Archive for august, 2006

Tor med hammeren online

Lyn og torden altså! Nå har Tor med hammeren fått registrert sine hissige slag.

Det er ikke ofte jeg driver og slenger rundt meg med linker til sider på nettet. Ihvertfall ikke ved å gjøre et eget innlegg av det, men nå har Bergens Tidende gjort meg oppmerksom på nettstedet blitzortung.org som viser en oversikt over nedslagsfelt for lyn i Europa.

BT hadde nylig en sak hvor de kunne rapportere om folk som ble oppmerksom på lysglimt i den mørke horisonten vest av Sotra i Hordaland. Noen var overbevist om at dette ikke kunne dreie seg om lyn og torden, men joda - det var nettopp det dette var.

Nettstedet blitzortung.org fikk sikkert treff i hopetall både fra vestlendinger og andre BT-lesere denne kvelden da Tor hamret ifra seg ute i havet. Alle teorier om ufoer og overnaturlige ting ble således slått i stykker.

Slik tar det seg ihvertfall ut når det glimtes og hamres på Europakartet..

blitzortung

Nerdete og for spesielt interesserte? Godt mulig, men bare vent til du sitter der etter at Tor har dundret rundt husveggene dine. Når du tør å slå på PCen igjen (om Tor ikke har smadret den da) er du helt sikkert innom blitzortung.org du også for å sjekke nedslagsfelt og antall lyn i ditt område.

Tor med hammeren der altså - nå med egen lynteller på nettet!

Hjelp, jeg er blitt utfordret!

Dette kunne om mulig vært tittelen på en heidundrende festlig (helst forglemmelig) komedie fra “Junaiten” på 80tallet. Det er det ikke, og heldigvis for det! Det er derimot Carmen som i all forsiktighet og blyghet har ymtet om en utfordring, eller et meme.

Noen har utstyrt Wikipedia med denne beskrivelsen av et meme. En oppgave hvor jeg skal hoste opp 15 ting noen har sagt som har reddet dagen min. Eller som både Carmen og Ragnhild sier det…

Skriv ned femten ting som har blitt sagt til deg, som har gjort deg glad og som er fint å huske på

Jeg tvilte litt på om jeg skulle gi meg i kast med det, men en utfordring er en utfordring - so here we go..

  • Han har gode manérer (sagt av en mor i etterkant av et bryllup)
  • Du skriver som en gud! (mange gode bloggere fortjener dette bedre enn jeg, men likevel kjekt å få epost med den kommentaren)
  • Hvor i England kommer du fra? Norsk? Du snakker så bra engelsk!
  • Jeg har samme krøller som deg.. (sagt i et annet bryllup av en passe bedugget voksen dame. Jeg har da ikke krøller, men du verden så lattermild jeg ble)
  • Hadde flere kunnet pakke kofferten som deg.. (sagt på flyplassen av en som sjekket inn bagasjen min og som nettopp hadde krevd avgift for overvekt av forrige reisende passasjer)
  • Smile! It’s Christmas! (eldre kelner på et hotell i Kairo på selve julekvelden. Da smilte vi)
  • Du gjorde det så naturlig (enda et bryllup. Skal lite til - jeg var behjelpelig med å dele ut program for vielsen)
  • Etterrettelig og solid! (sagt i en epost fra en av kontaktene mine i min forrige jobb da jeg sluttet. Smilte 14 dager i strekk)
  • En fornøyelse å samarbeide med! (En annen av kontaktene i en epost ved samme anledning. Omtrent 14dagers-smil der også)
  • Du er en mann av din tid (kommentar i bloggen)
  • Han lager så god kaffe! (sagt av en kaffetørst gjest etter en bedre middag - om mine to teskjeer med NesCafe..)
  • Du er en av de mer modne og voksne studentene vi har hos oss (utrolig nok kom disse velmenende ordene fra en ellers fresende og autoritær foreleser i utlandet etter en heftig diskusjon om bagateller)
  • Så bra du ordnet kopimaskinen! Du aner ikke hva du har gjort! (helt sant. Jeg ante ikke hva jeg gjorde. Jeg åpnet den, kom borti en dings som var løs og lukket lokket igjen. Men selvsagt glad for takknemligheten)
  • Like sjarmerende som en Gin & Tonic (en dame jeg traff på gaten siterte noen felles kjente som hadde fått anbefalt filmen “Lost in translation” med de ordene. Bare det at det var jeg som hadde gitt min filmkritikk til de felles kjente. Å få mitt eget sitat gjenfortalt uten at damen visste hvem som var kilden fikk meg til å smile hemmelighetsfullt)
  • - T.H.A.N.K. Y.O.U.! (det eneste som sto i en takke-epost etter å ha sendt en gave til en kompis i utlandet. Kort og presist)

Jeg lirer av meg et lite “Psssssssst!” til Ellen, Morten og Helene siden man skal lange utfordringen videre. Måtte hell og lykke følge dem på deres vei mot en komplett liste - om de fanger opp utfordringen da.

Kaurismäki lyser i skumringen

Aki Kaurismäki sin siste film “Lys i skumringen” går nå på norske kinoer. Finnen fullfører med dette en trilogi av filmer. Alle tre med de klassiske Kaurismäkiske antiheltene som hovedkarakterer. Så også i “Lys i skumringen”.
Sikkerhetsvakten Koistinen som på sine nattevakter drømmer om å starte sitt eget firma forelsker seg i en blondine. En blondine med skumle bakmenn og deres mindre hyggelige hensikter.
Koistinen aner lite om blondinens skjulte motiv for oppmerksomheten hun gir ham. Ikke før det er for sent. Men Koistinen er en håpets mann. Uansett hvor ille livet utarter seg for stakkarslige men dog så drømmende Koistinen, så klamrer han seg til det fjerne håpet.

lys i skumringen

I filmen opplever man gangstere på finsk vis. Man opplever biroller som utgjør bindeledd mellom tragedie og håp. Man opplever tunge blågrå scener som utdyper alt det dystre i denne historien. Her finnes knapt en scene uten et glass med noe sterkt i. Enten for å drukne sorgene eller for å styrke nervene. Enda oftere tenner man seg en røyk som gir alt det blågrå enda en sterkere touch av hvor dystert livet kan være. Alt det blågrå blir bare såvidt avbrutt av et enkelt fargevalg, for kanskje å si at man aldri skal slutte å håpe på noe bedre.

Kaurismäki har gjort Koistinen til hovedpersonen man lett sympatiserer med. Historien virker likevel litt spinkel og blekner aldri så lite mot de velskapte karakterene og det tydelig gjennomtenkte miljøet menneskene lever i. Selv om historiens forløp er lett å følge med på er det litt for få vendinger som kunne gjort humoren i filmen enda svartere. Det blir mye form og lite farge.

“Lys i Skumringen” er på tross av en noe svak fortelling, og noen pussige oversettelser, et tragikomisk og underholdende alternativ til mange platte filmer på kino. Den kan anbefales, men vit hva du går til.

- Sakral leilighet til salgs

Hva med å kjøpe seg leilighet i en kirke? Sikkert en spottende tanke, men ved første øyekast er det en sakral leilighet man skulle tro var annonsert på Finn.no.

Jeg må opplyse om at jeg har fått i oppgave av nestorblogger Morten å lage et blogginnlegg om et hvilket som helst slags hus. Utfordringen, som er starten på en bloggduell mellom oss to, var egentlig å finne noe særegent ved et hus som jeg hadde bilde av. Å finne det personlige ved huset og å bringe det fram i lyset. Som i at noen hus smiler mer enn andre - for eksempel.

I dag fant jeg noe som kanskje gir meg bestått på oppgaven. I en boligannonse på Finn.no annonseres et “nytt eksklusivt leilighetsprosjekt” i Bergen. Faktisk så eksklusivt at man har gitt den annonserte leiligheten ID-nummeret 6.3. Det er så eksklusivt at man bruker bildet av den nærliggende kirken som hovedbilde i annonsen. Med mindre leilighetsprosjektet har arkitektur i samme stil. Det er da man kanskje spør seg - hvor i bygget denne leiligheten ligger.

Sakral leilighet

Er det i tårnet til venstre i hovedbildet?
Er det der med de doble buete vinduene?
Har man kuppel som tak?

Vil man ha god utsikt?
Vil klokkene i tårnet fungere som vekkerklokke? Som dørklokke? Vil man egenhendig kunne ringe julen inn?
Vil navneskilt ved hovedporten bestå av ID-nummer 6.3 og navn, ved siden av salmenummer og salmevers?

Har man felles hage med de andre boenhetene? Kan man nyte en urban kirkekaffe på trappen, omgitt av gjerde med spir?
Vil nederste etasje være en høy første-etasje med poserende brudepar på trappen, til glede eller sjenanse hver lørdag?
Vil resten av første-etasjen bli leid ut til opprinnelige aktiviteter?

Prisantydningen ligger i overkant av 3 millioner. For det får man visstnok en svær flatskjerm med på kjøpet. Hvordan vil den passe inn i tårnet?

Dette er svar man helt sikkert bør ha klarhet i før man slår til og skaffer seg leilighet 6.3 i dette “eksklusive leilighetsprosjektet”. Et hus med sjel er det ihvertfall. Om man da snakker om det samme huset - for det gjør man vel, eller?

Lenge leve Kizz-posen

Hva skjedde med Kizz-posen eller Stjerneposen?

Her om dagen, og minst helt uten videre, dukket Kizz-posen opp i min hukommelse igjen. Posen, som muligens het Stjernepose, med snop og Kizz-bilder en gang på det klin sprøe 80tallet var kanskje noe av det mest skumle snopet barn kunne bli lokket til å kjøpe. Jeg husker fint lite av selve snopet, men jeg ser for meg at det var noen fæle og meningsløse varianter av søte, sure og syrlige søtsaker som kan ha sett ut som instrumenter eller stjerner. Det kan ha vært bruspulver i posen og det kan ha vært lakrisfigurer av medlemmene i Kizz.

Stjernepose

Den lille pakken med Kizz-bilder var der ihvertfall. Antallet i hver pakke husker jeg ikke, men det var en liten pakke med bilder av disse rockerne med maling i ansiktene og nesten litt for skumle klær på. For en pjokk som gikk i barneskolen og fikk Kizz-posen introdusert via en kompis var dette en oppdagelse uten sidestykke i min til da begrensede snopverden.

Så fulgte det noen lørdager da jeg og min Kizzpose-fan av en kompis syklet alt vi kunne til nærmeste kiosk som solgte Kizz-poser. Vi kjøpte hver vår pose for å være sikker på at vi fikk forskjellige bilder av medlemmene i Kizz, for så å dele broderlig til vi hadde like sett med bilder.

Da vi fikk flere og flere av de samme bildene begynte interessen å dale. Vi ble kravstore og hoppet av Kizzpose-karusellen. Dette var nok årsaken til at jeg solgte det som kunne ha blitt min Kizzbilde-formue i dag. Kanskje også spiren som kunne ha gjort meg til et Kizz-fan. Noen gutter i parallellklassen hadde fått tips om at jeg hadde en bunke bilder av Kizz. De var i overkant interesserte. Heldigvis hver for seg. Kremmer som jeg var sa jeg meg delvis villig til selge bildene for høystbydende. En rimelig tøff budrunde var i gang. Lommepenger og andre sparepenger haglet. Da de hadde kommet to uker fram i utbetaling av lommepenger og den sviende summen nærmet seg 80 kroner måtte den ene gi seg på tappert vis. Jeg gikk med overskudd så det rakk og tjente en anseelig sum som selvsagt ble snopt vekk.

Kizz-fan ble jeg derimot aldri, men hva skjedde med posen?

Noen ganger

Noen ganger skulle jeg ønske litt av hvert.

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne gå inn i matbutikken for kun å hente en handlepose med dagens anbefalte matvarer rett fra grossisten. En pose sammensatt av omtrent bare sunne varer. Da hadde jeg sluppet å sukke over det elendige utvalget av frukt og grønnsaker på mitt lokale supermarked. Jeg hadde kanskje unngått å ende opp med ting jeg overhode ikke trenger. Jeg hadde sluppet å snuble i det evige rotet av paller med nyankomne varer som står som hindere mellom hyller og kjøleskap. Jeg hadde unngått å måtte spørre de ansatte om det jeg måtte lure på, bare for å nok en gang få et surt svar tilbake.

Noen ganger skulle jeg ønske at man kunne velge hvilken kommentatorstemme man ville høre på i anledning sport på tv. Som oftest dukker problemet opp når kun én tv-kanal sender sportsbegivenheten man ønsker å se, og når den samme tv-kanalen setter den mest enerverende kommentatorstemmen til å gjøre jobben.

Noen ganger skulle jeg ønske at man fikk en bonus for å huske å bruke blinklyset i trafikken. Forhåpentligvis med det resultatet at flere ville tatt seg bryet med å vippe bryteren for blinken opp eller ned litt oftere.

Noen ganger skulle jeg ønske at man la listen litt høyere før dokumentarfilm ble satt opp på kino. Å slippe følelsen av å ha betalt billett for å se “Norge rundt” på kino hadde hjulpet.

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg var sanndrømt. Da hadde jeg vært backstage på den tidligere omtalte Kraftwerk-konserten i Bergen.

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne tysk flytende. Da hadde jeg forstått hva Kraftwerk prøvde å forklare backstage.

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne fatte meg i korthet.

Noen ganger…

The Robots were here

Kraftwerk har vært her. De må gjerne komme igjen.

Maken til teknologisk musikalsk underverk kan man neppe oppleve. Et fargesprakende sceneshow utført av fire streite herrer i rett positur ved sine laptoper høres kanskje ut som en motsetning i seg selv, men så er det vitterlig en gjennomført teknomusikalsk historie man er vitne til på storskjermene som alle ser fra uansett sete i salen.

Machine

Ikke bare er det en musikalsk historie som går dypt inn i en dataverden som mennesket har skapt, men det er også en visualisert historie som gir et videoavtrykk av menneskets prestasjoner innenfor infrastruktur, teknologi, tiårenes stilarter samt idrett. At mennesket trigges til å bryte grenser innenfor alt dette, med eller uten hell, samt håpet om at vi enda skal prestere må være en del av budskapet i dette skråblikket til de fire herrene som for noen kan virke kjedelig. Kjedelig siden de står der lett vaggende til sine egne rytmer. I så fall er de kjedelig med stil. For stilen ligger i atmosfæren Kraftwerk skaper. Den gåsehudfremkallende atmosfæren som skapes av de fire herrenes sammensatte og drivende lyd- og lysshow. Et mesterverk så godt sveiset sammen at de går sine tyske bilprodusenter en høy gang. For det er vel kanskje en Mercedes vi hører i opptakten til låten Autobahn?

Alle som kan se og høre, og som har vett nok til å innrømme sine musikalske interesser innenfor popmusikk og teknomusikk har ett og annet å kjenne igjen hos Kraftwerk. Det er mer gjemt i Kraftwerks musikk enn man tror. Som så mange andre enn jeg har påpekt så er det vel ingen grenser for mengden artister som har litt Kraftwerk i seg - enten man med godvilje takler det eller ikke. Noen artister har kanskje i mangel av bedre fantasi valgt å ta hele stykker av Kraftwerks rytmer og lyder for så å gjøre det til sitt eget. Andre derimot legger ikke skjul på at de har respekt for sine forbilder - og det er jo flott! Kanskje det var nettopp på grunn av teknomiljøet at Kraftwerk ytret ønske om å spille i Bergen?

Godt og vel en uke etter konserten i Grieghallen 7. august går jeg med en slags tilfredshet over å ha opplevd dem live. Jeg har vel også et slags håp om at de legger turen hit en gang til. Det spørs hvor lenge Kraftwerk, som har holdt på i mer enn 30 år, ønsker å polere sine teknologiske musikkperler. Måtte de likevel være i stand til å gi oss enda et speilbilde i form av en ny studioplate som reflekterer deres tanker om vårt teknologibaserte samfunn. I så fall et kjærkomment datarytmisk skråblikk som er verdt å vente på.

Musik Non Stop!

Propp, propp, propp din båt

Sommerens dramatiske øyeblikk fritt gjenfortalt etter hukommelsen fortonet seg omtrent slik..

Jeg og opphavet på fisketur i åpen plastbåt anno 70tallet midtfjords et sted på vestlandet. Vi hadde selv satt ut båten og skrudd i det som ihvertfall vi kaller for en nuggel. Nuggelen som er en plastdings i retning av en propp skrudd inn i akterenden på båten for å hindre vann i å fosse inn i bunnen av båten er rimelig ok for å i det hele tatt ha en tett båt.

Før jeg fortsetter med historien føler jeg for å tilstå mine slette båtkunnskaper, selv om jeg har brukt båt hver bidige sommer i en årrekke. Så om andre vet ord for nuggel eller propp, og gjerne vet hvorfor man utstyrte åpne plastbåter med dem på 70tallet før man fikk de fantastiske selvlensende båtene, så berik meg gjerne. “Føl eder fri at kommentære”.

Der var vi altså. Midtfjords, og ingen andre båter i sikte. Med en 8 hesters påhengs raste vi så godt det lot seg gjøre til ønsket fiskeplass. Der skjedde det noe ganske uventet. I takt med at vi senket farten begynte det så smått å piple vann opp fra sluket i bunnen av båten. Om det hadde regnet hadde vi ikke brydd oss videre med det. Det skal sies - når det regner er det mildt sagt en kjip jobb å lense båten. En 14 fots båt med rimelig bred bunn samler mye vann. Believe you me! Men det regnet ikke. Det hadde ikke regnet på mange dager og båten hadde ikke hatt en dråpe regnvann i bunnen på svært lenge.

Det var ikke bare det at det piplet inn vann da båten etterhvert stanset opp. Der hvor sluket er sto det nå en slags frådende søyle med vann opp. Der og da en akkurat passe skremmende ting å se. Jeg rakk vel ikke en gang å spørre “ehm.. kanskje vi skal snu?” før avgjørelsen var tatt.

Turen tilbake tar normalt 10 minutter. Det skulle vise seg at på de 10 minuttene hadde vi begge rukket å tenke at plasten båten var laget av for godt og vel 30 år siden hadde begynt å sprekke, eller at båten hadde fått seg en flenge en plass. Uansett med et kostbart og uønsket innkjøp av ny båt som resultat. Samtidig som vi snekret dyre teorier hver for oss så jeg hvor vannet trakk seg tilbake nå som båten hadde bra fart med baugen godt hevet over vannet. En eventuell sprekk i båten måtte altså være i baugen.

Vel inne ved land tømte vi båten for fiskesaker, motortilbehør og andre båtting på rekordtid. Med bildet av båt med påhengs under vann på netthinnen kastet vi formelig motoren på land, for så å spurte bort til vinsjen med tanke på å få båten opp før den var så tung av vann at wiren ville ryke på første forsøk. Svetten silte mens vi klargjorde båten for opptrekk.

Båten hadde ingen sprekker. Derimot var det denne hersens nuggelen eller hva denne proppen kalles som var årsaken (etter et søk på nettet fant jeg at det kalles “dyvika” på svensk). Den var borte. Et åpent hull med vann rennende ut var det eneste vi kunne se. Det er i slike stunder man ikke vet om man skal være sjeleglad for at det ikke gikk verre eller om man skal forbanne båtprodusenten med sin 70talls patent på hvordan å tette en båt.

Etter et døgn hadde vi diskutert til det kjedsommelige hvordan vi nå skulle klare å skaffe en plastdings laget for 30 år siden. Et klokt hode hadde funnet ut at en vinkork kunne gjøre samme nytten inntil vi kunne ordne noe mer permanent. Med en uke igjen på landstedet tenkte jeg selv at det var like greit å bare reise hjem igjen nå som vi ikke kunne være på sjøen.
Dagen etter hendelsen var vi fremdeles slukøret. Tiden gikk med til å speide ut over sjøen etter en bitteliten hvit ting som kanskje ved et mirakel hadde funnet sjøveien hjem, og nettopp funnet svaberget hvor vi oppholdt oss.

Nesten samtidig som jeg skulle til å bryte ut “Dett var dett. Jeg vil hjem!” så opphavet noe rart som fløt i sjøen, og hadde gleden av å vasse ut for å fiske opp en liten hvit dings som lengtet hjem.

Nuggel

Aldri har vi vært mer glad for å se igjen et lite stykke gammel plast. Aldri har vi vært mer glad for å kunne skru i en propp. Aldri mer skal man si at miraklenes tid er forbi. Men hva i nuggelens navn tenkte man på 70tallet?