du Hendelse

Lucia-dagen er en dag jeg ikke har et spesielt forhold til. Bortsett fra en hendelse som merker seg ut. Jeg gikk på videregående skole og hadde for lengst vokst fra Lucia-aktivitetene. Det hadde vel egentlig de andre elevene også. Unntaket var to ganske så rampete jenter i klasserommet ved siden av. Når noen fant på noe pøbelskap kunne man være sikker på at det var de to skinnjakkekledde og rølpete jentene. De var rocka i stil, hadde mørkt hår, var bleike begge to og var til de grader lydhør i hverandres selskap.

Men først litt om læreren vi hadde. Klassen jeg gikk i hadde en hovedlærer fra østlandet. En litt pussig fyr i 40-årene som var opphengt i økonomi, og var nokså nøye med kroner og øre i enhver sammenheng. Av mange ble han oppfattet som særdeles tørr, kjedelig og heller pedantisk. Han var ihvertfall ekstremt pirkete på små ting. Små ting som for andre fremsto som uvesentligheter. Han kunne gjøre ting som å avbryte en lang saklig utgreiing, gjerne midt i en forklaring om et viktig tema vi skulle lære om, for så å begynne å snakke om kritt. Akkurat da vi hadde festet grepet i hva han snakket om kunne alt ramle sammen som et korthus fordi krittet var borte. Der andre lærere ville sagt “hvor var vi?” kunne han bruke de neste ti-femten minuttene på å forklare hvor mye bedre alt var hvis krittet lå her og ikke der, for så å greie ut om kostnader ved innkjøp av kritt. Han kunne lett avspores. Så lett avspores at klassen mistet respekten for ham som engasjert lærer. Når han sporet av, sporet vi av. Alle som én.

Den første dagen med snø den vinteren var på Lucia-dagen. Den dagen gikk vi fra å være elever i videregående skole til å være elever i barneskolen. Gjerne enda lavere nivå. To rocka og rampete jenter i naboklassen gikk foran som barneskole-eksempler og erklærte full snøballkrig i en av pausene. Noen “unger” i min klasse fant så ut å bringe vinteren inn. På en dag med et utall avbrutte setninger fra vår læremester i avsporingsteknikk var noen av elevene svært lystne på å gi ham en vinterlig overraskelse. Kanskje for å få ham på sporet igjen. Ammunisjon: en god ladning snøballer.

Vi andre gjorde lite for å hindre det planlagte angrepet. Nå i ettertid er jeg faktisk glad for det. Vi fikk mer valuta enn vi kunne drømme om. Fem minutter inn i timen var vår lærer i gang med en utgreiing. Han holdt seg enda på sporet. Det gjorde vi også. Bortsett fra noen som holdt på å fryse av seg hendene i sine grep om ammunisjonen. Jeg satt slik til at jeg så noen forsiktige nikk som signaliserte nedtelling. Jeg krøket meg sammen og håpte det beste.

Uten forvarsel gikk døren opp med et brak. To rocka jenter med stearinlys, glitrende glorier og skjebnesvanger dårlig “timing” entret rommet og framførte Lucia-sangen med full rocka røst. De vrælte og radbrekket den som om det skulle være en ren protestlåt. Ubeskrivelig fælt. Til og med læreren vår sporet av før han skulle. Da kom motangrepet. En serie med hardpakkete snøballer ment for vår lærer haglet nå mot de to vettskremte rocke-Lucia-jentene. De fleste traff så det sang. Stearinlys sluknet, glorier datt av og jentene skrek. I det de flyktet fra snøballkanonaden brøt det ut full applaus og brølende latter. Det ble ingen dakapo for å si det slik, men moro var det.

Moralen er: vær sikker i din sak om du velger å iføre deg glorie, glitter og fjas..

Natten er mørk og stum.
Med ett det suser
i alle tyste rum
som vinger bruser.
Se, på vår terskel står
hvitkledd med lys i hår
Sancta Lucia, Sancta Lucia.