Tut og kjør altså! Dagens påkjenning besto av det som i utgangspunktet skulle være en kjapp sjåførjobb i Bergen sentrum. Når man som oftest går, og ikke bruker bil i sentrum, bruker man sjelden energi på å fordømme veiplanlegging, veiarbeid, veiarbeidere, veietaten og alle ord som begynner med “vei”. Da ser man sjelden trafikken fra innsiden av bilen med hendene på rattet og blikket vendt mot skilt og lys. Da lar man seg sjelden forvandle til “kongen av veien” med enerett til å foreta de opplagte manøvere man alltid har gjort for å komme hurtigst mulig fram til målet. Som “myk trafikant” kan man tidvis forakte bilistenes overambisiøse kjøremønster.
I dag gikk jeg ikke. I dag kjørte jeg. I dag hadde jeg hendene på rattet, med rett til kjøre. Overambisiøs eller ikke - i dag forbanner jeg en lang liste av ord som begynner med “vei”.
Jeg skulle én ting i sentrum. Jeg skulle til Grieghallen og ut av sentrum igjen. Uten å poengtere hvor viserne på klokken var da jeg passerte bompengeringen, ei heller fullføre poenget med å si hvor viserne var da jeg kom meg ut av ringen igjen, vil jeg derimot si at jeg kjente antydning til både svimmelhet og bilsyke av alle omkjøringene og unnamanøverne jeg måtte foreta meg. Det var ikke bare jeg som slet. På min strabasiøse ferd gjennom løypen observerte jeg en annen bilist som holdt på å gjennomføre en vellykket kollisjon av type front-mot-front mot en fartsglad drosje der hvor det nå var blitt enveiskjøring.
For å komme til Grieghallen kjørte jeg ikke bare i ett åttetall, men to! Kjøreruten min minner om symbolet man finner på skilt for severdigheter. Om jeg ikke ble premiert med høye stilkarakterer for gjennomføringen ble jeg i det minste en ør og lite snakkesalig bilist. Da jeg med noe høy puls endelig kom på rett side av Grieghallen klarte jeg nesten ikke å oppsummere alle stedene jeg hadde sett veiarbeid eller avsperringer.
Heller ikke veien ut av hinderløypen var lett. Rushtrafikken var da akkurat begynt, og som resultat av utallet med avsperringer endte jeg opp med å stå i endeløs kø i bratt nedoverbakke med en bensinmåler som viste at tanken nesten var tom. Bensintanken sjekker man ikke når man sjelden kjører bil. Da er ikke et varsellys i dashbordet det man ønsker å se.
Jeg er ikke den beste forsvareren av bilisme i tettbygde strøk. Jeg våger meg ikke ut på den glattisen. Der er det mange nok allerede, men akkurat i dag kunne jeg tenke meg å fyre av litt løskrutt med flobberten mot trafikketaten (for ikke å bruke et ord som inneholder “vei”), og delta i klagekoret som hyler om alle gravearbeidene som gjør bykjøring til et komplett mareritt. Mistanken om at veiplanlegging i denne byen er en bortimot uhåndterlig jobb er absolutt tilstede etter dagens trafikkrebus.
Det slo meg forresten da bensinmåleren sto på “empty” med tutende biler rundt meg at bobiler og andre turister burde fått tilbud om sjåfør i sentrum ved passering av bompengeringen. Da hadde kanskje turistene kommet tilbake neste år. Vi andre får håpe byen er hel til neste år.
0 Responses to “Si meg veien er du snill”