du Hendelse

Nonstop, seigmenn, smil, lakrisbåter, bamsemums, geletopper, melisglasur, sjokoladebiter, drops, dent, marshmallows. Ikke minst den umiskjennelige duften av pepperkaker. Ble du snopesyk nå?

Om listen over kalorier, E-stoffer og sukkerbomber ikke skremmer vannet av deg, men tvert imot bidrar til at dine tenner løper i vann snarere enn at det iser litt ekstra i de påbegynte hullene din tannlege egentlig skulle boret i før jul, ja da kan du tenke deg hvor snopesyk jeg har vært i dag. Jeg og noen barnevogntrillende foreldre har inntatt og beskuet den høyst spiselige byen som er utstilt i ett av Bergens julepyntede kjøpesentre.

Pepperkakehus så langt øyet kan se. Sjørøverskip, borger, skoler, Brann Stadion, danskebåten, en bilbane og selvsagt mange rare hus med eller uten hele tak. For ikke å snakke om kirker med klokker som ringer og tog som pløyer seg fram i pepperkakelandskapet med tutende fløyter og tøffelyder. Tøffelyder der altså - ikke tøffe lyder. Julemusikken som høytalerne spyr ut, bare avbrutt av klokkekiming og tuting, ble kanskje spilt med så høyt volum at vi var alene der inne i pepperkakebyen. Kanskje det er den beste taktikken når man skal erobre en by? Spille sesongbasert musikk så høyt at alle flykter. Vi hadde pepperkakebyen for våre føtter. Ihvertfall for våre øyner og neser.

I det minste fikk vi sett sirlige skrifter i glasur, takstein av spiselige materialer, horder av seigmenn både innomhus og utomhus - ja til og med en stakkars seigmann som etter sine triste førjulsdager endte sitt seige liv hengt oppunder rammen inni et pepperkakefjernsyn. Det var også her vi oppdaget et hus med en skikkelse av glasur som minnet mer om et spøkelse - malt på et hus med rødglødende vinduer. Det kunne minne om et skrekkens pepperkakehus. “The Haunted Gingerbread House part II” - snart på en kino nær deg, eller noe slikt.

Det er da det slår meg.
Tanken på alt arbeidet smårollingene legger ned i all pepperkakehusbyggingen. Alt dette detaljerte arbeidet bare for å se at deres arkitektoniske pepperkakebyggverk blir sendt avgårde til et kjøpesenter for å stilles ut overfor snopesyke mennesker som oss. Snopesyke pepperkakeby-tittere som jeg og de barnevogntrillende foreldrene, som siklende står der og bare nesten får pirket til seg en nonstop eller en seigmann som allerede er halvveis på vei ut av byggverket den var en del av.

Det er da en annen ting slår meg -
hvordan jeg skulle kunne forklare dette for mine venner i det vie utlandet uten at de ville trodd at det omsider hadde rablet for meg også..

“In Norway we have this peppercookie-town-village-thing built in a shopping centre. The whole city is built by children. Child labour you say? No no, they do it because they want to. It’s a Christmas celebration.
If they can eat it? Not at all. The houses are being put on display in this pepperkake-exhibition”

Etter en slik halsbrekkende forklaring ville det ikke overrasket meg stort om mine utenlandske venner hadde trodd at jeg hadde gått hakket nærmere den kritiske tilstanden “bananas absolutum”. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe. Pepperkakehustradisjonen er noe skoler og barnehager over det ganske land vet å holde i hevd. Rar tradisjon, men du verden så søt og spiselig tradisjon. Så får vi håpe husbyggerne får sin del av kaken ved utstillingens ende.