I en føljetong om kortbruk i fotball i Morten Flatens blogg snakkes det om antall kort i dommerens kortbunke. En slags rekapitulasjon av fotballdømming i barndommen. Et festlig tema som faktisk kom opp før det skjedde en meget spesiell korttabbe i kampen mellom Kroatia og Australia, og som med ett var skremmende aktuelt.
For dem som ikke vet det enda så ga dommer Graham Poll tre gule kort til en og samme spiller, før han dro opp det røde. I ettertid har resten av linjedommerne i den kampen visstnok fått like flengende kritikk siden heller ikke de oppdaget at Graham Poll hadde tress i gult på hånden, og som samtidig spilte bort sjansen for dømming i VM-finalen.
Svaret mitt i del 1 av føljetongen om grønt kort ved dommertabber velger jeg således å bringe på banen igjen. Som et tiltak for å kutte ned på dommertabber i tvilsomme “rødt kort-situasjoner” bør grønt kort prøves ut. Da kan urettmessige utviste spillere vises inn på banen igjen.
Forslaget om å inkludere en flau “smiley” på det grønne kortet med ordlyden “sorry!” trekkes derimot tilbake. Kanskje et grønt kort med en joker istedet? Synes jeg ser ekspertkommentatorene ramle ned av kommentatorboksen i harnisk av enda et kort i bunken.
Som et apropos har undertegnede nettopp bivånet den noe ampre kampen mellom Portugal og Nederland hvor dommeren delte ut 4 røde kort og 9 gule kort - minst! Ikke langt fra hus eller flush i den bunken skulle man tro. Man kan jo lure på om det er fotball eller et finurlig kortspill man ser på.
Helst tar jeg beina fatt og går når jeg skal noe i mitt distrikt. Mest fordi jeg ikke har noe i mot å gå siden de fleste av plassene jeg skal til er lokalisert i min rimelige nærhet, men også fordi kollektivtilbudet i mitt distrikt er en vits. Derfor tilhører bussturer til kategorien “sjeldenheter”.
Jeg har ikke peiling på bussruter, og når jeg en sjelden gang velger buss satser jeg som oftest på at det travleste busstoppet i min nærhet byr på minst én buss innen et kvarter. 40 minutters ventetid i et ganske travelt distrikt er derfor en utfordring for tålmodigheten og tilliten til kollektivtransporten.
To ganger i det siste har jeg av ulike årsaker tatt buss for å komme meg fra a til b. Begge gangene stod (og delvis satt) jeg lenge og ventet i bortimot 40 minutter. Begge gangene ble jeg betydelig forsinket. Så det rareste av alt - begge gangene fikk jeg spørsmålet “kommer det en buss snart?” av til sammen tre andre reisende.
Det hører med til historien at noen lømler har revet ned samtlige bussruter på det aktuelle travle busstoppet. Så var det dette med sommerruter. Selvsagt var det tid for sommerruter. Ruteopplysninger om sommertider som der og da hadde vært kjekt å ha som lesestoff på busstoppet. Men siden veggene hadde mer tagging enn avgangstider å by på ble jeg av de andre reisende pussig nok oppfattet som en reserve for busselskapets ruteopplysningstjeneste. Det var mer enn jeg hadde fått med meg. Hadde det vært noen hele vinduer igjen på busstoppet hadde jeg snudd meg og sett i speilbildet om noen i løpet av all ventingen hadde tagget “Rutetider” i pannen min. Det ble med tanken og jeg klarte å svare alle tre med høflige svar.
Bussen kom til slutt - begge gangene. Men neste gang går jeg!