Flisespikkeri.com

Dagens flis: En mer eller mindre alkoholisert bilfører har ifølge Bergens Tidende parkert en bil i en hage på Laksevåg i Bergen. Opp ned-parkering attpåtil. Følgende detaljbeskrivelse var kanskje like pussig som selve valget av parkeringsplass: “Varebilen ble liggende opp ned med truten i hagen“.

BT-journalister og alle andre får ha meg unnskyldt, men har biler trut? Hvis biler har trut, kan de da sette trutmunn? Har de smilehull? Hva med kløft i haken? Finnes tunge og tenner bakom truten? Underbitt eller overbitt? Har man sure biler, sinte biler og smørblide biler? Biler som smiler fra øre til øre? For ører har de vel om de har munn. Ja, trutmunn altså.

Videre står det at “bilen måtte løftes opp halvannen“. Halvannen? Ikke en halv, ikke to - men halvannen?

At bilføreren var beruset “var trolig en årsak til hendelsen“. Hvis bilføreren bar tydelig preg av å være beruset var det vel neppe det at bremsene sviktet, at grunnen ga etter eller at både hus og hage sto i veien - bokstavelig talt..

I beste fall kan det ha vært julebordet i BT-redaksjonen som førte til de berusende beskrivelsene av sakens forløp. Man kan smile med truten av mindre.

Lucia-dagen er en dag jeg ikke har et spesielt forhold til. Bortsett fra en hendelse som merker seg ut. Jeg gikk på videregående skole og hadde for lengst vokst fra Lucia-aktivitetene. Det hadde vel egentlig de andre elevene også. Unntaket var to ganske så rampete jenter i klasserommet ved siden av. Når noen fant på noe pøbelskap kunne man være sikker på at det var de to skinnjakkekledde og rølpete jentene. De var rocka i stil, hadde mørkt hår, var bleike begge to og var til de grader lydhør i hverandres selskap.

Men først litt om læreren vi hadde. Klassen jeg gikk i hadde en hovedlærer fra østlandet. En litt pussig fyr i 40-årene som var opphengt i økonomi, og var nokså nøye med kroner og øre i enhver sammenheng. Av mange ble han oppfattet som særdeles tørr, kjedelig og heller pedantisk. Han var ihvertfall ekstremt pirkete på små ting. Små ting som for andre fremsto som uvesentligheter. Han kunne gjøre ting som å avbryte en lang saklig utgreiing, gjerne midt i en forklaring om et viktig tema vi skulle lære om, for så å begynne å snakke om kritt. Akkurat da vi hadde festet grepet i hva han snakket om kunne alt ramle sammen som et korthus fordi krittet var borte. Der andre lærere ville sagt “hvor var vi?” kunne han bruke de neste ti-femten minuttene på å forklare hvor mye bedre alt var hvis krittet lå her og ikke der, for så å greie ut om kostnader ved innkjøp av kritt. Han kunne lett avspores. Så lett avspores at klassen mistet respekten for ham som engasjert lærer. Når han sporet av, sporet vi av. Alle som én.

Den første dagen med snø den vinteren var på Lucia-dagen. Den dagen gikk vi fra å være elever i videregående skole til å være elever i barneskolen. Gjerne enda lavere nivå. To rocka og rampete jenter i naboklassen gikk foran som barneskole-eksempler og erklærte full snøballkrig i en av pausene. Noen “unger” i min klasse fant så ut å bringe vinteren inn. På en dag med et utall avbrutte setninger fra vår læremester i avsporingsteknikk var noen av elevene svært lystne på å gi ham en vinterlig overraskelse. Kanskje for å få ham på sporet igjen. Ammunisjon: en god ladning snøballer.

Vi andre gjorde lite for å hindre det planlagte angrepet. Nå i ettertid er jeg faktisk glad for det. Vi fikk mer valuta enn vi kunne drømme om. Fem minutter inn i timen var vår lærer i gang med en utgreiing. Han holdt seg enda på sporet. Det gjorde vi også. Bortsett fra noen som holdt på å fryse av seg hendene i sine grep om ammunisjonen. Jeg satt slik til at jeg så noen forsiktige nikk som signaliserte nedtelling. Jeg krøket meg sammen og håpte det beste.

Uten forvarsel gikk døren opp med et brak. To rocka jenter med stearinlys, glitrende glorier og skjebnesvanger dårlig “timing” entret rommet og framførte Lucia-sangen med full rocka røst. De vrælte og radbrekket den som om det skulle være en ren protestlåt. Ubeskrivelig fælt. Til og med læreren vår sporet av før han skulle. Da kom motangrepet. En serie med hardpakkete snøballer ment for vår lærer haglet nå mot de to vettskremte rocke-Lucia-jentene. De fleste traff så det sang. Stearinlys sluknet, glorier datt av og jentene skrek. I det de flyktet fra snøballkanonaden brøt det ut full applaus og brølende latter. Det ble ingen dakapo for å si det slik, men moro var det.

Moralen er: vær sikker i din sak om du velger å iføre deg glorie, glitter og fjas..

Natten er mørk og stum.
Med ett det suser
i alle tyste rum
som vinger bruser.
Se, på vår terskel står
hvitkledd med lys i hår
Sancta Lucia, Sancta Lucia.

Jeg er værsyk. Det å være værsyk innebærer minst ett sukk og ett stønn pr. dag. Fra mitt hi utstøtes først et tordnende stønn som får glassene i skapet til å klirre. Deretter kommer et nesten like dyptgående sukk som får regntøyet til å dette ned fra knaggen. Alt dette skjer etter å ha kikket ut på været om morgenen, bare for å konstatere at det mørkegrå teppet med overvann som henger mellom fjellene er i ferd med bløtlegge denne dagen også. Da hjelper det ikke så mye som en regndråpe å høre fra oppsummerende meteorologer at det har regnet hver dag i hele november. Hver bidige værmelding for vestlandet i hele november har bestått av ord som sikter til det våte elementet. Hver eneste værmelding har bestått av ordet “regn”.

Det er nesten som om meteorologen trekker pusten når de komme til vestlandet. Kanskje de har noen hundre tusen våte vestlendinger i tankene når de peker seg nedover på kartet fra nord forbi Trøndelag og Mørekysten for så å støte på skaren av klissbløte lavtrykk som sklir inn fra nordsjøen. Da skjer det ofte at melderen øker tempoet i meldingen betraktelig og mumler ordene “regn og regnbyger” i en fart som gjør det komplett umulig for tilårskomne værmeldingstittere å oppfatte budskapet, og som får dem til å skru febrilsk både på høreapparatene og TV-apparatene. Den ulykksalige værmelderen vet vel da hvilket kollektivt sukk som utløses sør for Stadt.

En februardag for noen år siden da vestlandet hadde en tilsvarende grå og våt periode som varte minst en hel måned gikk det nesten galt da solen omsider viste sitt varme åsyn. Man hadde for én gangs skyld et gult, ja nesten uidentifiserbart objekt som dekket vestlandsfylkene. Til og med værmelderen på statskanalen begynte å stotre da det var vestlandet sin tur. Det var som om noe ikke stemte på værkartet. Vedkommende værmelder gikk faretruende nær falsettstemme i toneleiet, svingte pekestokken med et trylleslag og tryllet fram ordene “sol og pent vær”. Jeg mener å huske at det satt en frådende Davy Wathne i nabokanalens sportssending og snakket om solbriller, og at man i lokalradioen snakket i tunger om sydenstemning og diverse soltemaer ingen skjønte et kvekk av. Denne ene dagen med sol fikk byen til å gå av hengslene. Man strømmet ut i gatene, kikket mot himmelen og holdt på å glemme faren ved se på den skarpe saken der oppe som spredte lys og varme. Man tok ekstra lang lunsjpause på jobb og man gjorde alt for å være ute i godværet.

Da den solfylte dagen var over gikk det videre varmt i avishusene her vest. Man rapporterte at det hadde vært en fin dag med mye sol. Verdensbegivenhetene for øvrig var forvist til fordel for solen. På forsidene hadde man bilder av folk som tok sin første utepils for året, og man omtalte dagen som om det skulle bli den eneste med sol og godt vær på alvorlig lenge.
De hadde så rett. De neste ukene var det igjen en runde med lavtrykk, sukk og stønn i vest. For ikke å snakke om mumling i værmeldingen når man unnagjorde vestlandet. Magien i meteorologens pekestokk var borte. Vestlandet gikk atter en gang i grått.

Årets november måned er over. De tretti dagene er offisielt oppsummert som sammenhengende våte. På den første dagen i adventskalenderen ønsker jeg meg derfor en tørr og solfylt dag uten sukking, stønning og tegn til værsyke!