Aki Kaurismäki sin siste film “Lys i skumringen” går nå på norske kinoer. Finnen fullfører med dette en trilogi av filmer. Alle tre med de klassiske Kaurismäkiske antiheltene som hovedkarakterer. Så også i “Lys i skumringen”.
Sikkerhetsvakten Koistinen som på sine nattevakter drømmer om å starte sitt eget firma forelsker seg i en blondine. En blondine med skumle bakmenn og deres mindre hyggelige hensikter.
Koistinen aner lite om blondinens skjulte motiv for oppmerksomheten hun gir ham. Ikke før det er for sent. Men Koistinen er en håpets mann. Uansett hvor ille livet utarter seg for stakkarslige men dog så drømmende Koistinen, så klamrer han seg til det fjerne håpet.
I filmen opplever man gangstere på finsk vis. Man opplever biroller som utgjør bindeledd mellom tragedie og håp. Man opplever tunge blågrå scener som utdyper alt det dystre i denne historien. Her finnes knapt en scene uten et glass med noe sterkt i. Enten for å drukne sorgene eller for å styrke nervene. Enda oftere tenner man seg en røyk som gir alt det blågrå enda en sterkere touch av hvor dystert livet kan være. Alt det blågrå blir bare såvidt avbrutt av et enkelt fargevalg, for kanskje å si at man aldri skal slutte å håpe på noe bedre.
Kaurismäki har gjort Koistinen til hovedpersonen man lett sympatiserer med. Historien virker likevel litt spinkel og blekner aldri så lite mot de velskapte karakterene og det tydelig gjennomtenkte miljøet menneskene lever i. Selv om historiens forløp er lett å følge med på er det litt for få vendinger som kunne gjort humoren i filmen enda svartere. Det blir mye form og lite farge.
“Lys i Skumringen” er på tross av en noe svak fortelling, og noen pussige oversettelser, et tragikomisk og underholdende alternativ til mange platte filmer på kino. Den kan anbefales, men vit hva du går til.
0 Responses to “Kaurismäki lyser i skumringen”