Flisespikkeri.com

Jeg er værsyk. Det å være værsyk innebærer minst ett sukk og ett stønn pr. dag. Fra mitt hi utstøtes først et tordnende stønn som får glassene i skapet til å klirre. Deretter kommer et nesten like dyptgående sukk som får regntøyet til å dette ned fra knaggen. Alt dette skjer etter å ha kikket ut på været om morgenen, bare for å konstatere at det mørkegrå teppet med overvann som henger mellom fjellene er i ferd med bløtlegge denne dagen også. Da hjelper det ikke så mye som en regndråpe å høre fra oppsummerende meteorologer at det har regnet hver dag i hele november. Hver bidige værmelding for vestlandet i hele november har bestått av ord som sikter til det våte elementet. Hver eneste værmelding har bestått av ordet “regn”.

Det er nesten som om meteorologen trekker pusten når de komme til vestlandet. Kanskje de har noen hundre tusen våte vestlendinger i tankene når de peker seg nedover på kartet fra nord forbi Trøndelag og Mørekysten for så å støte på skaren av klissbløte lavtrykk som sklir inn fra nordsjøen. Da skjer det ofte at melderen øker tempoet i meldingen betraktelig og mumler ordene “regn og regnbyger” i en fart som gjør det komplett umulig for tilårskomne værmeldingstittere å oppfatte budskapet, og som får dem til å skru febrilsk både på høreapparatene og TV-apparatene. Den ulykksalige værmelderen vet vel da hvilket kollektivt sukk som utløses sør for Stadt.

En februardag for noen år siden da vestlandet hadde en tilsvarende grå og våt periode som varte minst en hel måned gikk det nesten galt da solen omsider viste sitt varme åsyn. Man hadde for én gangs skyld et gult, ja nesten uidentifiserbart objekt som dekket vestlandsfylkene. Til og med værmelderen på statskanalen begynte å stotre da det var vestlandet sin tur. Det var som om noe ikke stemte på værkartet. Vedkommende værmelder gikk faretruende nær falsettstemme i toneleiet, svingte pekestokken med et trylleslag og tryllet fram ordene “sol og pent vær”. Jeg mener å huske at det satt en frådende Davy Wathne i nabokanalens sportssending og snakket om solbriller, og at man i lokalradioen snakket i tunger om sydenstemning og diverse soltemaer ingen skjønte et kvekk av. Denne ene dagen med sol fikk byen til å gå av hengslene. Man strømmet ut i gatene, kikket mot himmelen og holdt på å glemme faren ved se på den skarpe saken der oppe som spredte lys og varme. Man tok ekstra lang lunsjpause på jobb og man gjorde alt for å være ute i godværet.

Da den solfylte dagen var over gikk det videre varmt i avishusene her vest. Man rapporterte at det hadde vært en fin dag med mye sol. Verdensbegivenhetene for øvrig var forvist til fordel for solen. På forsidene hadde man bilder av folk som tok sin første utepils for året, og man omtalte dagen som om det skulle bli den eneste med sol og godt vær på alvorlig lenge.
De hadde så rett. De neste ukene var det igjen en runde med lavtrykk, sukk og stønn i vest. For ikke å snakke om mumling i værmeldingen når man unnagjorde vestlandet. Magien i meteorologens pekestokk var borte. Vestlandet gikk atter en gang i grått.

Årets november måned er over. De tretti dagene er offisielt oppsummert som sammenhengende våte. På den første dagen i adventskalenderen ønsker jeg meg derfor en tørr og solfylt dag uten sukking, stønning og tegn til værsyke!