Flisespikkeri.com

Tut og kjør altså! Dagens påkjenning besto av det som i utgangspunktet skulle være en kjapp sjåførjobb i Bergen sentrum. Når man som oftest går, og ikke bruker bil i sentrum, bruker man sjelden energi på å fordømme veiplanlegging, veiarbeid, veiarbeidere, veietaten og alle ord som begynner med “vei”. Da ser man sjelden trafikken fra innsiden av bilen med hendene på rattet og blikket vendt mot skilt og lys. Da lar man seg sjelden forvandle til “kongen av veien” med enerett til å foreta de opplagte manøvere man alltid har gjort for å komme hurtigst mulig fram til målet. Som “myk trafikant” kan man tidvis forakte bilistenes overambisiøse kjøremønster.

I dag gikk jeg ikke. I dag kjørte jeg. I dag hadde jeg hendene på rattet, med rett til kjøre. Overambisiøs eller ikke - i dag forbanner jeg en lang liste av ord som begynner med “vei”.

Jeg skulle én ting i sentrum. Jeg skulle til Grieghallen og ut av sentrum igjen. Uten å poengtere hvor viserne på klokken var da jeg passerte bompengeringen, ei heller fullføre poenget med å si hvor viserne var da jeg kom meg ut av ringen igjen, vil jeg derimot si at jeg kjente antydning til både svimmelhet og bilsyke av alle omkjøringene og unnamanøverne jeg måtte foreta meg. Det var ikke bare jeg som slet. På min strabasiøse ferd gjennom løypen observerte jeg en annen bilist som holdt på å gjennomføre en vellykket kollisjon av type front-mot-front mot en fartsglad drosje der hvor det nå var blitt enveiskjøring.

For å komme til Grieghallen kjørte jeg ikke bare i ett åttetall, men to! Kjøreruten min minner om symbolet man finner på skilt for severdigheter. Om jeg ikke ble premiert med høye stilkarakterer for gjennomføringen ble jeg i det minste en ør og lite snakkesalig bilist. Da jeg med noe høy puls endelig kom på rett side av Grieghallen klarte jeg nesten ikke å oppsummere alle stedene jeg hadde sett veiarbeid eller avsperringer.

Heller ikke veien ut av hinderløypen var lett. Rushtrafikken var da akkurat begynt, og som resultat av utallet med avsperringer endte jeg opp med å stå i endeløs kø i bratt nedoverbakke med en bensinmåler som viste at tanken nesten var tom. Bensintanken sjekker man ikke når man sjelden kjører bil. Da er ikke et varsellys i dashbordet det man ønsker å se.

Jeg er ikke den beste forsvareren av bilisme i tettbygde strøk. Jeg våger meg ikke ut på den glattisen. Der er det mange nok allerede, men akkurat i dag kunne jeg tenke meg å fyre av litt løskrutt med flobberten mot trafikketaten (for ikke å bruke et ord som inneholder “vei”), og delta i klagekoret som hyler om alle gravearbeidene som gjør bykjøring til et komplett mareritt. Mistanken om at veiplanlegging i denne byen er en bortimot uhåndterlig jobb er absolutt tilstede etter dagens trafikkrebus.

Det slo meg forresten da bensinmåleren sto på “empty” med tutende biler rundt meg at bobiler og andre turister burde fått tilbud om sjåfør i sentrum ved passering av bompengeringen. Da hadde kanskje turistene kommet tilbake neste år. Vi andre får håpe byen er hel til neste år.

Noen fortalte meg at ordet “ikke” er det ordet folk flest glemmer å ta med når man skriver.

Nå er det Stoltzekleiven i Bergen som får svi for manglende (evt. uønsket) pengebidrag til opprusting, og for litt mangelfull ordlegging av problemet i Bergens Tidende..

Enten kommer Stoltzen til å rase ut, eller så vil den ikke rase ut dersom man yter penger. Et ord fra eller til spiller faktisk stor rolle. Jeg håper at den ikke raser ut.

Jeg håper også at linken til saken i BT om Stoltzen blir oppdatert - helst før den raser ut. Stoltzen altså.

Bloggens besøk er uransakelig. Ihvertfall for bloggere som ikke tenker så mye på hvem eller hvor mange som leser den, eller for bloggere som ikke levner den totale mengden av ord i sin egen blogg så mange tanker.

Noen av de besøkende plukker ord fra forskjelige steder i bloggen og limer dem sammen til en pussig liten setning.
Dette gjør de ved å taste inn rett kode av søkeord, kan hende i søkemotorer. Denne koden kan stemme på de rareste plasser, og stemmer den med mengden av ord i bloggen så ramler det inn mange tilfeldige informasjonsjegere med de pussigste søkeord som utgangspunkt.
Dette er jegere som henter informasjonen de vil ha for så å forsvinne sporløst videre som et spøkelse, uten å si noe om det de fant var rett bytte for jakten.

Noen slike spøkelser har vært innom Bloggeren også. I noen tilfeller er det overraskende å se hvordan de peilet seg inn hit. De gangene jeg husker å se på listen over ord som har ledet disse jegerne til å lese min viltvoksende og ustrukturerte side, ja de gangene får jeg nesten hikke.

- Har jeg skrevet det? Har jeg brukt det ordet der? Hvorfor har så mange søkt på det ordet? Hvordan oppfattet de det de leste? Får de bruk for det de fant? Hvem er de egentlig?

At jeg blir sittende igjen med å danne meg et bilde av hvem som søker, hvorfor de har søkt og hva søkeresultatet førte til er helt sikkert. Jeg tillater meg å komme med et knippe eksempler på søkeord som har ført til at tankene har forløpt seg.

“Flått”

Kort ord. Mange har funnet ordet her. Det bunner i historien fra sommeren 2005 da jeg hadde en uønsket flåttopplevelse som er utførlig gjenfortalt en annen plass. At flere er plaget med det samme udyret er sikkert som banken. Noe sier meg at en del blogglesere i sin angst og desperasjon over nærkontakt med den lille flåtten har havnet her i jakten på hjelp. Jeg er usikker på om jeg har kunnet bistå med informasjon, men håper likevel noen har hatt utbytte av historien.

“Grease”

Om vi snakker underholdning og musikk - ingen kommentar. Aller minst om hvem som søker. Man har kommet på feil plass. Søk videre.
Om vi snakker om Grease i forbindelse med båtmotorer og den type ting er jeg mer på nett. Jeg forbinder grease med tykk smøreolje på tube som skal hindre motoren fra å ruste. Guffent men høyst nødvendig om man vil nyte båtlivets gleder også neste sommer.

“Mads Eriksen”

Gjenganger. Mange treff på et tidligere innlegg om musikeren Mads Eriksen, og ikke tegneserieforfatteren Mads Eriksen. Begge to med hver sine sterke sider. Hvor stor andel av de som kom hit for å finne ut mer om musikeren skulle jeg gjerne likt å vite. Skal ikke stikke under en stol at tegneserieforfatteren er et stort navn også.

“Ved til salgs”

Jeg har ikke blogget om ved, men hvem vet? Kanskje i løpet av vinteren når kulden setter inn og folk blir blå i ansiktene av strømsparing og kuldesjokk at jeg da hoster opp et eller annet febersykt om ved. For ordens skyld - jeg ønsker meg fremdeles en vedovn.

“Få opp syltetøy lokk”

Med de ordene så jeg for meg en person med røde never med sår og plaster, og som med lillefingrene tastet inn et desperat søk om hjelp for å få has på syltetøyglasset fra Nora som står uåpnet på kjøkkenbenken. For frokost ble til lunch som ble til kveldsmat - uten syltetøy fra Nora. Jeg håper jeg reddet måltidet!

“Hvordan svømmer fisken?”

Mine teorier om sluker og angler har kanskje blitt lest av noen som lurte på hvordan fisken svømmer. Til skoleelever eller de som lurer på det - jeg er kanskje ikke den beste til å legge ut om hvordan fisken svømmer, men jeg kan ihvertfall forskjellen på snuten og halen på fisken. Det er mer enn hva noen slukprodusenter kan - tilsynelatende.

“Miste visakort”

Det er en lang historie som står nevnt under Selvskryt. Den er ikke fortalt i full lengde, men den har stikkord som lang hjemreise via Stockholm, 40 kg bagasje, flygelederstreik, dustete Finnair, dustete billettautomat, Visakort her, visakort der, hotell, fengsel, tog og atter tog, hyggelig dame.. osv. Om noen øver påtrykk kan det hende at jeg tar fullversjonen senere.
Det aner meg forresten at flere har mistet visakortet sitt. Til dem sier jeg at jeg vet hvordan det er!

“Take away Jessheim”

Jeg er ikke sikker på om jeg vet hvor Jessheim er. Jeg ville bommet kraftig om jeg skulle plotte det ut på kartet uten å fuske. Jeg beklager det overfor Jessheim-beboere. Sikkert en fantastisk plass, men om de har takeaway der er jeg usikker på. Ikke det at jeg ønsker å finne det ut, men noen har da havnet her i sin krampeaktige sult etter mat på Jessheim. Man får håpe de fant ut om Pizzarestauranten eller kebabsjappen var åpen, eller om noen kunne selge dem noe takeaway før de kreperte.

Videre ser jeg at Kari Slaatsveen, Kizz og Tor med hammeren har sine trofaste fanskarer. Jeg ser at folk søker etter leilighet i Bergen på det så til de grader overopphetede boligmarkedet. Jeg ser at mange savner Stjerneposen og at noen vil kjøpe seg en sveveklipper. Lykke til med det!

Så kan man jo undre seg på hva man søkte etter med ordene “speide mann bilder” og “cheese bilde”. De fant neppe det de søkte etter her.

Etter dette innlegget skulle det ikke forundre meg om “spøkelse med hikke på jakt” blir registrert på listen over søkeord til bloggen.

Ganske tilfeldig men akk så hoderystende upassende. Med disse ord vil jeg vise hva som fikk meg til å si med over gjennomsnittet lydhør røst “hva i svarte?”.

Dagens nyhetsoppdatering stoppet opp da jeg kom til en sak fra Nettavisen om en grusom hendelse på en bar i Uruapan City i Mexico. Som det står å lese i Nettavisen stormet maskerte og bevæpnede menn en bar mens de skjøt i luften, hvorpå fem menneskehoder ble slengt ut på dansegulvet foran sjokkerte gjester. Allerede her reagerte jeg med vantro på det jeg akkurat hadde lest. Av sakens videre innhold forstår man at dette har skjedd i en del av Mexico hvor kriminaliteten er høy.

På tross av utenriksstoff man helst skulle vært foruten var det likevel ikke dette som fikk meg til å raute. Som om ikke bestialske nyheter fra Mexico via Nettavisen var hårreisende lesing så var det den rullerende reklamen rundt nyhetsteksten som gjorde utslaget.
(rullerende fordi reklamen rundt teksten byttes ut for hver gang man går tilbake til ønsket side)

Rett etter jeg hadde lest om det som skjedde i Urupuan City lot jeg blikket seile mot høyre del av skjermbildet. Der leste jeg denne setningen:

“Ønsker du å vinne kampen om de beste hodene - fra hele verden? Meld deg på i dag”.

For en del år siden måtte en lokalavis trykke en uforbeholden unnskyldning dagen etter at de på samme side som dødsannonsene hadde kommet i skade for å trykke en større annonse for en jubileumsfest hvor man ønsket alle som kunne krype og gå velkommen.

Noe sier meg at Nettavisen neppe gjør det samme.