Sommerens dramatiske øyeblikk fritt gjenfortalt etter hukommelsen fortonet seg omtrent slik..
Jeg og opphavet på fisketur i åpen plastbåt anno 70tallet midtfjords et sted på vestlandet. Vi hadde selv satt ut båten og skrudd i det som ihvertfall vi kaller for en nuggel. Nuggelen som er en plastdings i retning av en propp skrudd inn i akterenden på båten for å hindre vann i å fosse inn i bunnen av båten er rimelig ok for å i det hele tatt ha en tett båt.
Før jeg fortsetter med historien føler jeg for å tilstå mine slette båtkunnskaper, selv om jeg har brukt båt hver bidige sommer i en årrekke. Så om andre vet ord for nuggel eller propp, og gjerne vet hvorfor man utstyrte åpne plastbåter med dem på 70tallet før man fikk de fantastiske selvlensende båtene, så berik meg gjerne. “Føl eder fri at kommentære”.
Der var vi altså. Midtfjords, og ingen andre båter i sikte. Med en 8 hesters påhengs raste vi så godt det lot seg gjøre til ønsket fiskeplass. Der skjedde det noe ganske uventet. I takt med at vi senket farten begynte det så smått å piple vann opp fra sluket i bunnen av båten. Om det hadde regnet hadde vi ikke brydd oss videre med det. Det skal sies - når det regner er det mildt sagt en kjip jobb å lense båten. En 14 fots båt med rimelig bred bunn samler mye vann. Believe you me! Men det regnet ikke. Det hadde ikke regnet på mange dager og båten hadde ikke hatt en dråpe regnvann i bunnen på svært lenge.
Det var ikke bare det at det piplet inn vann da båten etterhvert stanset opp. Der hvor sluket er sto det nå en slags frådende søyle med vann opp. Der og da en akkurat passe skremmende ting å se. Jeg rakk vel ikke en gang å spørre “ehm.. kanskje vi skal snu?” før avgjørelsen var tatt.
Turen tilbake tar normalt 10 minutter. Det skulle vise seg at på de 10 minuttene hadde vi begge rukket å tenke at plasten båten var laget av for godt og vel 30 år siden hadde begynt å sprekke, eller at båten hadde fått seg en flenge en plass. Uansett med et kostbart og uønsket innkjøp av ny båt som resultat. Samtidig som vi snekret dyre teorier hver for oss så jeg hvor vannet trakk seg tilbake nå som båten hadde bra fart med baugen godt hevet over vannet. En eventuell sprekk i båten måtte altså være i baugen.
Vel inne ved land tømte vi båten for fiskesaker, motortilbehør og andre båtting på rekordtid. Med bildet av båt med påhengs under vann på netthinnen kastet vi formelig motoren på land, for så å spurte bort til vinsjen med tanke på å få båten opp før den var så tung av vann at wiren ville ryke på første forsøk. Svetten silte mens vi klargjorde båten for opptrekk.
Båten hadde ingen sprekker. Derimot var det denne hersens nuggelen eller hva denne proppen kalles som var årsaken (etter et søk på nettet fant jeg at det kalles “dyvika” på svensk). Den var borte. Et åpent hull med vann rennende ut var det eneste vi kunne se. Det er i slike stunder man ikke vet om man skal være sjeleglad for at det ikke gikk verre eller om man skal forbanne båtprodusenten med sin 70talls patent på hvordan å tette en båt.
Etter et døgn hadde vi diskutert til det kjedsommelige hvordan vi nå skulle klare å skaffe en plastdings laget for 30 år siden. Et klokt hode hadde funnet ut at en vinkork kunne gjøre samme nytten inntil vi kunne ordne noe mer permanent. Med en uke igjen på landstedet tenkte jeg selv at det var like greit å bare reise hjem igjen nå som vi ikke kunne være på sjøen.
Dagen etter hendelsen var vi fremdeles slukøret. Tiden gikk med til å speide ut over sjøen etter en bitteliten hvit ting som kanskje ved et mirakel hadde funnet sjøveien hjem, og nettopp funnet svaberget hvor vi oppholdt oss.
Nesten samtidig som jeg skulle til å bryte ut “Dett var dett. Jeg vil hjem!” så opphavet noe rart som fløt i sjøen, og hadde gleden av å vasse ut for å fiske opp en liten hvit dings som lengtet hjem.
Aldri har vi vært mer glad for å se igjen et lite stykke gammel plast. Aldri har vi vært mer glad for å kunne skru i en propp. Aldri mer skal man si at miraklenes tid er forbi. Men hva i nuggelens navn tenkte man på 70tallet?
