Archive for juli, 2006

Hva er en fisk?

Published at 19. juli 2006 in Sommerlige bloggsaker. 0 Comments

Hvilken vei svømmer fisken?
Hvor på fisken sitter hodet?
Hvor på fisken sitter halen?

Hva er en sluk?
Hvor på sluken skal krokene sitte?
Hva skal krokene på sluken simulere?

Hvor knyter man senen (eller gøttet som jeg sier)?
På halen? På hodet?

sluker

Bildet forklarer hvorfor jeg stoppet opp i klargjøringen av fiskesakene til årets første fisketur og begynte å lure på om jeg så riktig. Foran meg hadde jeg en pakke med tre sluker. Alle tre med et litt pussig utseende, og da snakker jeg ikke om fargene men om utførelsen.

Hvordan tenker produsentene av fiskesluker og fiskekroker? Er det virkelig noen slukdesignere som forestiller seg at fisker har halen plassert på hodet? Hvor vanskelig kan det være å plassere krokene bak på sluken?

Om jeg var sjefen til slukdesigneren ville jeg gitt designeren sparken på dagen. Med mindre fiskene faktisk svømmer baklengs og har halen på hodet. Da burde designeren fått en eller annen pris for sine oppdagelser.

Om jeg var fisken som skulle ha blitt lokket til å tro at dette var en skikkelig godbit er det mer sannsynlig at jeg enten hadde fått tidenes sjokk eller tidenes latterkrampe ved synet av denne vannskapningen. Uansett utfall ville jeg svømt tilbake til resten av fiskene og fortalt dem det siste nye fra liksomfisk-fronten. Resten av fiskene ville da enten skremt hverandre ihjel av tidenes liksomfisk-grøsserhistorier, eller ledd seg skakke av tidenes liksomfisk-”du skal høre mye”-historier.

Om jeg ikke får fisk på noen av slukene vil jeg ha pengene tilbake.

Skitt fiske!

Say cheese!

Published at 18. juli 2006 in Sommerlige bloggsaker. 0 Comments

Så har man vært i London noen dager. Sammen med min reisekompanjong oppsøkte jeg gamle og nye tomter i denne travle og trivelige hovedstaden hvor vi begge har vært en del ganger tidligere. Med kamera i sekken skulle det meste foreviges. Dokumentasjonsansvaret lå i hovedsak på mine skuldre siden jeg var den eneste som tok med kamera over alt. Det skal sies at det ble gjort mange hederlige fotoforsøk i sommerheten. Mange og hederlige fotoforsøk der altså!

Forestill deg følgende fotosafari i London:

Man står med kameraet i hånden på toppen av Greenwich Park hvor null-meridianen skiller den vestlige halvkule fra den østlige halvkule. På stedet der den symbolske stripen i bakken viser det nøyaktige tidsskillet stiller foto-objektet seg opp med én fot på hver side. Klikk - og man tror at man har tatt det perfekte bildet fra null-meridianen.

På toppen av Greenwich Park speider man utover London. Med London-gryten i bakgrunnen stiller man seg opp for fotografering. Klikk igjen - og man tror at man har digitalisert et feriebilde fra toppen i Greenwich Park.

På vei ned fra toppen i Greenwich Park treffer man på en sommerfugl. Størrelse diger! Den rikker seg ikke av flekken der den sitter på et gjerde. Man knipser noen bilder for moro skyld, og glemmer bildene like fort som man har tatt dem fordi turister på vei opp spør oss om vi har sett null-meridianen. Vi peker og forklarer iherdig..

Videre til storslagne Hayward Gallery hvor mitt reisefølge hadde et tindrende ønske om å se en omfattende utstilling av surrealistiske kunstnere. Man tar bilde av den enorme reklamesplakaten for utstillingen på en av veggene utenfor før man går inn. Klikk - og man tror man har foreviget en plakat med meget spesielt motiv fra utstillingen. Så slipper man ihvertfall å kjøpe plakaten kun for at den brettes og rives i stykker på ferden gjennom Londons gater.

Neste motiv er en svensk kafé ved navn Småland Coffee som der og da kaller på fliret. Klikk - og man tror man har tatt et perfekt bloggbilde av kaféen og skiltet. Ja, Faktisk klikkes det to ganger for å være på den sikre siden.

Det poseres og klikkes i hytt og pine siden motivene er mange og idéene florerer.

Vel hjemme igjen med kameraet plugget i usb-porten på PCen kunne jeg ikke gjøre annet enn å glo tomt på bildene som dukket opp på skjermen. To tredjedeler av bildene hadde et utgjort utydelig slør over seg. Som om man hadde vært på noen dagers sammenhengende heisatur og glemt å fokusere med kameraet. De fleste av bildene vi faktisk hadde mål og mening med er så utydelige at det grenser til det pinlige. Bildene vi tok i forbifarten, uten noen overveide tanker bak, er derimot klare som polert krystall. Hva som faktisk skjedde er jeg enda i stuss over. På kameraet lille skjerm så alt helt ok ut etter bildene var tatt, og jeg med mine begrensninger i detaljerte fotokunnskaper tok det for gitt at alt var bra. Jeg tok grundig feil. Grundig feil der altså!

Greenwich butterfly

La meg derfor presentere sommerfuglen fra Greenwich Park som den krystallklare vinneren av årets feriebildekonkurranse.

Fra Wimbledon til Mozambik på 7 minutter

Published at 9. juli 2006 in Trivialiteter. 0 Comments

Dagens hastige tekstmelding fra en omreisende kompis i Afrika:

- kan du sjekke vekslingskursen mellom Kroner og Meticals (mozambiske tullepenger)? Haster litt…

I min verden som er milevis fra både Afrika og afrikansk valuta gikk det 7 minutter fra jeg klarte å rive meg løs fra tv’en som viste tennisfinalen i Wimbledon-turneringen mellom Nadal og Federer til jeg fant korrekt kurs. Da hadde jeg (med mine få finanskunnskaper) kommet på å sjekke Finansavisen.no som selvsagt krasjet, N24.no hvor jeg ikke fant koden for Meticals for så å sende en sms tilbake med spørsmål om han visste hva forkortelsen var. Fikk kjapt svar om at han ikke hadde peiling.

Puh! Like langt.

Søkte deretter i Wikipedia etter de tre viktige bokstavene og fant da ut at det skulle være MZN, samt at jeg fikk med meg hvordan flagget ser ut.

Flagg

Med ordene “haster litt” i hodet søkte jeg i Google med ordene “MZN NOK course”. Google fant mye rart jeg ikke hadde bruk for, men selvsagt minst én side med korrekt info som jeg i ekspressfart gjorde en ny sms av. Fikk svar tilbake at jeg hadde bommet litt på nullene, men at det kunne stemme likevel.

For dem som er nysgjerrig så er 1 Norsk krone lik 4 395,75 Meticals, eller MZN. Jeg forsøkte først med 100 NOK og fikk en sum som fikk meg til å se nuller og sifre fra en kant av skjermen til den andre.

Hva som hastet slik? Han skulle overnatte i Maputo og planla økonomien. Ingenting hastet visst egentlig.

Dermed fikk jeg uten videre bekreftet at reaksjonsevnen min fungerer tilfredsstillende, at jeg ikke er videre interessert i tennis og attpåtil lært meg noen få men viktige fakta om Mozambik.

God tur til Maputo. Jeg fortjener en souvenir, minst!

På topp med Mads Eriksen

Published at 9. juli 2006 in Musikk og denslags. 0 Comments

Det var på Garage i Bergen. Det var min første konsertopplevelse. Det var Mads Eriksen.

Jeg mener året var 1991. Jeg var skoleelev på videregående og hadde ikke peiling på hva jeg egentlig foretrakk av musikk. Jeg tilhørte ingen sjanger og uttrykte ingen stil gjennom klær og oppførsel som mange andre gjorde. Jeg kunne ha rocket til Guns & Roses som de mer rocka folkene i svarte mc-jakker gjorde, for jeg likte rock. Jeg kunne ha gått for en mer pop-basert stil for jeg likte mye pop. Jeg likte i grunnen det meste, og det var vel nettopp det at jeg var altoppslukende i musikkveien som gjorde at jeg ikke tilegnet meg noen sjanger. Det har jeg egentlig aldri gjort.

Videregående skole var en tid med mange nye impulser. Mange band og artister ble lyttet til for første gang. Noen av dem henger ved meg enda. Mye fordi jeg har tatt vare på platene jeg kjøpte. Mye fordi mange minner er knyttet til musikken fra den tiden. Men mest fordi at jeg mener jeg har beholdt den allsidige musikksmaken som gjør at jeg enda ikke tilhører noen bestemt musikksjanger.

På samme tid som at jeg oppdaget Deep Purple, AC/DC, Motörhead og mye annet tungt hørte jeg også på mer lokale artister. På et eller annet tidspunkt fanget jeg opp Mads Eriksens gitarriff. Det var tvers gjennom vannvittig tøft. Som med mange andre oppdagelser var det rett i platebutikken for å brenne av lommepengene på nyoppdaget musikk og kom hjem med LPen “Journey”. Jeg husker at jeg var blendet av sitatet på coveret fra bladet Guitar Player hvor det sto at Mads Eriksen til tider kunne høres ut som en blanding av Joe Satriani og Eddie Van Halen. Det måtte jo være kult! Men jeg ble skuffet. Låtene jeg hadde hørt var ikke på platen jeg kom hjem med. Jeg hadde hørt nyere musikk. Så bar det ut på ny platejakt.

Omtrent samtidig skjedde det to ting. Det første var at et par av mine kompiser hadde kjøpt seg el-gitar og forsterker. Den ene av dem var et nytt bekjentskap og klassekamerat på vidergående. De to kompisene mine kjente ikke hverandre. Ikke før min klassekamerat fortalte meg at han gikk og lærte gitarspilling hos nettopp Mads Eriksen. Da den andre kompisen min med gitar, men uten læremester, fikk høre om min gitarspillende klassekamerat som gikk til selveste Mads Eriksen var introduksjonen uunngåelig. Det viste seg så at Eriksen hadde plass til en elev til.
Dermed hadde Mads Eriksen to av mine kompiser som elever samtidig som at jeg hadde to av Mads Eriksens plater. For ikke å snakke om to kompiser som vrengte den samme musikken til det ugjenkjennelige.

Det andre som inntraff omtrent da var at Mads Eriksen skulle spille på Garage i Bergen. Jeg og mine to gitarfrelste venner samt noen flere gikk i samlet tropp til Garage. Dette skulle bli min konsertdebut. Jeg hadde aldri vært på en livekonsert før. Ihvertfall ikke hvor man betalte en femtilapp for å gå ned i en mørk kjeller for å stå fjetret til råe gitarriff mens hørselen ble blåst veggimellom. Piping i ørene til tross - konserten var en suksess og jeg var blitt et fan.

Her en dag endevendte jeg LPene jeg har igjen fra det glorete 80tallet og LPenes harde tiår 90tallet. Hva fant jeg der?

Journey - Mads Eriksen

Platen “Journey” framsto som intakt. Godt bevart i plastcover framkalte den minner om konserten og det som fulgte i etterkant. Hva var det jeg så fikk øye på gjennom plastcoveret? Autograf med hilsen fra Eriksen “himself”. Dette hadde jeg nesten fortrengt.
Siden vi ikke hadde den helt store tilgangen på mer internasjonale artister og siden autografer var en relativt sjelden vare var det mer enn naturlig å spørre mine kompiser om de kunne fikse en autograf på Journey-platen. Jeg hadde tross alt bidratt med nettverksbygging og ny elev.

Der og da passerte jeg toppen av fan-tilværelsen. Jeg hadde vært fenget av musikken, jeg hadde vært på konsert og jeg hadde fått en autograf. Noen flere anskaffelser av det Mads Eriksen ga ut senere ble det likevel, men platen Journey var på tross av skuffelse selve høydepunktet. Det var tid for enda flere impulser og nye artister i min altoppslukende jakt på ny musikk.

Hva gjør man ikke for gamle helter? For dere som vil vite mer om Mads Eriksen kan dere gå inn på Mads Eriksens hjemmeside. Det blir han sikkert glad for.

The Flymo-incident

Published at 6. juli 2006 in Sommerlige bloggsaker. 0 Comments

For noen dager siden leste jeg innlegget om Flymo-gressklipperen til Lasse Dahl hvor faren for avkappete ledninger i tilfelle uforsiktig bruk nevnes med noen ord. Jeg skrøt selv av å ha vært Flymo-bruker i lengre tid (slitt ut tre flymoer kom jeg fram til i etterkant), og tenkte med stolthet på at jeg aldri hadde kappet av en eneste ledning.

Jeg må tilstå at hovmodet mitt nådde pinlige høyder da jeg senere kikket på kommentarene til innlegget hvor det fortelles om ledninguhell.

Gjett hvor det er blitt av hovmodet. Gjett hvor mye jeg angrer. Gjett hva som skjedde i dag.

Flymohendelse

 

Lyden av ledningen som ble kappet av på to steder i møtet med Flymoens knivblader hørtes nesten ut som et sverdslag som hentet fra filmer som “Hero” eller “Flyvende dolker”. Visuelle mesterverk som flere bør få med seg. Enten du er flymobruker med avkappet ledning og sverdslag-assosiasjoner eller ikke.

Det hjelper sikkert ikke å skylde på at ledningen hang seg opp i en busk. Resten av hendelsen kan ikke beskrives. Jeg har uansett bokført 1 avkappet ledning under gressklipping på listen over hverdagslige uhell, og lover å kneble hovmodet heretter.

Sesam, Sesam - “lokk” deg opp!

Published at 5. juli 2006 in Trivialiteter. 1 Comment

Er det noe som er håpløst irriterende så er det små glass med mat som ikke lar seg åpne. Store glass også for den saks skyld. Syltetøy, sauser, sylteagurker (om man faktisk synes det er godt), oliven og alt spiselig man kan finne på å putte i glass for så å selge det med en kjekk liten åpningsoppgave til kundene. Oppgaven som går ut på å få opp lokk som sitter limt fast. At noe så enkelt av og til kan være så unødvendig tidkrevende er neimen ikke lett å begripe.

Når det i tillegg er årets hittil varmeste dag går det gjerne hett for seg i sikringsboksen, og man begynner å utbasunere gloser som ikke er blogg-egnet. Man fordømmer glasset. Man fordømmer lokket. Man fordømmer produsenten. Man fordømmer matlaging generelt. Når så svetten har begynt å piple fram i pannen fordømmer man selvsagt at man skulle holde på med denne fillesaken på kjøkkenet når det er ute man skulle sitte og nyte maten.

synderglasset
For min del var det et glass med oliven som beint ut
nektet å la seg åpne uanstt hvor mye jeg prøvde.
Så sto jeg der da. Med røde spor i nevene
etter lokket som ikke
beveget seg en millimeter.

Da kom jeg på det gode tipset jeg fikk fra et klokt hode i Sogndal. Et tips som jeg kanskje hadde kommet på litt før, hadde det ikke vært for at jeg til dels mistet besinnelsen i varmen.

For dem som kjenner seg igjen, og for dem som sannsynligvis vil kjenne seg igjen før eller siden, har jeg derfor gått til det praktiske skritt og laget en “hvordan åpne et problemglass før man går totalt bananas”-prosedyre.

Prosedyren som man utfører på eget ansvar er som følger:

1. Sett glasset fra deg før du får problemer med å besinne deg.

2. Finn en kniv eller noe skarpt og hendig du har på kjøkkenet.

hjelpemiddel

3. Konsentrér deg

4. Før så kniven opp under lokket

kniv under lokk

5. Trekk pusten

6. Bøy kniven utover til du ser at lokket løsner

7. Skru av lokket. Pust ut

Ferdig arbeid

Så enkelt kan det gjøres.

Til produsenter av slike dusteglass - gi oss bedre lokk!

Irma 1000 - take it away, Kari!

Published at 2. juli 2006 in Musikk og denslags. 0 Comments

- Film er best på radio!

Dette ble en gang sagt på Irma 1000.

Det fantastiske radioprogrammet med Kari Slaatsveen og Barbara Jahn som brukte en parodi på Paal Bang Hansen i sine radiojingler, eller hva det heter når man reklamerer for sitt eget radioprogram. Et sjeldent godt produkt fra NRK P3 som satt spor i sjelen min. Spor som enda ikke er overkjørt av andre radioprogrammer.

- spis, spis, spis frokost…

Savner å høre igjen denne jingellåten på radio hvor det også synges at man skal “høre på pop” mens “Irma 1000 vasker opp”.

- gjøken er en luring - KOKO!

Gjenbruk av denne har for min del dreid seg om situasjoner hvor jeg har svart riktig på spørsmål i kunnskapspill. Mange gjøker der ute. Spesielt i trafikken…

- Vi ler og vi smiler av mannfolk i biler, av sure sjåfører som kjører og kjører, med snørr i barten og driter i farten. Se, jeg er kvinne og jeg ler!

(rå latter fra damen som står i trafikken etterfulgt av et voldsomt brak fra en kolliderende bil)

Nå er ikke jeg kvinne men jeg lo ganske mye av denne i sin tid.

- er det noe du lurer på om polsk frijazz? Irma 1000!

Det at andre komikere har tyvlånt uttrykket “polsk frijazz” etter dem har nesten gjort meg litt harm på Irma 1000 sine vegne. Med mindre uttrykket oppsto før Irma 1000. Da blir selvsagt det å reagere med harme helt feil…

- Hver dag tok de på seg feile klær, og resten av dagen ble et mareritt!

Å dytte slike morsomheter inn mellom radioprat og musikk gjorde sitt til at radioprogrammet ble ekstra morsomt å lytte til. Det kunne av og til være at egenreklamen i seg selv utgjorde høydepunktene i programmet. Man ventet gjerne på at det skulle komme en ny egenreklame og ble derfor lyttende så lenge programmet varte.

- Vi har en forandring i rutetabellen. Tog fra Jessheim og Kobbestø er innstilt, og det er tog til Damsgård og Irrestrand også. Bortevekk, ingen tog, ferdig med det!

Omgitt med akustikk hentet fra Oslo S var det slike beskjeder de kunne lire av seg til de reisende/lyttende. Resultatet for mitt vedkommende var at jeg ved en anledning var sekundet fra å gjøre det samme da jeg sto ved en åpen mikrofon på en flyplass i Øst Europa. Ingen hadde skjønt et kvekk og jeg hadde kanskje flirt meg halvt ihjel selv. Det er slike ting jeg savner på radio.

- Sitt ikke som sure sild, det er moro når man vil!

Irma 1000

De fleste av sitatene er hentet fra Irma 1000 cd’en “Ikke akkurat hudfargende knestrømper” utgitt i 1995, som jeg selvsagt er den heldige eier av.

Flåttsommer 2 - grøsset fortsetter

Published at 1. juli 2006 in Flått. 0 Comments

Mitt grøss fra virkeligheten som omhandlet fjorårets bitende flåttfortelling har gitt noen verdifulle tilbakemeldinger. Det later til at mange er smertelig kjent med problemet og at det finnes hjelp. Ja, hjelp og hjelp fru Blom. Denne flåttfjerneren ga meg assosiasjoner til torturredskaper i retning av det gestapo brukte under andre verdenskrig. I flåttens øyne (har blindpassasjerer øyner?) er det vel nettopp det dette redskapet er.

Flåttfjerner

Mobilbildet er generøst tilsendt av nestorblogger Morten Flaten som bruker redskapet på sin noe plagede hund. Flåttfjerneren foretrekkes visstnok blant kjennere. Så spørs det om apoteket selger tilsvarende produkter ment for mennesker.

Hva man så gjør med flåtten etter at den er fjernet fra sitt åsted er tydeligvis noe jeg ikke har videre kjennskap til. Sant å si er jeg i tvil om jeg vil vite noe mer enn at tilintetgjørelse er rimelig viktig. Men når flere enn én har fremhevet at flått og ild kan gi underholdningsverdi begynner jeg nesten å tro at jeg har gått glipp av noe.

Det kan nevnes at det i etterkant av flåtthistorien tikket inn en alarmerende og uoffisiell rapport fra en ferierende bekjent og hans familie i kystkommunen Austevoll i Hordaland. De beskrev årets flåttbestand som enorm. Informanten og hans familie avbrøt hytteferien og dro hjem.