Når fargerike Pedro Almodóvar begår film er det sjelden han mislykkes. Nå har han begått dramaet Volver (Å vende tilbake), og det med et ganske bra kobbel av skuespillere som utfyller hverandre og som medvirker til at historien fungerer.
Da får man bare leve med at kinomaskinisten på Bergen Kino ikke kunne gjøre noe med de tekniske problemene som gjorde at filmen startet der reklamen skulle ha vært, og som gjorde at vi var flere som mistet 10 minutter av begynnelsen. Men la gå, vi fikk på sett og vis det vi kom for.
Det noe komplekse plottet i Volver er omtrent slik:
Søstrene Raimunda og Sole bor hver for seg i Madrid. De har en fjern fortid som forteller oss at foreldrene
har omkommet i en heftig brann. Raimunda er vaskehjelp og bor sammen med datteren Paula og den alkoholiserte og etterhvert arbeidsledige Paco.
Sole bor alene og er frisør i sin ikke helt lovlige frisørsalong. Et basketak som inneholder Paula, Paco og en skarp kniv, hvor Paco er den som til slutt blir stukket til døde, inntreffer omtrent samtidig med at Raimunda på noe snuskete vis overtar en restaurant i nabolaget. Gjett i hvilken restaurantfryser Paco ender opp når Raimunda tar ansvaret. Restauranten skjuler ikke bare et lik men etterhvert også mye grums.
I forkant av alt dette dør Raimundas og Soles aldrende og skrøpelige tante Paula. Sole drar til likvaken og får høre at hennes mor Irene, som omkom i brannen for mange år siden, har vist seg. Det gjør hun også for Sole. Til gangs, med bagasje i Soles bil når hun har returnert til Madrid. Hva gjør man så med en gjenoppstått mor som trenger hårstell, jobb og en plass å bo? Man farger håret hennes, innkvarterer henne på gjesterommet og sier til kundene i hårsalongen at hun er en russer som ikke skjønner spansk.
Hvorfor gjenoppstår Irene? Hva har hun å fortelle? Hva skjer med liket av Paco? Hvorfor tar kaldblodige Raimunda ansvaret for drapet på Paco?
Hva slags grums skjuler Raimunda i sin restaurant?
Uten å gå i detaljer om alle skuespillerne som gjør filmen til en underholdende dramakomedie vil jeg likevel nevne Penelope Cruz. Langt i fra alle rollene hun har tatt i har blitt til gull, men rollen som Raimunda i Volver er ikke langt unna. Rollen som vaskehjelp og etterhvert driftig restauranteier med en dyster fortid passer Cruz ganske bra. Hun er den damen med bein i nesen som rollen trenger.
“Ikke over skyene begeistret” sa en av mine filmvenner da filmen var over. Jeg er hjertens enig. Historien har kanskje litt for mange elementer som ikke kommer tydelig nok fram, og som gjør at historien fortoner seg som ufokusert og diffus. Men bevares, man får mystikk og gåter som besvares med snert etterhvert som grumset kommer opp til overflaten og når fortiden ikke lenger er til å skjules.
Pedro Almodóvar vil mye med Volver. Kanskje litt for mye. Bra da at Penelope Cruz tar det kaldblodige ansvaret.
Ufokusert og diffus? Filmen var jo klinkende krystallklar! Alle mysteriene, alle relasjonene, alle sammenhengende dreide seg om et eneste fokus - å vende tilbake. Tilbake til livet, tilbake til døden, tilbake til familien, tilbake til tidligere tiders feilslag, historien som gjentar seg og vender tilake til nåtiden, og hvordan alle de involverte knyttes sammen og fanges inn i den samme sirkelen som til stadighet vender tilbake..
Elementene synes jeg var så tydelig som de kunne være for å gi littegrann rom for refleksjoner og tenke over livet og mysterier. Kanskje de fremstår tydeligere for de som har litt kjennskap til spansk kultur og språk, samt den spansktalende magisk realisme-genren i litteratur?
Så fint at du tok deg tid til å kommentere, Tiqui.
Der og da mente jeg at vekslingen i persongalleriet, og Almodovars intensjoner med å bringe karakterene frem i historien på ulike tidspunkt var delvis uten fokus.
Jeg er lett å påvirke hva gjelder andres kjennskap til kultur, i dette tilfelle spansk, og fornekter ikke at det kunne ha kommet godt med om jeg var mer bevisst på kulturelle relasjoner. Kanskje jeg da hadde tolket det du sier om livets mysterier samt å vende tilbake på en tydeligere måte. Mener vel egentlig å si at jeg hadde sans for måten Almodovar fortalte historien på (ikke minst det du sier om rom for refleksjoner), men at den røde tråden var litt slakk.
Til mitt forsvar vil jeg forsiktig ymte om at jeg så filmen med flere med spanskfaglig bakgrunn og som reagerte delvis likt. But hey, film er film - og jeg mener enda at Almodovar er en elegant filmskaper.
Parerte jeg bra nok på den?
Filmen favner jo om veldig mange måter å vende tilbake på, ikke bare en, men de aller fleste henger sammen og er omtalt i den legendariske tango av Carlos Gardel fra 1934 som heter Volver. Den dekker alle temaene i tillegg til de ambivalente følelsene av lengsel og frykt for minnene og gjentagelse av historien. Den fremføres jo også i filmen i flamenco-versjon og knytter både karakterene og historiene sammen:
Yo adivino el parpadeo
de las luces que a lo lejos
van marcando mi retorno.
Son las mismas que alumbraron
con sus pálidos reflejos
hondas horas de dolor.
Y aunque no quise el regreso
siempre se vuelve
al primer amor.
La vieja calle
donde me cobijo
tuya es su vida
tuyo es su querer.
Bajo el burlón
mirar de las estrellas
que con indiferencia
hoy me ven volver.
Volver
con la frente marchita
las nieves del tiempo
platearon mi sien.
Sentir
que es un soplo la vida
que veinte años no es nada
que febril la mirada
errante en las sombras
te busca y te nombra.
Vivir
con el alma aferrada
a un dulce recuerdo
que lloro otra vez.
Tengo miedo del encuentro
con el pasado que vuelve
a enfrentarse con mi vida.
Tengo miedo de las noches
que pobladas de recuerdos
encadenen mi soñar.
Pero el viajero que huye
tarde o temprano
detiene su andar.
Y aunque el olvido
que todo destruye
haya matado mi vieja ilusión,
guardo escondida
una esperanza humilde
que es toda la fortuna
de mi corazón.
Volver
con la frente marchita
las nieves del tiempo
platearon mi sien.
Sentir
que es un soplo la vida
que veinte años no es nada
que febril la mirada
errante en las sombras
te busca y te nombra.
Vivir
con el alma aferrada
a un dulce recuerdo
que lloro otra vez.