Sprengte Kongen E6?

Published at 24. november 2008 in Sist skrevet. 1 Comment

I dagens aviser kan man lese at Kong Harald har hatt æren av å “fyre i gang” den nye delen av E6 mellom Halden og Råde i Østfold. Med dette skal man kunne kjøre på firefelts motorvei gjennom hele Østfold - skulle man tro.

Da er det kanskje noe underlig, om ikke veldig uventet, at Kongen fikk i oppdrag å åpne den nye delen av E6 med en salutt. Her har man sprengt seg tvers gjennom Østfold, laget en firefelts autostrada etter prima norsk standard, og fått den flotteste E6 man kan tenke seg - for så å be Kongen sprenge den i fillebiter igjen.

De gjør mye rart der borte i Østfold.

(Bildet er tyvlånt fra NRK Østfold)

Et navn til besvær

Published at 24. november 2008 in Sist skrevet. 4 Comments

En sak om navn. Ens egennavn. Ens fornavn og ens etternavn.
Identifikasjon, presentasjon og forhåpentligvis gjenkjennelse.

Alle har et navn. Noen har et veldig særegent navn, mens andre deler navnet sitt med en flokk av andre navngitte mennesker.

Resultat: forvirring, misforståelser og rot fra ende til annen. Hvorfor må navn være en så fordømt vanskelig affære? Hvorfor er det slik at noen der ute ikke greier å forestille seg at det finnes flere med helt like navn?

Et navn er, tro det eller ei, ikke som et personnummer, hvor man har en helt unik kombinasjon av sifre. Hørte dere det, dere som inntil nå har tatt feil av meg og en haug av andre helt like navngitte mennesker? Vi er flere, og vi blir tatt feil av.

Her kreves det eksempler.

Rot med navn – del 1:

For en del år siden i en videosjappe. Mannen bak disken skulle registrere utlån av film på mitt navn, og brukte ikke lang tid på å finne meg i systemet – trodde jeg.

  • Du bor i Dittogdattsvei nr 14?
  • Nei, jeg bor i Nedidersgate nr 17
  • Her står det Dittogdattsvei
  • Der har jeg aldri bodd
  • Men du bor der nå, ifølge systemet.

  • Jeg er helt sikker på hvor jeg bor, og hvor jeg har bodd helt siden sist jeg leide film hos dere. Det kan ikke tilfeldigvis være flere med samme navn da?

Mannen så bryskt på meg, og senket så blikket ned til tastatur- og dataskjermnivå.

  • Vi må visst legge deg inn i systemet på nytt. Hvilken adresse sa du?

  • Nedidersgate nr 17.

  • Nedidersgate nummer sytt…Merkelig.. der var det allerede en med samme navn..

Mannen hevet blikket forsiktig, og rødmet. Han hadde neppe sin beste dag på jobb.

Rot med navn - del 2:

En vinter hadde jeg og en kompis i Oslo lagt opp til guttetur/skitur i Gudbrandsdalen. Etter litt tull med reiseplanlegging endte det opp med at jeg skulle ta tog fra Bergen til Oslo, for så å møte ham på Oslo S – og deretter ta et korresponderende tog nordover.

Vel ombord på toget kom jeg på at mobilen ikke hadde vært ladet på en stund, men tenkte at jeg ikke nødvendigvis måtte bruke den underveis. Det holdt mål inntil toget hadde passert Finse, og tøffet nedover mot hovedstaden. Da begynte ting å skje.

Et stykke etter Finse stoppet toget brått, og det ble stille. Tekniske problemer på banen. Det ble opplyst at dette kunne ta tid. Lang tid.

Hva da med korresponderende tog? Hva da med å møte min kompis i Oslo? Hva da med videre transport i Gudbrandsdalen, som vi måtte rekke for å komme oss videre oppover i fjellheimen? Alt kunne gå i vasken dersom ikke dette toget kom seg videre.

Toget stod stille. Heldigvis hadde jeg et par streker på mobildekningen, og kunne ringe Oslo for å gi beskjed. Min kompis skulle se hva han kunne gjøre med ombooking av billetter og den videre transporten. Han skulle ringe tilbake. Kort tid etter ringte mobilen igjen. Et nummer jeg ikke kjente. En masete dame.

  • Det gjaldt de hundene du skulle selge.

  • Jeg skal ikke selge noen hunder.

  • Har du solgt dem?

  • Nei, jeg har ikke hunder til salgs!

  • Så du har de hundene enda altså?

  • Nei, jeg har ikke hunder. Jeg har aldri hatt hunder, og vet altså ikke om at jeg har hunder til salgs.

  • Men du heter da virkelig det og det?

  • Joda, men du har nok fått galt nummer av Opplysningen.

Da kom jeg på at batteriet var svakt, og forklarte at jeg ventet en innkommende telefon – og la på.

Så ringte det igjen. Samme dame.

  • Det var de hundene.

  • Hva mener du? Jeg har ingen hunder til salgs. Jeg sitter fast på et tog på fjellet – med svakt mobilbatteri og venter en telefon. Var det noe mer?

Damen la på. Det gikk noe i nærheten av to minutter, og så ringte det enda en gang – og enda gang samme nummer. Nå var det en mann.

  • Det gjaldt de hundene.

Jeg forstod kjapt at damen ved hans side ikke hadde festet lit til min oppå-fjellet-forklaring. Enda en gang forklarte jeg situasjonen – i detaljer.

De av passasjerene som lyttet kunne neppe unngå få med seg hvor jeg var på vei, hva min videre reiseplan var, hva jeg het, at mobilen min hadde svakt batteri, samt at jeg aldri hadde vært eier av hunder - eller skulle selge noen slike.

  • men du heter da virkelig…?

  • JA! Jeg heter… Vær så snill å ikke ring dette nummeret! Det finnes flere med samme navn!

Jeg kom omsider til Oslo – med flatt mobilbatteri, traff heldigvis min undrende kompis, nådde korresponderende tog og videre transport. Resten av turen endte i latter.

Rot med navn – del 3:

I én av byens platesjapper var jeg registrert som kunde, og hadde således et rabattkort som ga meg en gratis plate etter ti platekjøp. Jeg hadde nylig løst ut bonusen, og var begynt på ny runde da det igjen ble krøll med navnet mitt.

  • Navn?

  • Jeg heter det og det, og bor i Nedidersgate nr. 17.

  • Du bor vel ikke der, gjør du vel?

Jeg fikk en grundig følelse av å ha opplevd dette før, og inntok en forklarende kunderolle.

  • Jo, jeg bor i Nedidersgate Nr. 17. Hvis du derimot sjekker med adressen som jeg sier vil du se at jeg bor nettopp der.

Her skulle fornuften og ærligheten seire. Det var likevel som om jeg snakket et komplett uforståelig språk.

  • Hør her. Du bor i Bortidersvei nr 24 (mannen nikket mens han snakket, som om jeg skulle nikke med ham), og du har akkurat oppnådd en gratis plate. Ikke sant?

Han så på meg mens hans fremdeles nikket. Jeg turde ikke annet enn å nikke med.

Derfor, og bare dersom min navnebror ikke fikk sin bonusplate, beklager jeg på det sterkeste at vi begge har vært registrert med samme navn i det samme upålitelige systemet – og at jeg lot meg bli ledet til å utnyttet det av den særdeles gavmilde platesjappe-ekspeditøren.

Rot med navn – del 4:

Roten til dette innlegget stammer fra en hendelse som jeg nylig fikk et referat fra.

En kompis i en by syd av Bergen var nylig på boligvisning, og skulle skrive seg på interesselisten for kjøp av bopelen.Der ser han at mitt navn er oppført. Mitt fulle navn. Jeg forstår ham dersom han skvatt. Jeg var forståelig nok ikke der, og ihvertfall ikke på noen slags boligjakt. Sammentreffet var likevel et faktum.

Ettersom min kompis visste at det var en megler med samme navn som undertegnede i byen, så han sitt snitt til å påpeke det overfor tilstedeværende megler. Det skulle vise seg at min navnebror stod rett ved siden av. Han hadde overhørt samtalen – og introduserte seg selv.

Resten av samtalen mellom min kompis og min navnebror der syd forløp nesten omtrent slik:

  • Jeg kjenner en med nøyaktig samme navn som deg i byen mellom de syv fjell.

  • Åja, jeg vet hvem det er. Han er også megler, og vi jobber i samme firma faktisk. Vi kjenner hverandre ikke, men jeg vet hvem han er.

Kjære navnebror i byen syd av Bergen! Jeg er ikke din kollega. Jeg er ikke boligmegler (heldigvis). Vi jobber ikke i samme firma. Tro meg – vi er enda flere navnebrødre. Flere enn du aner!

Mer navnerot - et slags rotete oppsamlingsheat

Når jeg i tillegg har opplevd å bli feilaktig etterlyst per telefon fra Heimevernet, for ikke å møte opp til repetisjonsøvelse, av en kommanderende som ikke hadde tatt seg bryet med å sjekke personnummeret – ja da kan man lure på om hvor våkne og opplyste folk man har i militæret.

Jeg kunne derimot ha stilt opp på jubileumsfest for selgere av persiennesystemer. Et firma la igjen to insisterende beskjeder på mobilsvareren om at jeg skulle stille, fordi salgssjefen (jeg og han var visst ganske dus) hadde funnet på noe sprell – og så helst at jeg stilte opp.

Jeg kunne ha reist til Roma, og videre til Istanbul med to mennesker jeg ikke kjenner, ettersom en reisearrangør sendte meg epost med spørsmål om reisedetaljene stemte med ønskene mine.

Jeg kunne ha sagt ja til mannen som ringte for å leie lydstudioet mitt.

Jeg kunne ha gitt meg ut for å være nevøen til damen som ringte fra Østlandet, og som så snilt lurte på hvordan det gikk. Det gikk veldig bra med meg, kunne jeg avsløre, men at jeg nok sikkert kunne oppfattes som veldig tidlig dement siden jeg ikke ante hvem jeg snakket med.

Navn er roten til mye rot. Dessverre. Jeg har dog bestemt meg for ikke å la slike misforståelser få meg til å endre navn. Er det fremdeles noen (unnskyld uttrykket) trege skrullinger der ute som ikke makter å forestille seg at det kan være flere med samme navn i dette landet, ja da er det neimen ikke mitt problem.

Jeg har et navn, og jeg er stolt av det.

Synse, tenke, lytte

Published at 22. november 2008 in Sist skrevet. 0 Comments

La følgende ord være sagt: Hvorvidt jeg mener at kvinner i dagens samfunn tjener skremmende lite, eller hvorvidt jeg mener at diskriminering av homofile er altfor mye akseptert er sikkert ikke så viktig for de fleste å få rede på.

Heller ikke hva jeg mener om regjeringens kjøp av amerikanske jagerfly, som etter sigende er vannvittig vanskelig å få øye på, kontra de svenske jagerflyene som visstnok ikke er tøffe nok – men derimot noe lettere å få øye på, kan være av stor interesse å få tak på.

At jeg ikke er helt sikker på hva jeg mener om at Sosialistisk Venstreparti fremdeles lever i regjering etter det som kan oppfattes som tidenes kamelsluking, eller at jeg tviler på om jeg i det hele tatt har noe standpunkt til det mye omtalte tjenestedirektivet er trolig mindre oppsiktsvekkende.

Om jeg mener at et nytt svømmeanlegg på Nygårdstangen i Bergen er helt bak mål å bygge, med mulig bakgrunn i alle svømme- og badeanleggene som allerede finnes i denne byen, samt at man heller burde bruke tomten til noe byen faktisk ikke har fra før, eller om jeg mener at bensin i Norge med fordel kunne vært dyrene mot at nybilpriser ble kraftig redusert – sånn bare for å sikre oss nyere bilpark og opprettholde enda noen arbeidsplasser her i landet, mens den pågående finanskrisen gjør verdensøkonomien til pinneved, er sikkert ikke så viktig å komme til bunns i.

Skulle jeg, i min egen lille verden, være evig oppgitt av at 200-kroners-grensen på tollfri import av varer aldri ser ut til å heves noe nærmere gavegrensen på 1000 kroner, slik at man lettere kan handle varer på nett fra utlandet, eller om jeg, i mitt eget lille forbrukende liv, skulle mene at det var forkastelig at salg av vin i matvarebutikker aldri ser ut til å bli tatt opp til diskusjon, ja da hadde jeg muligens skrevet egne innlegg om dette.

Om jeg overhodet interesserer meg for om «Myggen» og «Doffen» m.fl. har gitt ut en nødvendig fotballbok for spirer innen den samme idretten, eller om jeg synes Mons Ivar Mjelde var en strålende Brann-trener som vanskelig kan kopieres, eller om jeg faktisk vurderer å boikotte landslagsfotball sendt på TV inntil landslagsjefen blir byttet ut med nytt lederemne, ja det skal inntil videre være ukjent.

At jeg syntes det var fornøyelig med nordmannen jeg drakk kaffe med i et land østenfor Polen, som dengang levde i selvpålagt eksil av den enkle grunn at vi da hadde en verdikommisjon her hjemme som skulle synse og mene om hver enkelt nordmanns verdigrunnlag, er derimot mer sikkert.

Det er samtidig tilhørende sikkert at jeg på vei hjem fra oppholdet i landet hvor jeg møtte denne nordmannen gjorde ett av mitt livs aha-opplevelser, fordi jeg etter et halvt års sammenhengende og berikende utlendighet satt på samme fly med sutrende nordmenn, som leste innholdsløse tykke overskrifter i norske tabloidaviser.

På denne flyturen klarte jeg å skille klinten fra hveten. Jeg hadde for første gang i mitt liv en tydelig og rensende følelse av å kunne skille bagateller fra de litt større dilemmaene i livet. En følelse av å vite hva som faktisk var verdifullt for meg, som gjorde meg tryggere på hvem jeg var som individ og som gjorde at jeg enklere kunne forsvare det jeg tenkte. En følelse som jeg har bygget videre på siden.

Det er derfor en hel del mer sikkert at jeg over noe tid har lært mye om å høre alles meninger i enhver diskusjon. Ellers hadde det ikke vært en diskusjon. Ihvertfall ikke en diskusjon med noen like vinnere.
Det er derfor enda mer sikkert at jeg har lært meg å ikke overkjøre enhver debatt med en bulldosers knusende styrke for å ettertrykkelig si hva jeg mener. Det ligger ikke til min natur å si at jeg har overlegent rett, og at alle andre tar skammelig feil.

Det faller meg heller ikke naturlig å følge strømmen fordi det alltid er det tryggeste, men går motstrøms når vesentligheter blir tatt av strømmen og flyter lydløst forbi.

Jeg sier bare noe om hvilke saker som har streifet mine ører og øyne den siste tiden. Jeg sier noe mer om hvor bra det kan være å kutte ut de små bagatellene til fordel for de litt mer dyptpløyende problemstillingene.

Jeg sier litt mer om hvor viktig det er at folk flest får sagt sitt uten å bli overkjørt av motgående synsende trafikk. Jeg sier betraktelig mer om hvem jeg er for et menneske som etter en noen erfaringer har blitt påvirket av andre menneskers liv, som kan sitte her og hevde min rett til å være lyttende og demokratisk – uten å nødvendigvis skulle mene noe bastant til enhver tid.

Om ikke annet kan det slås fast, ja faktisk insisterer jeg på å bli trodd på, og ikke minst bli tatt alvorlig når jeg hevder at dette innlegget ikke inneholder en eneste klar meningsytring – bortsett fra én:

Det er viktig for meg å hevde at ingen av oss kan leve våre synsende liv uten å ta hensyn til at de rundt oss har like mye behov for å bli hørt.

Vi kan alle mene og synse, men da kan vi også tenke og lytte. Så var det sagt.

Distanserte assosiasjoner

Published at 21. november 2008 in Sist skrevet. 2 Comments

Jeg fant en avrevet og krøllete papirbit med noen få trykte ord på. Bare ett av ordene hadde unngått riftene, og hadde alle bokstavene intakt. Det var ordet “distanse“.

Distanse fikk meg der og da til å tenke på den gangen jeg og opphavet skulle nå et fly til Bergen fra en hovedstad ute i verden. Vi var forlengst ferdige med innsjekkingen, og brukte normalt med tid fra sikkerhetssjekken til det området av terminalen som vi trodde var innen rimelig rekkevidde av flyet. Å nå dette flyet var ikke noe problem. Vi var ikke slike typiske “sistemann på flyet”-mennesker som kom springende med klirrende poser til andres store irritasjon. Å neida!

Det var som om noen hadde klippet bort og ganske så frekt stjålet en stor bit av tiden vår. Med det samme vi betalte for skattefrie drikkevarer, sukkertøy og andre lite nødvendige kvoterte varer i flyplassbutikken hørte vi nemlig et mistenkelig kjent rutenummer bli ropt opp på høytaleren. At destinasjonen også stemte da rutenummeret ble gjentatt ga oss en heller ekkel følelse av tidspress. For det var siste gangs opprop, det var vårt fly – og vi skulle være med!

For all del – det kunne ikke haste. Flyet var jo rett der borte. Skiltingen viste vei. Rett der nede i korridoren. Litt lengre nede i korridoren, og til venstre. Ny korridor. Lang korridor. Rett fram der. Ingen mennesker. Merkelig. Dobbeltsjekk av nummeret på utgangen. Det stemte. Ny dør. Glassdør. Dobbel sådan.

“Trykk på knappen” stod det på begge sidene av dørene.

- Jaha? Ny variant? Direkte adkomst til flyet, og for en gangs skyld uten den ekstra sikkerhetssjekken?

- Pass på! Et tog ankommer perrongen!

- HVA? Perrong? Et tog? Vi skal med fly! Ikke tog! Er ikke dette en flyplass? Må vi ha billetter?

At de hadde bygget et tog på denne flyplassen som vi hadde vært innom så ofte før var mer enn vi hadde drømt om.

Dørene gikk opp. Et ubemannet tog. Ingen andre passasjerer enn oss. Hadde vi gått feil? Var dette et tog for flyplassansatte? Hadde vi blitt lurt? Ble vi filmet av et skjult kamera, og var vi således direkte inne på et dustete underholdningsprogram på utenlandsk morsomt fjernsyn med gapskrattende publikum? Hadde en av oss fått en tollfri kvotert flaske rødvin av størrelse magnum i knollen mens vi enda var i butikken, og som resultat forsvunnet langt inn i besvimelsens fantasirike?

At det var en ny terminal på denne flyplassen hadde heller ikke streifet våre evner til oppfattelse av viktig reiseinformasjon. Det gikk sakte. Nervepirrende sakte. Både oppfattelsen og togturen inne på flyplassområdet tok sin tid. Det var siste opprop – for en evighet siden. Ingen å brøle “kan du trakke på gasspedalen?” til. Vi hadde jo beregnet dette så bra.

- Opp med farten da!

Vi så for oss et fly ta av til Bergen – uten oss. Så nære – med dog så langt i fra. En kort togtur i utlandet fra å nesten være med et fly på vei hjem.

Vi kom oss av toget, og fikk nummeret på utgangen rett i ansiktene. Som villfarne og litt obsternasige sauer uten kontakt med resten av flokken, ble vi kjeftet på, skyndet på, vinket på og glodd ondsinnet på. Noen uniformerte damer av type serviceyrke-ansatte omtrent dyttet oss inn på flyet.

Det klirret i poser - til folks irritasjon. Svetten rant. Vi rakk det. Vi hadde unnagjort en kort og uventet etappe, bare for å nå en ny etappe av vår lange distanse hjemover.

Tenk hvis den krøllete og avrevne papirbiten hadde flere leselige ord. Hvilke distanserte assosiasjoner, av størrelse magnum, hadde jeg da fått ramlende ned i knollen? Hvor langt inn i fantasiriket hadde denne reisen vært da?

Prissetting - på mange måter

Published at 19. november 2008 in Sist skrevet. 2 Comments

Hvorfor setter man pris på noe eller noen? Hva består selve prissettingen av? Hvordan tar man vare på andres prissetting?

Først vil jeg gjøre et poeng av at det å være borte fra Flisespikkeriet ikke kjennes bra. Det kjennes heller ikke bra å skulle måtte produsere halvgode fliser. Det setter kun de færreste pris på. Det kjennes derimot veldig godt å få bukt med skrivesperren – om det i hele tatt kan kalles det. Mitt fravær har ført til en del kommentarer og etterlysninger, som jeg selvsagt har merket meg. Da vet man at noen setter pris på ordene her på siden. Jeg er en periodeskriver, og fortsetter slik.

Istedenfor å lede dette inn på en perse om hva jeg har gjort siden sist, og om jeg kommer til å fortsette med flisespikkingen, vil jeg heller si litt om hva jeg setter pris på for tiden.


Jeg setter pris på Grace Jones

Hun har vært en pop-skygge gjennom min oppvekst, uten egentlig å ha nådd mitt musikalske perspektiv eller sprikende platebunke. Ikke før nå.

En noe pirrende, veldig oppsiktsvekkende, ganske flott, forferdelig skummel og meget spesiell dame som jeg bare husker å ha hørt litt her og der de siste tiårene. Sett henne i James Bond har jeg også.

Går det an å lytte til henne da?
Vi lurte på det på 80-tallet.
Kunne vi sette pris på henne som artist? Hun var i grenseland. Der er hun enda. Det herlige grenselandet av hva man inntar av lettfordøyelige og krevende musikalske stilarter. Hun er i grenseland men sin særegne stil og fandenivoldske fremtreden. Hun har et uttrykk som terger, pirrer og skaper oppsikt hvorhen hun slår an tonen.

Nå er hun på ferde igjen. Etter nitten år – og for en tøff retur!

Jeg kom over noen klipp fra Jooles Holland show “Later” på BBC, hvor hun bl.a. fremfører “William’s Blood” fra den nyeste platen “Hurricane”. Du verden så forrykende damen er. For ikke å snakke om den stilige videoen til “Corporate Cannibal“. Hun er seksti år og hever seg grasiøst over artister som kunne vært hennes barn – eller barnebarn.

  • Hvor har du vært de siste nitten årene, Graces Jones? Det er prisverdig at du er tilbake, men hvor har du vært?

Jeg setter pris på filmen “Marionettens Oppdagelser”

Dette er en velkomponert dokumentarfilm av Bjarte Mørner Tveit. Historien begynner med at han arver noen kasser med 8 millimeters film av sin bestefar, og med det en sjømanns historie fra de syv hav og enda mer til. Et godt dokumentert liv fra en svunnen tid på et staselig cruiseskip i Karibien, ispedd familieidyll og tidligere tiårs livsstil.

Vi får et godt innblikk i regissørens søken etter å bli kjent med familiens patriark. Gjennom noen få intervjuer av en syk bestefar, gjennom gamle filmruller og utfyllende kommentarer fra mennesker som hadde vært en del av hans liv, får vi servert mer enn man aner.

Som tittelen hinter om gjør man oppdagelser underveis. De viser seg at bestefaren har mange fasetter i livet som han nå vil fortelle om. Det skal vise seg at livet hans har flere fasetter enn dem han forteller om for åpent kamera.

Kombinasjonen av gamle filmopptak, intervjuer av mennesker som kjente bestefaren, den personlige stilen på fortellerstemmen, musikk som fremhever stemningen i filmen, samt den fiffige måten alt er sydd sammen på med forsiktige animasjoner – har gjort “Marionettens Oppdagelser” til en spennende skattejakt av en film. Så bra at det finnes noen som vet å presentere gode historier på film. Regissøren fikk forresten en god dose skryt fra publikum i salen da filmen ble vist på Bergen Internasjonale Filmfestival (BIFF) denne høsten. Vel fortjent!

NB! Skulle “Marionettens Oppdagelser” dukke opp på NRK-skjermen så se å få den med deg!

Jeg setter pris på fornuftige priser

Forleden dag havnet den siste platen til Morten Harket i min platebunke. Å gi kr 49,90 for en plate utgitt for et halvt år siden sier kanskje noe om salget av plater for tiden, og prisfallet på store artister som muligens sliter med å hevde seg i dagens pop-landskap.

Kanskje prislappen sier litt om hvor mye platen er satt pris på jevnt over? Selger den siste platen godt eller dårlig? Har den fått gode eller dårlige kritikker? Setter hardbarkede fans fremdeles pris på Morten Harket som sanger? Platen “Letter from Egypt” har uansett falt fra fullpris, via kr 99,90 til kr 49,90 (jeg måtte skrape av prislappen for å sjekke).

Brev fra Egypt høres eksotisk ut. Hadde jeg bare kunnet sagt det samme om platen. Beklager, Morten Harket – men dette ble ganske slapt etter min smak. Soloprosjekter har du gjort bedre før, hvor platen “Wild Seed” kanskje merker seg spesielt ut.

“Letter from Egypt” er en eksotisk tittel, men låtene forsvinner langt inn i det pregløse. For å være solomateriell fra én av landets mest renommerte popsangere vil jeg påstå at man kan kreve mer enn som så.

De fleste av låtene går tvers gjennom øregangene - uten å feste seg. Låten “Send me an angel” var over før jeg rakk å registrerer at den var begynt. Det samme gjaldt “There are many ways to die”. Når de to sistnevnte låtene i tillegg kommer etter hverandre på platen er det kanskje et tegn på hvor kjedelig låtene er.

Når det så glir rett over i balladen “With you – with me”, og man holder på å duppe av, er det bare knall og krutt som kan hjelpe platen fra å bli tildelt prisen Årets Gjesp.

Kruttet kom ikke. Det gjorde gjespet. Tittellåten “Letter from Egypt” byr på enda mer avdupping. Det stopper ikke her. Med unntak av “Shooting star” og “Should the rain fall” som har ørlite raskere rytmer, er ikke søvndyssingen over før siste spor er ferdig. Dette er langt i fra en fengende gladplate. Den kan til nød beskrives som melankolsk og behagelig.

Om du likevel skulle finne på å skaffe deg den, eventuelt for kr 49,90, anbefaler jeg en sterk kopp kaffe som tilbehør ved gjennomlytting. Her er det nok av ventemusikk for bedrifter som sliter med musikkutvalget for telefonkøene sine. Jeg la forresten merke til at Morten synger “nothing’s like what it used to be” en plass. Det kan han ha veldig rett i.

Likevel er kr 49.90 nesten pinlig billig, men dessverre riktig pris. For den prisen har man råd til å kjøpe med seg en stor pose kaffe – og likevel få en nesten ny plate samt kaffen til røverpris.

Enten det resulteres i en pris på kr 49,90 for et stykke pregløst melankoli, gjennom fjetrende begeistring for et comeback etter nitten års fravær, eller gjennom en velkomponert filmatisk skattejakt med sus av både historiske hendelser og spennende skildringer, så har alle de nevnte kulturskaperne det til felles at de har produsert noe som blir lagt merke til – og satt en ærlig pris på – på flere måter.

Man kan så lure på om responsen som følger blir lagt merke til. Har seernes og lytternes reaksjoner og tilstedeværelse noe å si for ens produksjon? Hva styrer en til å levere den musikken, eller den filmen man har laget? Trang for oppmerksomhet? Penger? Trender? Fortellervilje? Skaperevne? Man kan trolig spekulere seg halvt ihjel over dette. Det er uansett opp til lyttere, seere og lesere å gi den prisen som fortjenes.

For min egen del er det kjekt å bli satt pris på som bloggskriver. Jeg gjør det ikke med det formålet å bli satt pris på, men mest for å få utløp for tidvis skrivetrang. Et slags periodisk behov for å uttrykke meg via tastaturet. I slike stunder har det en mentalt tilfredsstillende effekt å få skrevet ut de idéene til innlegg som måtte dukke opp. Likevel gjør det noe med ens eget syn på bloggen når man uoppfordret får tilbakemeldinger på det man har snekret sammen. Man flytter vinkelen på å se egne ting fra den velkjente navlebeskuelsen til å se på dem gjennom andres øyne. En interessant og lærerik opplevelse.


Når tilbakemeldinger nå har gått over i litt mindre artige savnet-meldinger er det på tide for meg å hevde at kilden til Flisespikkeriet ikke er tom. Hadde den vært tom hadde jeg slukket lyset og lukket døren for lenge siden. Men hvem setter egentlig pris på et mørkt og lukket Flisespikkeri?

Avslag for gamle kjente

Published at 16. mai 2008 in Trivialiteter. 9 Comments

Hvorfor er det ingen som slår av på prisen for “gamle kjente”? Dette mener jeg å ha opplevd noen ganger i oppveksten, da de voksne kunne snakke seg til prisavslag på en eller annen kostbar vare de var i overkant interessert i å anskaffe. Etter en god stund med kikking i butikkhyllene gjorde man ekspeditøren, ja helst innehaveren av butikken, oppmerksom på at man hadde pekt seg ut noe i sortimentet som kunne friste. En gjenstand man allerede var eier av dersom fantasien fikk bestemme. Men dessverre var prisen akkurat over det man ville betale.

Etter litt godsnakking hvor man blottla sine kunnskaper om produktet, samt avslørte ens behov for fornyelse, ja etter en slik tidkrevende og oppbyggende prat var det dags for et taktisk grep. Det var som om de voksne dengang hadde en innarbeidet øvelse. En øvelse hvor man fremviste både kløkt og forhandlingsferdigheter. Man kikket på prisen og betraktet produktet fra diverse vinkler. Etter en viss tilnærming snudde man gjerne litt på det, kikket på baksiden, kikket på toppen, kikket under og studerte nøye alle dets finesser.

Etter en diskusjon hvor selger bød på skryt av en annen verden for å gullmale dingsen som nå var tema for handelen, og hvor kjøper nikket og kikket om hverandre, var man kommet til den avgjørende runden i handelen.

- synes kanskje prisen er litt høy. Du slår kanskje av for gamle kjente?

Her hadde man gjerne en eller annen tjomslig rykning i øyekroken etterfulgt av et kort flir, som voksne gjerne tydde til når man skulle signalisere at man var dus. Denne rekkfølgen av fakter ville kanskje lokke selger til å respondere med det samme korte fliret, for deretter å komme med en noe uklar vurdering av forslaget. Hadde man ikke fliret, kunne man like gjerne avbryte handelen og oppsøke konkurrenten.

- Tjaaaa, mjaaa… avslag og avslag.. Det er jo et veldig godt produkt. Av glimrende kvalitet. Ingen klager på den der nei.

Kjøper ville her kanskje spille på den ørlille muligheten for at produktet ville bli stående usolgt i ennå en tid, dersom det ikke ble solgt der og da. Kanskje man til og med ville skape et falskt bilde av at man ikke egentlig hadde et prekært behov for produktet.

- Det er sikkert noe av det fineste jeg har sett, men jeg har god tid og trenger det egentlig ikke nå. Det var bare dersom du tenkte at du ville bli kvitt det. Gjøre en god handel - med gamle kjente.

Avbrytende kremting fra selger avslører mer uklar vurdering.

- Ja nei, altså.. Tenkte og tenkte.. Vi kan vel bli enige vi. Veldig godt laget den der. Du vil sikkert bli fornøyd. Slå litt av ja.. Jeg kan kanskje si tjuef.. tjue. Femten.. Femten prosent avslag.

Kjøper ville da kanskje med ny frisk snu og vende litt ekstra på produktet, og til og med stryke det litt granskende på toppen for å markere at man likevel var i tenkeboksen.

- Hmmm… Mjaa.. jeg vill sagt tjuefem.. Hva sier du til tjuefem prosent? Da har vi begge nok til noe ekstra til kaffen.

Når begge parter etter mye langtekkelig tautrekking endelig ender opp på tjue spenstige prosentavslag, ja da er det som om selger får lopper i blodet og drar opp den ene frasen etter den andre fra disken.

- Kvittering skal du vel ha? Garanti ja. Den gjelder for to år, men den der saken der er så god at dersom du kommer hit om tre år så gjelder den da også.

- Skal jeg pakke den inn? Med en så bra handel vil du vel gjerne ha en ekstra pose på - og lykke til med produktet.

Dette har jeg i mitt voksne liv tilgode å oppleve. Å oppleve dette ritualet med inngående vurdering av produktet, kremting og spøking, pruting i øst og vest, prosentkonkurranse og til sist høflighetsfraser og fliring på sitt aller beste. Nesten med en kamferdrops eller to i hånden i det man med et lett bukk trer ut av butikken.

Har vi dette? Finnes det? Har vi glemt denne kunsten å handle på? Er det lov å kommunisere slik? Er det lov å gjøre en handel til noe mer enn en forknytt tur i butikken, hvor man griper raskt etter noe i hyllen for deretter å dra plastikken og trykke koden, før døren smeller igjen bak ryggen? Hvor er høfligheten? Hvor er smilet? Hvor er praten? Hvor er opplevelsen av å gjøre en bra handel? Hvor er ritualet hvor man unnviker fra prislappens befalinger? Hvor er avslaget for “gamle kjente”?

En noe paradoksal historie fra virkeligheten:

Jeg og en kompis entrer en av byens gjenværende sjapper for filmutleie. Bak disken står reneste frøken Mutt og sukker. Vi blir begge usikre på om det er hun som har en dårlig dag på jobb, eller om hun faktisk ikke ønsker kunder.

Kompis: - Har du den der filmen med han der og hun der, som heter det?
Butikkdamen (gryntende med ryggen til): - Ja.

Etterfulgt av en merkelig pause.

Butikkdamen (fremdeles med ryggen til): - Skal du ha den?

Vi skal definitivt ha den. Damen bak disken slipper så posen med filmen i sekundet før min kompis får grepet om den. Ingen unnskyldning. Vi forlater stedet uten å få med et smil eller en høflighetsfrase på veien ut. Samtidig som vi går ut ser jeg et oppslag på disken hvor man etterlyser nye medarbeidere. Ett av stillingskravene er:

“Må være utadvent!”

Koffert søker eier

Published at 3. mai 2008 in Sist skrevet and Trivialiteter. 5 Comments

Noen eier den. Noen har fraktet den med seg. Noen har glemt den igjen.

Den er levert inn. Den har flydd. Den er båret ut.

Den er på båndet. Den kommer inn. Den forsvinner ut. Den kommer inn. Den forsvinner ut.

Hvor i all verden er eieren?


Jeg ser det ofte på flyplasser. Bagasjebånd med en siste koffert på. En forlatt koffert, etter at alt annet av bagasje forlengst er hentet av sine eiere. En koffert som reiser alene, ihvertfall på båndet. Som i en slags fornøyelsespark tar den turen på bagasjebåndet gjennom luken i veggen, for så å komme ut igjen gjennom en luke like ved. Igjen og igjen.

Hvor i all verden er eieren?

Har eieren tatt turen innom toalettet på vei til kofferthentingen, for så å oppleve at døren har gått i vranglås på vei ut? Har eieren faktisk låst seg inne?

Har eieren vært så tørst på reisen, fordi man ikke kunne ta med seg drikke ombord på flyet, at man ikke kunne motstå fristelsen ved synet av baren etter avstigning? Sitter eieren altså i baren og lesker den tørre reisestrupen og blitt rett så glemsk? Kanskje det også er av ren begeistring for hun litt fagre servitøren i baren?

Har eieren kommet på at man måtte hjem igjen for å vanne plantene, rett etter å ha sjekket inn bagasjen? Har eieren faktisk kalkulert seg fram til at det er tid nok før avgang til å frese hjem igjen med den langtidsparkerte bilen? Har eieren på død og liv brutt alle fartsgrenser på vei hjem, skrenset opp innkjørselen, snublet i dørkarmen, slått hodet i stumtjeneren, havnet på legevakten - for så å bli sengeliggende i tre-fire dager?

Har eieren gått ombord på galt fly? Har kofferten blitt sendt hit og eieren reist dit, eller omvendt? Har noen i innsjekkingen hatt en aldeles miserabel dag på jobb? Har den personen i skranken med dårlig dag på jobb punchet inn feil destinasjon, fortrinnsvis på kofferten?

Har eieren kun kikket på flybusstidene underveis på flyturen, og funnet at det går en flybuss ti minutter etter landing? Har eieren vridd av seg setebeltet før lyset for setebeltet er slått av? Har eieren styrtet framover i kabinen, skubbet vekk noen småbarnsforeldre og et par funksjonshemmede, stormet videre gjennom hele korridoren til ankomsthallen - og i forglemmelsen løpt forbi bagasjebåndet, bare for akkurat å rekke bussen som likevel kjørte i gal retning av der kofferteieren skulle?

Har eieren kjøpt seg et smørbrød på veien over? Et smørbrød med reker, egg og skumle bakterier? Har man rett før nedstigning fått kjenne styrken av et smørbrød på retur? Har man for første gang i historien opplevd landing av et fly i krumbøyd stilling på et toalett? Har man på do i den harde landingen, fordi det var storm og sterke vindkast, klart å pynte seg med såpeskum og rester av oppkast? Har man ikke våget å låse seg ut før alle andre passasjerer har forlatt flyet, for så å oppleve supersøte flyvertinner som etter beste evne sørger for at kofferteieren blir skysset videre til nærmeste flyplasshotell for å hvile ut?

Har eieren blitt lei av sine egne eiendeler, pakket dem i en koffert og sendt den avgårde på tur? Bare for å bli sporet opp av flyselskapet noen dager senere av to litt småsure flyplassansatte - med en noe bereist koffert til avlevering?

Har eieren en stor og ganske masete familie med seg på tur? Så masete familie at eieren mistet fullstendig oversikt? Oversikt over hva man faktisk hadde med seg da hele gjengen stod og kranglet til seg den ene slitte kofferten etter den andre? Resulterte det i at astmamedisinen til minsten, slankedietten til konen og høreapparatet til oldefar akkurat nå befinner seg i den gjenglemte kofferten? Er det en ganske så luftveisplaget minstemann, en overvektsdiskuterende kone og en tunghørt oldefar som ikke får med seg en dritt - som nå holder på å drive kofferteieren fra sans og samling på reisen videre?

Noe må det være. En eller annen grunn ligger bak. En eller annen årsak har ført til kofferten og dens eier nå befinner seg på to plasser. Hvorfor er de på to forskjellige plasser?

Hvor i all verden er eieren?

En lapp tilgode

Published at 22. april 2008 in Sist skrevet and Trivialiteter. 2 Comments

Tilgodelapper kan være kompliserte saker. Du vet slike lapper man får igjen for gaver man bytter inn, fordi klesplagget man fikk var for stort eller for lite. Eller for bruksgjenstanden man allerede hadde fra før. Tilgodelapper som beviser at man har noen penger tilgode, som man med tid og stunder vil veksle inn i et passende plagg man har veldig lyst på. Eller i en dings man egentlig ikke trenger, men som en gang senere kommer til å fylle et behov man ikke vet eksisterer.

Mine erfaringer med tilgodelapper har til nå vært positive. Ikke det at jeg har, eller har hatt mange av dem til enhver tid. Ikke det at jeg driver med å bytte inn gaver i tide og utide heller. Det er heller det motsatte. Når jeg endelig har en tilgodelapp for en gave som ikke passet, eller for noe jeg allerede hadde fra før, ja da har jeg en merkelig tendens til å glemme at jeg har dem.

Tilgodelappene flyter så inn i mengden av andre lapper. De gjemmer seg blant kvitteringer man har blitt fortalt fungerer som garanti. De skjuler seg bak andre krøllete kvitteringer som klorer seg fast til selve oppsamlingsbunken. En bunke maskert med garantilapper på toppen som sier “kaster du meg vil det gå deg ille” på. Disse topplappene får på et tidspunkt så mye snusk å skjule at de ikke klarer å dekke over hele bunken. Dekkoperasjonen revner i alle kanter, og når bunken av lapper endelig blir så utflytende at man ikke kan unngå sortering og opprydding, ja det er da man ser det. Tilgodelappen for en genser som ikke passet - for halvannet år siden. Den er utvilsomt gått ut på dato. Både lappen og genseren egentlig.

Det var noe slikt som skjedde meg ganske nylig. Bunken av lapper sukket tungt, og ga etter for mengden av underliggende fjas og tull som i grunnen hørte hjemme på papirkirkegården. Midt i sorteringen dukket tilgodelappen opp. Etter en kort stund med spørrende blikk kom jeg på at jeg faktisk hadde byttet noe i nettopp denne butikken - for halvannet år siden. Med vissheten om at jeg hadde en promillesjanse for å kunne kjøpe meg noe for 249 kroner stappet jeg den sammen med mynter og kort. Det ville være for dumt å bare kaste den

Tilfeldighetene ville ha det til at jeg passerte den aktuelle butikken kort tid etter, og da med tilgodelappen i lommen.

Etter en stund inne i butikken klarte jeg å påkalle ekspeditørens oppmerksomhet. Jeg formulerte spørsmålet mitt på en slik måte at det tydelig gikk fram hvor små forventningene mine var til valuta for lappen. Formuleringen kunne jeg visst droppet, for ut av ekspeditøren kom et suverent overbekreftende..

- NEHEI, denne kan du ikke bruke!

Det jeg hadde prøvd å unngå hadde akkurat skjedd. Jeg var omgjort fra å være en forhenværende klesinnbytter uten hell i klesveien - med en forglemmelseslapp i innerlommen, til å være en naiv og lite opplyst kunde med “kunden har alltid rett!” skrevet med sprittusj i pannen, samt en litt krøllete forventningslapp i nevene. Uansett var tilgodelappen gått ut på dato. Fra å være tilgode til å være ubrukelig.

På vei ut reflekterte jeg kjapt over hvorfor jeg ikke hadde benyttet tilgodelappen tidligere. Det var da jeg husket hvorfor. Det var da jeg benådet min egen forglemmelse av å ha en tilgodelapp utgått på dato. Det var da jeg kom på episoden som hadde ført til at nettopp denne tilgodelappen hadde funnet sin skjulte plass i kvitteringsbunken.

Det hele hadde begynt med en stripete genser hvor verken striper eller fasong passet mitt legeme. Jeg ville ha stripene en annen vei, og fasongen noe romsligere. Den var rett og slett ikke min stil. Bortsett fra det var genseren en veldig fin gave å få. Dessverre var det ikke min takknemlighet for genseren ekspeditøren fanget opp, som etter en stund med sommel endelig tok plass bak disken. Det er heller ikke jeg som skal beklage at han var iført akkurat samme type genser som jeg ville bytte. At heller ikke han så ut til å ha idealmål for plagget han hadde på seg hjalp ikke på den allerede beklemte stemningen.

Ved synet av de feile stripene og den noe gale fasongen, men nå bekreftet på et annet menneske som der og da tok i retur nøyaktig samme klesplagg, klarte jeg nesten ikke å skjule mitt ufrivillige hånlige flir. Det glapp ut av meg, og det var vanskelig å unngå.

Det var bare det at jeg allerede hadde sagt at jeg ville ha en tilgodelapp, da han tilsynelatende noe fornærmet printet ut en lang remse av en kvittering. Med trutmunn og forarget grimase fylte han ut det som manglet på lappen. I det jeg skulle gripe lappen avbrøt den surmulende ekspeditøren overrekkelsen, bare for bryskt å tilføye noe nederst på lappen…

“GJELDER IKKE SALG“

Vår. Våryr. Vårrengjøring.

Published at 11. april 2008 in Sist skrevet and Trivialiteter. 0 Comments

Det er bare å innse det først som sist. Det er vår, og den er kommet for å bli. Ihvertfall en stund. Denne årstiden som forvirrer mer enn alle andre årstider. Denne perioden på året som er inneklemt mellom lange istapper og endeløs gressklipping. Disse dagene som fungerer mer som en brå og komplisert oppvåkning, enn som en sprudlende fest for vinteren som endelig er ute av kalenderen. Våren er full av plikter og gjøremål. Alle snakker om våren. Vår-ditt og vår-datt. Våren er kaotisk og altfor avslørende spør du meg.

Det er når fuglene utenfor vinduet skriker seg hese før fem om morgenen, og når man i fosterstilling ligger med hodet tredd inn i puten for å få fuglene på avstand - ja det er da man avbryter erkjennelsen av årstiden som akkurat begynte utenfor med lett morderiske tanker. Lett morderiske tanker hvor man merker at puten kunne trengt påfylling av noen ekstra fjær.

Det er når man av vinterlig vane drar på seg forete sko og tung vinterjakke før man går ut, og når man står der på busstoppet og merker at man er i ferd med pådra seg heteslag i vårsolen - ja det er da man tenker på dagen i forveien. Dagen i forveien da man sesongdebuterte på samme sted i samme vårsol, iført vårens nyinnkjøpte vårjakke og de altfor tynne sommerskoene. Dagen i forveien da man kjente vinteren forkledd som vår, som så sitt snitt til å dele ut forkjølelser til alle for tidlig vårkledde mennesker.

Det er når man står der på busstoppet med forkjølelsen dryppende fra nesetippen, og man tar noen utålmodige venteskritt frem og tilbake fordi man nettopp har mistet bussen - at man plutselig kjenner at man akkurat plantet vinterskoen i noe på bakken. Det er ikke en sigarettsneip som noen har kastet før de gikk inn på bussen - som man nettopp har mistet. Det er ikke en stein. Det er ikke en mistet femtilapp. Ikke en tohundrelapp heller. Det er derimot en “Arion lusitanicus” av imponerende størrelse. Brunsneglen som akkurat har satt sitt utflytende preg på skosålen har samtidig bekreftet hvilken avslørende årstid vi snakker om.

Etter en dag full av yrende vårtegn, med arbeidskolleger som har brukt hele lunchen på gjennomgå alle de klassiske vårtemaene som bytte av dekk, selvangivelsen, lønnsforhandlinger, båtpuss, vinduspuss og frostskadene etter den første utepilsen - på fjellet, ja det er da man kunne vært det siste temaet for uten. Kollegene brukte de ti siste kaffeminuttene på å tyte om vårrengjøring.

Vask av vinduer. Vask av skap. Vask av tak. Vask av gulv. Vaske oppe, vaske nede.
Vaske bortover, vaske på skrå. Vaske til knokene blir gule og blå.

Det er når man har kommet hjem fra jobb at man innser at snakket om vårrengjøring var en eneste stor påminnelse om hva man selv burde bruke resten av dagen på.

Flisespikkeriet har med dette innsett alvoret i vårens bestøvende inntreden, og har brukt de siste dagene på å blåse støv av gammel vårrengjøring med mopp og nal.
Først ut var vask og bytte av bakgrunnsbilde. Der var det virkelig på tide med en skikkelig vindusvask. Deretter gjorde jeg unna rydding i lenkelisten, samt klargjøring av en poll. Pollen, og da snakker jeg ikke allergi-pollen, er nå publisert i høyre billedkant. En kant av bloggen som selvsagt har fått smake støvkluten.
For min egen del frisket jeg også opp admin-sidene til norsk språk. Til sist oppdaterte jeg google-kontoen min med RSS-feed og diverse tillegg av nyhetssider. Nå ser jeg klarere hva en del av dere skriver, når dere har skrevet noe. Nå er det så skinnende rent her at jeg ikke kan få sagt det selv.

Javel da, så lar jeg meg inspirere av denne kaotiske og forvirrende årstiden. Jeg får ting gjort og er fornøyd med det. Det ryker kanskje både en og to brunsnegler i tiden framover, men skrikende småfugl og pratesyke arbeidskolleger lar jeg være i fred. Jeg innser dessuten at man ikke har vondt av vårrengjøring, men ikke mer enn én gang i året. Kun når det er vår!

Skittkasting i Flisespikkeriet

Published at 7. april 2008 in Sist skrevet and Trivialiteter. 6 Comments

Et uidentifisert fjærkre mistenkes for å ha stått bak hærverk på ett av vinduene i Flisespikkeriets lokaler. Ettersom kreet, sannsynligvis med fjær, ikke er observert i selve gjerningsøyeblikket etterlyses det vitner til udåden.

Det var ved middagstider en gang i løpet av helgen at Flisespikkeriets faste flisespikker måtte avbryte sitt tastetrykkeri på grunn av et tilsmusset vindu i Flisespikkeriet.

Fuglebæsj

- det var da jeg hadde rettet en “og å“-feil i min forrige post i bloggen at jeg kom til å speide ut av vinduet. Og hva ser jeg? En fuglebæsj på ruten! Også her da gitt! I dette nabolaget som er så fredelig.

- dette viser bare at det kan skje hvor som helst, sier Flisespikkeren Kjetil til Flisespikkeriets utsendte og ganske tilstedeværende reporter.

- det må være et av de der krapylene med to vinger, to føtter og nebb som har gjort det, sier Kjetil bastant. På spørsmål om han mener fugler svarer han -de også ja.

Flekken som er på størrelse med en liten håndflate har havnet midt på ruten, og er ganske forstyrrende for virksomheten i Flisespikkeriet.

- se på den da. Den er plassert midt i synsfeltet. Ikke nede til venstre eller opp ned i høyre hjørne. Neida, den er sentrert midt på vinduet. Midt i utsikten. Eller midt i blinken så å si. Akkurat der man ser ut når man ser bort fra skjermen. Det skjer omtrent etter annenhver setning. Man kan jo sprekke av mindre!

Kan være protestaksjon

De gryende spekulasjonene om tilsmussingen er en form for protestaksjon har nådd Flisespikkeriet.

- ettersom det ikke akkurat er egg som er kastet på ruten, men faktisk en dose ekskrementer fra fugl så kan man jo selv tenke seg hva fjærkreene mener om innholdet i bloggen. Uforståelig i grunnen at de skal ty til slike virkemidler. Her har man ikke uttrykt seg negativt om noen bevingete. Faktisk har Flisespikkeriet vært i dvale siden desember, og har ikke pirket i noen verdens ting. Når man så returnerer får man servert denne type skittkasting. Skittkasting av verste sort, og under ethvert beltested, raser en innbitt Kjetil.

- da har de bommet fullstendig med kritikken!

- men sa du ikke nettopp at det var midt i blinken?

- ingen kommentar. De skyldige skal entes vaske det av selv eller vingestekkes for alltid.

Basert på antagelser av hvordan dette har skjedd har Flisespikkeriet selv gått ut med følgende fantomtegning av gjerningsfuglen. Opplysninger som fører til at den mistenkte i denne såkalte “drittsaken” blir ribbet kan gis i kommentarfeltet under.