret under en markise på en av byens regnfulle og forblåste balkonger. Den ble også feiret innendørs til morgengry. Både i en romslig leilighet med balkong, samt festavslutning i en nærliggende og ikke fullt så romslig bolig. Før markeringen av årsskiftet opphørte i en kø for en innbakt hotdog på en døgnåpen sjappe på vei hjem, hadde undertegnede opplevd en nyttårsaften med de underligste samtalene, de rareste kommentarene, de hyggeligste menneskene, de underligste menneskene, de minst tilslørte nyttårsønskene, en rød parykk som gikk på omgang og den lengste ventetiden for å få taxi hjem noen sinne.
Et vått år ble innimellom alt dette avsluttet med en panisk manøver for å få tent stjerneskuddene i tide til klokken tolv. Det gikk sågar ikke. I det undertegnede overrasket med sin besluttsomhet og entret balkongen med et tent stearinlys var jeg sikker på at jeg var i ferd med å bli kveldens helt. Den gleden var selvsagt kort. Årets siste vindkast iblandet minst to desiliter regnvann slukket den ene kilden til ild vi hadde for hånden. Omtrent samtidig brakte 2007 løs.
Da stjerneskuddene etter visse forsøk var brent ut og nyttårsønskene var overbragt alle på balkongen, og man prøvde å komme seg inn i den varme stuen igjen ble man fysisk stoppet i døren. Stoppet av nye mennesker som hadde ankommet festen og ville gjøre unna ritualer som presentasjon og introduksjon samt nyte utsikten i det sure været. Hutrende og med regndråper fra markisen dryppende ned i nakken hilset og hilset man så godt det lot seg gjøre. Endelig tok strømmen en annen retning og man befant seg plutselig inne igjen. Mens man var opptatt av å videreføre samtalen med de nye menneskene på vei inn enset man ikke det fine teppet rett innenfor balkongdøren. Et teppe som var i ferd med å bli et mottaksapparat for skomøkk. Ikke før etter tre samtaler som begynte med “..jeg tror ikke vi har hilst” eller “…så hva driver du med?“. Da var det nemlig en dansk festdeltaker som poengterte hvor fine tepper man hadde. Ihvertfall tror jeg det var det hun sa.
Språk ble følgelig første tema i 2007. Der hvor jeg nå satt hadde jeg min danske teppekommentator på min høyre side og en ikke fullt så teppebevisst dame på min venstre. For å få damen til venstre i snakk sa jeg noe lite gjennomtenkt om at svenskene kanskje var litt verre å kommunisere med enn danskene. Her kunne jeg ha tråkket tungt i salaten. Hun kunne ha vært halvt svensk for alt jeg visste. Heldigvis var hun enig. Hun var altså ikke svensk. Mulig at jeg egentlig var uenig med meg selv om dette med dansker og svensker, men man hadde supt akkurat nok sprudlevann til at det ikke var så viktig.
Etter noen avbrutte passiarer og en Ole Paus-låt sunget til meg av en dame som insisterte skiftet bordsettingen seg, og jeg hadde nå en ny dame ved min side. Takk og pris egentlig. Ole Paus-låter kan ha sin sjarm, men langt fra alltid.
Den nye damen ved min side startet med å spørre “er ikke mannen min flott, vel?“. Jeg stusset. Dobbelstusset faktisk. Jeg hadde aldri truffet damen før. Ikke mannen hennes heller for den saks skyld. I gitte sammenhenger kunne spørsmålet kanskje ha vært mer bevisst og antydet noe svært uanstendig. Det var det heldigvis ikke. Tror jeg da. Min hjerne tok en kjapp restart for å være sikker på at jeg unngikk enda et salattråkk, og jeg fikk stokket sammen et “joda.. er dere nygifte kanskje?“. Det ble avkreftet samtidig som hun poengterte hvor lykkelig hun var. Hun strålte virkelig av lykke. Dette var altså kvelden for rare kommentarer, understreking av lykke og heftige temaskifter. Det stoppet liksom ikke før man hadde diskutert linjalens skarpe kanter, svangerskapsritualer i fjerne verdensdeler, diverse toalett-løsninger (åpen baderomsløsning ble pussig nok forkastet) og russiske gloser.
På et ganske sent nachspiel fortsatte rare ting å skje. Det var veldig kjekt veldig lenge. Etter at de fleste hadde gått og jeg fikk bedre sitteplass begynte jeg derimot å tvile. Etter beste evne prøvde nemlig undertegnede å lukke ørene for et rent familieoppgjør pr. telefon anført av min sidemann i sofaen jeg satt i. Oppgjøret ble avsluttet med noen ganske alternative og engelskbaserte måter å ønske familien godt nyttår på. Ord som forøvrig rimer på “flokk sju” og “spiss hoff”. Da disse nattlige telefonsamtalene (som jeg ikke kunne unngå å få med meg) ble temaet videre tok jeg like godt frakken på og tuslet i retning nærmeste hotdogutsalg. Jeg hadde da forlatt en nachspiel-vert og hans to siste gjester. Den ene gjesten som startet 2007 med en heidundrende utskjelling (man ble ettertrykkelig fortalt alt dette var helt normalt), og hans andre gjest som til da hadde ventet 2 timer i telefonkø på taxi. Ikke rart verten så en smule oppgitt ut da jeg dro.
På vei hjem, gomlende på en hotdog, sa jeg meg lykkelig for at jeg slapp å vente på taxi, at jeg kunne si “godt nyttår” til mine nærmeste uten å bruke ord som rimer på “flokk sju” og at de de store nyttårsskandalene begrenset seg til teppet som fikk en tøff start på det nye året. En ikke så aller verst start på 2007 får man si.
Charterselskapet Star Tour har humor. Eller har de det?
Ja, jeg har kjøpt en slik pose med nøtter.
Mye har skjedd på Gardermoen det siste døgnet ifølge VG.
eksakt fødselsdato, bortsett fra at det var en eller annen gang i August 1900. Han forteller blant annet om sitt yrkesliv, om engler og om hans to tidligere ekteskap. Hans første kone viste seg visstnok å være heks som myrdet deres syv barn. At han fryktet kvinner de neste ti årene kan man lett forstå. Han forteller videre om sine søstre som ble 130 år. Han framhever at mennesket egentlig skulle leve til det var 1000 år gammelt, men at menneskets synder har forkortet livet.