Archive for august 22nd, 2006

Lenge leve Kizz-posen

Hva skjedde med Kizz-posen eller Stjerneposen?

Her om dagen, og minst helt uten videre, dukket Kizz-posen opp i min hukommelse igjen. Posen, som muligens het Stjernepose, med snop og Kizz-bilder en gang på det klin sprøe 80tallet var kanskje noe av det mest skumle snopet barn kunne bli lokket til å kjøpe. Jeg husker fint lite av selve snopet, men jeg ser for meg at det var noen fæle og meningsløse varianter av søte, sure og syrlige søtsaker som kan ha sett ut som instrumenter eller stjerner. Det kan ha vært bruspulver i posen og det kan ha vært lakrisfigurer av medlemmene i Kizz.

Stjernepose

Den lille pakken med Kizz-bilder var der ihvertfall. Antallet i hver pakke husker jeg ikke, men det var en liten pakke med bilder av disse rockerne med maling i ansiktene og nesten litt for skumle klær på. For en pjokk som gikk i barneskolen og fikk Kizz-posen introdusert via en kompis var dette en oppdagelse uten sidestykke i min til da begrensede snopverden.

Så fulgte det noen lørdager da jeg og min Kizzpose-fan av en kompis syklet alt vi kunne til nærmeste kiosk som solgte Kizz-poser. Vi kjøpte hver vår pose for å være sikker på at vi fikk forskjellige bilder av medlemmene i Kizz, for så å dele broderlig til vi hadde like sett med bilder.

Da vi fikk flere og flere av de samme bildene begynte interessen å dale. Vi ble kravstore og hoppet av Kizzpose-karusellen. Dette var nok årsaken til at jeg solgte det som kunne ha blitt min Kizzbilde-formue i dag. Kanskje også spiren som kunne ha gjort meg til et Kizz-fan. Noen gutter i parallellklassen hadde fått tips om at jeg hadde en bunke bilder av Kizz. De var i overkant interesserte. Heldigvis hver for seg. Kremmer som jeg var sa jeg meg delvis villig til selge bildene for høystbydende. En rimelig tøff budrunde var i gang. Lommepenger og andre sparepenger haglet. Da de hadde kommet to uker fram i utbetaling av lommepenger og den sviende summen nærmet seg 80 kroner måtte den ene gi seg på tappert vis. Jeg gikk med overskudd så det rakk og tjente en anseelig sum som selvsagt ble snopt vekk.

Kizz-fan ble jeg derimot aldri, men hva skjedde med posen?

Noen ganger

Noen ganger skulle jeg ønske litt av hvert.

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne gå inn i matbutikken for kun å hente en handlepose med dagens anbefalte matvarer rett fra grossisten. En pose sammensatt av omtrent bare sunne varer. Da hadde jeg sluppet å sukke over det elendige utvalget av frukt og grønnsaker på mitt lokale supermarked. Jeg hadde kanskje unngått å ende opp med ting jeg overhode ikke trenger. Jeg hadde sluppet å snuble i det evige rotet av paller med nyankomne varer som står som hindere mellom hyller og kjøleskap. Jeg hadde unngått å måtte spørre de ansatte om det jeg måtte lure på, bare for å nok en gang få et surt svar tilbake.

Noen ganger skulle jeg ønske at man kunne velge hvilken kommentatorstemme man ville høre på i anledning sport på tv. Som oftest dukker problemet opp når kun én tv-kanal sender sportsbegivenheten man ønsker å se, og når den samme tv-kanalen setter den mest enerverende kommentatorstemmen til å gjøre jobben.

Noen ganger skulle jeg ønske at man fikk en bonus for å huske å bruke blinklyset i trafikken. Forhåpentligvis med det resultatet at flere ville tatt seg bryet med å vippe bryteren for blinken opp eller ned litt oftere.

Noen ganger skulle jeg ønske at man la listen litt høyere før dokumentarfilm ble satt opp på kino. Å slippe følelsen av å ha betalt billett for å se “Norge rundt” på kino hadde hjulpet.

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg var sanndrømt. Da hadde jeg vært backstage på den tidligere omtalte Kraftwerk-konserten i Bergen.

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne tysk flytende. Da hadde jeg forstått hva Kraftwerk prøvde å forklare backstage.

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne fatte meg i korthet.

Noen ganger…