Published at 29. juni 2006
in Flått.
Nå har sesongen for stikk og bitt startet. Stikk og bitt utført av noen små uberegnelige og bevingede insekter med den egenskapen å kunne gjøre sommeren til et surt og sviende minne. Noen av dem som biter og stikker suser støyende gjennom luften. Andre kommer krypende langs bakken. Mens de mest utspekulerte av dem venter kun på at nettopp du skal vandre intetanende forbi, for så å kaste seg på i fart som en blindpassasjer med de skumleste hensikter.
Sist sommer fikk jeg en blindpassasjer som tok seg til rette og fant sin plass på mitt høyre lår. Uoppmerksom som jeg var gikk jeg med en blodsugende knøttliten flått plantet på låret en hel dag. Det var sent på kveld da jeg så en prikk jeg ikke hadde sett før. En prikk som bulte utover aldri så lite. Etter rask identifisering var det klart at dette var noe uønsket lite noe som helst burde bort. Da gjorde jeg som mange kjerringråd sier at man skal gjøre og fant fram en pinsett. Med hevn i blikket og et fast grep om pinsetten endte jeg flåttens begjær for blod.
Heldigvis gikk det bra. Rimelig bra får man si. Noen uker etter dannet det seg en mystisk rød flekk på samme sted som bittet hadde vært. Min svært flittige fastlege som målte det røde feltets omkrets, diameter og alle andre mulige måleenheter for en rund og lite kledelig flekk ville til bunns i flåttsaken og brukte tid på å bla i all slags legelitteratur for å finne akkurat make tilfelle av bitt. Så fulgte noen uker med antibiotika for å knerte all mulig utvikling til ting som man ikke vil tenke på. Kuren fikk den røde flekken til å blekne fullstendig. I tillegg til å se flåttens mesterverk ble visket ut måtte jeg vente på svar om blodprøvene hadde spor av enda mer ulumskheter fra flåtten.
Så var det at jeg hadde vært i et lystig lag en lørdags kveld etter å ha gjort meg ferdig med antibiotikakuren. Flåtten, stikket og den til da irriterende flekken ble glemt i løpet av sene kveldstimer. Søndags formiddag da øyelokkene enda skånet synet for dagslys ringte min mobil. Den stod ikke på lydløs. Generaltabbe deluxe. Det var min fastlege som ville vite hvordan formen var. Som om det var den naturligste ting i verden å ringe sin pasient en søndags formiddag for å høre om man fremdeles var oppegående. Pasienten som nettopp hadde mestret kunststykket å drukne alle sine flåttsorger, og som hadde best av å ligge i vannrett posisjon under en dyne, fikk med ett en boomerang i solar plexus. Det føltes ihvertfall slik. Flere uker i flåttens tegn som nettopp var fortrengt ble nå gjenopplevd og ytterligere forverret av en fantasi som løp løpsk. Tro meg - det er utrolig hvor mange ulike skrekkscenarioer man forestiller seg i bakrus i løpet av noen få sekunder når fastlegen ringer for å snakke om flåttbitt på en søndags formiddag. Pulsen gikk da fra skremmende høyt til litt lavere da legen sa at flekken var falsk alarm og at jeg kunne nyte resten av sommeren. Selv på en søndags formiddag var det en “flått” nyhet å få.
Dramatikken ender her. Flåtten hadde mislykkes i sitt farlige oppdrag og måtte i likhet med mengder av andre stikkende og bitende artsfrender den sommeren bøte med livet for menneskets brutale forsvar. Det hindrer likevel ikke meg i være en tanke mer paranoid denne sommeren når jeg ferdes i skog og mark.
Ha pinsetten klar og god sommer!
Boligannonser opptar meg nok en gang. Jeg kom over en boligannonse for en leilighet på Verftet som ligger sentralt i Bergen. Dette var en boligannonse som inntil et visst punkt ga meg et bra inntrykk av beliggenheten. Det var før jeg gikk inn på det inkluderte kartsøket og skulle se oversiktsbildet over området.
Kartsøket viser det som skulle ha vært et presentabelt bilde i fugleperspektiv over boligfeltet og dets nærliggende områder. Et slikt kartbilde men den funksjonen hvor man kan zoome seg inn og ut til man blir sprø og blir lettere sjøsyk. Jeg zoomet og zoomet, og syntes det var noe aldeles rart med hele tomten hvor leiligheten skulle være en del av. I kartsøket ble tomten som ligger rett i sjøkanten presentert slik…
Omtrent der hvor det ligger et skip til kai skulle boligkomplekset ha vært. Omtrent der skulle man kunne nyte solen, sjøen og sommeren fra en balkong. Omtrent der skulle boligkomplekset ferdigstilt i 2003 ha gitt sentrumsnært husvære for mange tidligere villaeiere og for urbane folk. Men boligkomplekset er jo ikke på bildet. Ikke takterrassene og balkongene heller. Hva med dem som bor der? Har de også sklidd ut av kartet over Bergen by og rett ut i sjøen, og blitt erstattet av fortiden?
For kort tid siden var jeg så heldig å besøke noen i samme området. Da var alt som jeg forestilte meg at det skulle være. Der var hus og der var folk.
For å være sikker på at jeg ikke var en del av en luftspeiling eller fantaserte om sentrumsnære leiligheter i sjøkanten gikk jeg inn på et annet kartsøk på nettet. Etter litt zooming og lett sjøsyke var realiteten bragt på det rene. Bildet viste Verftet omtrent slik..
Da regner jeg med at beboere på Verftet og aktuelle kjøpere samt alle interesserte kan puste lettet ut.
All bebyggelse er tilsynelatende på samme plass som før. Ihvertfall hvor den har vært siden 2003.
I en føljetong om kortbruk i fotball i Morten Flatens blogg snakkes det om antall kort i dommerens kortbunke. En slags rekapitulasjon av fotballdømming i barndommen. Et festlig tema som faktisk kom opp før det skjedde en meget spesiell korttabbe i kampen mellom Kroatia og Australia, og som med ett var skremmende aktuelt.
For dem som ikke vet det enda så ga dommer Graham Poll tre gule kort til en og samme spiller, før han dro opp det røde. I ettertid har resten av linjedommerne i den kampen visstnok fått like flengende kritikk siden heller ikke de oppdaget at Graham Poll hadde tress i gult på hånden, og som samtidig spilte bort sjansen for dømming i VM-finalen.
Svaret mitt i del 1 av føljetongen om grønt kort ved dommertabber velger jeg således å bringe på banen igjen. Som et tiltak for å kutte ned på dommertabber i tvilsomme “rødt kort-situasjoner” bør grønt kort prøves ut. Da kan urettmessige utviste spillere vises inn på banen igjen.
Forslaget om å inkludere en flau “smiley” på det grønne kortet med ordlyden “sorry!” trekkes derimot tilbake. Kanskje et grønt kort med en joker istedet? Synes jeg ser ekspertkommentatorene ramle ned av kommentatorboksen i harnisk av enda et kort i bunken.
Som et apropos har undertegnede nettopp bivånet den noe ampre kampen mellom Portugal og Nederland hvor dommeren delte ut 4 røde kort og 9 gule kort - minst! Ikke langt fra hus eller flush i den bunken skulle man tro. Man kan jo lure på om det er fotball eller et finurlig kortspill man ser på.
Helst tar jeg beina fatt og går når jeg skal noe i mitt distrikt. Mest fordi jeg ikke har noe i mot å gå siden de fleste av plassene jeg skal til er lokalisert i min rimelige nærhet, men også fordi kollektivtilbudet i mitt distrikt er en vits. Derfor tilhører bussturer til kategorien “sjeldenheter”.
Jeg har ikke peiling på bussruter, og når jeg en sjelden gang velger buss satser jeg som oftest på at det travleste busstoppet i min nærhet byr på minst én buss innen et kvarter. 40 minutters ventetid i et ganske travelt distrikt er derfor en utfordring for tålmodigheten og tilliten til kollektivtransporten.
To ganger i det siste har jeg av ulike årsaker tatt buss for å komme meg fra a til b. Begge gangene stod (og delvis satt) jeg lenge og ventet i bortimot 40 minutter. Begge gangene ble jeg betydelig forsinket. Så det rareste av alt - begge gangene fikk jeg spørsmålet “kommer det en buss snart?” av til sammen tre andre reisende.
Det hører med til historien at noen lømler har revet ned samtlige bussruter på det aktuelle travle busstoppet. Så var det dette med sommerruter. Selvsagt var det tid for sommerruter. Ruteopplysninger om sommertider som der og da hadde vært kjekt å ha som lesestoff på busstoppet. Men siden veggene hadde mer tagging enn avgangstider å by på ble jeg av de andre reisende pussig nok oppfattet som en reserve for busselskapets ruteopplysningstjeneste. Det var mer enn jeg hadde fått med meg. Hadde det vært noen hele vinduer igjen på busstoppet hadde jeg snudd meg og sett i speilbildet om noen i løpet av all ventingen hadde tagget “Rutetider” i pannen min. Det ble med tanken og jeg klarte å svare alle tre med høflige svar.
Bussen kom til slutt - begge gangene. Men neste gang går jeg!
Av ren nysgjerrighet leser jeg boligannonser. Mest fordi jeg synes det er spennende med annonser som byr på eiendommer og boliger som skiller seg ut fra den erkenorske byggeskikken. Boliger som er bygget av mennesker med litt fantasi og sikkert en stødig konto. Når hus oppført av slike fantasifulle mennesker skal selges kan det skje at megleren (forhåpentligvis i samarbeid med selger) finner på de underligste beskrivelser av salgsobjektet.
I den siste tiden har jeg stoppet opp ved følgende ord som jeg er temmelig sikker på aldri å ha hørt før. Følgende ord har enten invitert til brå latter og/eller skapt diskusjon i min omgangskrets om hva som faktisk menes:
- “Sakset hus” (enebolig klippet over på tvers med en kjempesaks for å bli tomannsbolig?)
- “terrassert eiendom” (ikke “rasert” som jeg trodde det stod)
- “innkjettet eiendom” (betydningen blir jeg ikke klok på, men morsomt ord likevel)
Det er selvsagt muligheter for at ord som dette har blitt gjemt i ordbøker siden 1920-tallet og blir pusset støv av når ingen andre ord dekker det som skal beskrives. Uansett burde meglere hatt en egen språkpris for de beste nye eiendomsbeskrivelsene. Da hadde ihvertfall boligannonsene blitt enda artigere å lese.
Dette er visstnok den lykkeligste dagen i året. Ihvertfall ifølge forskeren Cliff Arnall ved Universitetet i Cardiff. Det har han sågar hostet opp en formel for. Formler skjønner jeg ikke et fnugg av. Heldigvis vil kanskje noen si. Formelen i overskriften kan jo beskrive hva som helst - bortsett fra nettopp lykke. Kanskje den faktisk beskriver kunnskapsløshet? Da er det i tilfelle enda artigere at slike som jeg går fem på og bruker formelen uvettig.
Om det er bevist at 23.juni er den lykkesligste dagen i året er det neppe tilfeldig. Når ellers passer det å åpne en blogg?